Han vil ha babyen...

[Anonym bruker]

Nå er jeg rett og slett rådløs!!! Og sinnsykt fortvilet!!!

Jeg og xen hadde kun vært sammen 1mnd når jeg ble gravid og fra den dagen jeg fant det ut forandret han seg totalt. Han ble plutselig sykelig sjalu og skulle vite alt. Jeg kunne ikke snakke med noen uten at han skulle vite alt ned til minste detalj.

Ting blr bare verre og verre mildt sagt og vi hadde et brudd i vår. Men etter mye loving om bot og bedring flyttet vi sammen igjen.

Ting gikk bra en mnd. Da var alt galt igjen og jeg var plutselig ikke bra nok for ham. Jeg kunne jo ikke noe for at jeg var gravid og ikke direkte tiltrekkende på det tidpunktet. Hvis noe gikk galt mellom oss som FAKTISK var hans feil gjor han seg liten og gretten slik at jeg følte jeg hadde skylda. Han brukte alle våre felles penger uten og forhøre seg med meg osv..(kan fortsette i evigheter)

 

Jeg fikk sammenbrudd bare uker før fødselen og klarte endelig og ta tak i meg selv og gå fra ham. Men jeg fortsatte å bo der til fødselen var overstått.

Trass i hvordan han hadde behandlet meg lot jeg ham bli med på fødselen om han fikk være på sykehuset sammen med oss både dag og natt mens vi var innlagt.

Etter sykehuset flyttet jeg hjem til foreldrene mine. Jeg låvet ham at jeg ikke skulle hindre ham å treffe babyen og har gjort mitt for at de skulle få treffes.

Problemet er at mine foreldre ikke tåler ham etter det de så at jeg gjennom gikk med ham i svangerskapet! Han tråkket meg slik inn på tærne at nå tåler ikke jeg ham heller. (Han er spykisk ustabil og går til spykolog for å få hjelp) det fører da til at jeg ikke kan eller vil ha ham på hjemmenbesøk. Jeg har latt ham ta babyen med seg til foreldrene sine i noen timer men fikk vondt kroppen av å måtte overlate babyen til en jeg IKKE stoler på. Dette lot jeg skje to dager på rad da babyen var 2uker gammel.

Det var stress med tanke på å time amming og slikt. Jeg følte meg prsset til dette av hans mor også.

Jeg ønsker ikke å nekte ham adgang men ting er vanskelig akkurat nå før jeg får mitt eget sted å bo. Så vi laget en avtale om at han skulle få ha babyen mandag og torsdager og annenhver lørdag i 2 å en halv time.

Jeg har ikke annen mulighet til annet enn å slippe ham av gårde med barnevogna pga situasjonen. Men jeg har låvet å gjøre det bedre!!

Han mener at det kan vel være det samme om babyen ligger i vogna eller sitter i bilstolen og er med han hjem.

Det mener ikke jeg pga det jeg leser rundt omkring om at små babyer trenger tryggehet og få faste personer. Det var jo han som ødela forholdet og frev meg til å gå fra ham.

Nå står han der 32 dager etter fødselen og har tatt kontakt med familivernskontoret og nå nettopp fikk jeg brev fra advokat..

Han og familien oppfører seg som om babyen er 2år og ikke bare noen uker gammel... Jeg ønsker heller ikke bli med ham for at han skal få ha babyen for jeg har ikke engang kommet meg etter fødselen og er fullstendig utslitt og deprimert..

han ødelegger alt jeg sier og alle avtaler er han uenig i.. Hadde han bare forbedret seg mens jeg var gravid ville ting vært annerledes.. Jeg prøvde og prøvde helt til det ikke var noe igjen av meg..

 

Kanske veldig rotete dette men jeg håper noen har noe godt å si nå..

Hva slags rettigheter har han? Han lager slik helvete for meg nå at jeg snart går på veggen..Er og livredd for å miste melka:(

Nå sitter jeg her og bare gråter og gråter og vet hverken ut eller inn..

Han tenker ikkke på det som er best for babyen i det hele tatt og alt det jeg sier går rett igjennom..

 

Skal på møte med familiverne neste uke og lurer på hva jeg kan vente meg der.. Han er en sli persom som jeg skulle ønske ikke ønsket kontakt med babyen i det hele tatt..og det er vondt. Det var jo ikke det jeg ville og nå går han så langt av jeg må inn til det ene mæte etter det andre for det at han skal ha samværs rett.. Forstå meg rett: jeg ønsket fra starten av at vi skulle klare dette og at vi skulle dele på babyen men det var før jeg viste hva det vill si å ha en baby!! Det er tungt å ha ansvaret helt alene nok som det er.. Skulle ønske av hele mitt hjerte at han ikke var faren..

hilsen meg...

 

[Gjest]

jeg hadde rett og slett gitt blaffen i hele gubben!! faktisk så trenger babyen ro og fred og det gjør du også. dere har jo faktisk vært igjennom en fødsel !! NETTOP!!

 

jeg merker på vesla mi at hun blir urolig av alt for mye besøk/dra på besøk så for oss passer det best å være mest hjemme. jeg er en hjemmekjær person så ikke noe savn.

 

personlig synes jeg han høres ut som en dritt sekk og jeg ville ikke latt han dra avgårde med babyen. herrigud er du utrygg merker barnet det og den skal ha det trygt og godt. bli enten m han eller han får komme til deg å se babyen. er ikke det bar nok for han får han vente til babyen er litt større og ikktrenger å ammes så ofte lengre og at dere kanskje har fått til en ordentlig avtale.

 

det anbefales at barn er hos mor frem til 1 års alder. og ikke 50 prosent før 3 års alder mener jeg å ha lest.

og ha få og faste omsorgspersoner.

 

stå på ditt. du har tross alt bært dette barnet i magen i 9 mnd! du har vel litt eller MEST å si mener jeg

 

klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal la være å overlate babyen til ham!

 

Stram deg opp og gi blaffen! Hvis du ikke stoler og er trygg når du leverer babyen fra deg så bør du ikke gjøre det enda.

 

Skriv et brev om hvordan dere har hatt det i svangerskapet og at du skulle ønske ting var anderledes og at du skulle ønske det var lettere for deg å gi fra deg babyen noen timer.

 

Hold hodet ditt oppe! Hold mote oppe og prøv så godt du kan å få det bra med babyen din.Han må gå rettens vei for å kreve å ha babyen av og til.

 

Jeg tror familievernkontoret vil hjelpe DEG så godt det er mulig.lever brevet ditt fra dem til deg å ver flink med å sette ord på følelsene dine der.

 

Jeg har vert i samme situasjon som deg så jeg vett hvordan du har det!

Jeg gikk glipp av å kunne kose meg med svangerskapet pga jeg gruet meg til å måtte gi fra meg min datter til en ustabil far som hun har.

 

 

Jeg slapp lett unna med trusler! han ga faen til slutt.Men jeg kjenner igjen angsten du har.

 

Jeg tror jenta mi har det bedre med meg alene men av og til tenker jeg på at jeg skulle ønske hun kunne møtt ham av og til.Kansje bare et par timer i byn men han er ikke interessert lenger

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har all medlidenhet med deg. I min familie har vi hatt en lignede sak. Det som er synd er at du etter loven må gi far noe samvær, men ikke så mye som minstesamvær pga at det er en baby som trenger sin mor mere det første leveåret. Har et forslag som har fungert for andre; siden du med all grunn er utslitt og at sammarbeidet mellom dere ikke går, kan du dra inn en tredjepart i dette. Med andre ord en person som du kjenner kan stå for avlevering og ta imot barnet når han kommer med han/henne. I senere tid når barnet kanskje skal i barnehage, kan bytte skje i barnehagen feks han henter barnet fredag i bh og avleverer mandags morgen. Dette vet jeg har fungert for andre som har vært i en vanskelig situasjon. Før du skal til familieværnkontoret/megler er det også lurt å tenke ut hvordan du kan gjøre dette, slik at du kan sette frem et eksakt krav. Hvis det å løpe på kontorer sliter deg ut, kan du jo også overlate saken til en advokat. Kanskje har du rett på fri retshjelp, noe som er lurt å ta tak i nå da han har skaffet seg advokat. Det virker som om din x ikke tenker på barnets beste da han ikke forstår at dette er en baby som du ikke bare kan forlate sin mor i hytt og pine. Du skal ikke være redd for at han får fult samvær når barnet er så lite, da dette blir lagt til grunn i en eventuell rettsak. Jeg jobber til daglig med barn og har sett en del utfall fra rettsaker, og ut fra dette kan jeg si at dette kommer din x ingen vei med. Syns så synd på deg, sender en masse gode tanker. Prøv å kos deg med lillebabyen din og ikke vær redd for at han kan ta barnet ut i vanlig samvær.

[Anonym bruker]

vill bare tipse deg om at viss du er medlem av fagforbundet (LO og mener jeg) så har du krav på fri rettshjelp.. vist ikke, tror jeg foreldrene dine vill hjelpe deg i denne saken:)

 

håper det går bedre for deg, og hold oss oppdatert på saken din. det er sikkert flere som er i lignende situasjoner.

 

husk at det som skjer nå er avgjørende for resten av barnets liv, så dette må du jobbe for.

legg til grunne stabilitet og bruk det at han går til psykolog imot han.. ikke tenk på å skåne han på noen som helst måte, grav dypt og legg fram tidligere misbruk (viss det er noen), snakk med ekser av han og prøv å dra fram så mye som mulig..

 

betale må han gjøre uansett..

 

LYKKELYKKE TIL!!

*sende masse positiv energi og tanker*

[Anonym bruker]

Den samværsordningen vi har nå fikk vi av hans spykolog men han gjør ikke annet enn å furte å klage. I går da jeg fikk brev fra advokaten hans der det står at jeg bør skrive under på delt foreldreansvar fordi det er mest vanlig i dag datt jeg bare rett sammen.

Jeg har snakt med ham 1000 ganger om hvordan vi kan gjøre det og hvorfor evt til ingen nytte. (mtp samvær)

Jeg ble så fortvilet og sint at jeg ringte ham og spurte hva det nå var han holdt på med og til svar fikk jeg bare "ka??". "eg har ikje gjort noe galt". Han stiller seg fullstendig uforstående og det nytter ikke å si at vi kan ta dette på et senere tidspunkt..Ungen er jo bare 1mnd gammel.

Jeg sa at nå har du gått for langt og vi snakkes ikke før vi absolutt må.

Det vil da si førstkommende fredag! Og jeg ønsker ikke at du skal hente babyen før vi har snakket med de på familiverneskontoret.

 

Idag får jeg melding: ka ti kan jeg hente babyen i dag. Det er jo min tur!!

Det synes jeg sier sei selv at han IKKE hører etter når jeg snakker til ham.

Jeg er så oppgitt og vet at han kommer til å gjøre alt han kan for å lage live surt.

Når jeg sa for et par uker siden at om du ikke gir meg fred nå så kommer jeg til å miste melka da var svaret: ok, kan vi ikke lage en ny ordning da slik at jeg kan ha babyen i 5 timer i stede for 2 og en halv siden jeg også da kan gi henne mat?-----

Hva skulle jeg svare...jeg var målløs.. Han aner ikke hva som er babyen beste og om han så hadde en aning så driter han i det bare han får ta henne med seg rundt til venner og kjente for å vise henne frem, Det er så vanskelig å legge ord på hva som er galt med ham.. han skjønner ikke at babyen bare skal ha fred og sove mest mulig..

 

Jeg er så fortvilet at kroppen min er i høygir og jeg sitter nærmest bare og venter på neste bombe fra ham..

 

For å sette det litt mer på spissen, så traff han først sin egen far som 22åring. Det var fordi moren hans hadde nektet faren hans adgang.Hun ville ha sønnen for seg selv og xen min fikk aldri treffe sin far i barndommen.

Så når moren hans tar kontakt med meg så sier hun etter at jeg ba henne lese et innlegg her inne på hva som var riktig og galt i forhold til samvær med et så lite barn. "så artig artikkel da, det kan jo kansje være noe i den. Gud, tenk når babyen er 4mnd kan vi ha henne 8timer, da har vi noe å glede oss til. men det fantes jo også mange artikler om hvr viktig både mor og far var for barnet, at de fikk kos fra begge osv. om du heller hadde likt at faren ikke ønsket kontakt i det hele tatt? Det er ikke vanlig at far må ta med seg en så liten baby på trilletur for å treffe henne. Det er mest vanlig at om ikke det var mulig å ha besøk der mor og barn bodde så ble besøkene hos far (forsåvidt enig men jeg trenger litt tid...nettopp født jo)

jeg har ingenting i mot deg, men du trenger nok en støttespiller!!"

 

Fin mld...vet ikke helt hvordan jeg skal takle situasjonen jeg..

men babyens ved og vel er viktigst for meg så om det de sier stemmer evt så skal ikke jeg si noe på det men de snakker som om hun var 2årgammel og ikke et spedbarn..så lei så lei..

tusen takk for støttende innlegg.

hilsen HI

[Anonym bruker]

spar på alle mld som kan brukes imot han, og vær forsiktig med hva du skriver selv..

[Gjest marie-s]

Hei!

 

Det der er jo en litt trasig situasjon, men ikke fortvil. For det første slutt å tenk på han, han kan ikke gjøre deg noe nå egentlig. Du har jo vist en fantastisk samarbeidsvilje allerede siden du fullammer. Sørg for at du ikke mister melken, ta det med ro den blir ikke borte så lett (og jeg snakker av erfaring), så drikk mye vann, gå lange turer og amme barnet ofte.

 

Møte med familievernkontoret kan du i grunn bare gelde deg til. Som sagt så har du alt vist han stor velvilje og ikke vær redd for å si nøyaktig det du mener på familievernskontoret, klarer du det så kan det være at han ikke klarer å holde seg og ender opp med å vise sitt sanne jeg. Her er en del punkt du kan ta opp med familevernskontoret:

-hvor viktig ammingen er, mulig du her kan foreslå at han blir med på helsestasjon og blir fortalt det av helsesøster?

-hva dine foreldre mener om han

-at du har oppfordret til kontakt

-hvorfor du har det slik som du har det nå

-planer når du får en ny plass å bo

-at han vil kunne få være med på mye også bleieskift

-at du ikke er ute etter å hindre kontakt mellom barn og far slik som skjedde med han og at du p.g.a. dette også forstår hans frustrasjon.

-mulig du kan nevne at du ville følt deg tryggere dersom han hadde en 3. person med på samværet og at det ikke skulle være hans mor men en upatisk person fra barnevernet.

-at etter alt som har skjedd så ønsker du ikke ha delt foreldreansvar, for nei det er ikke så vanlig å ha det dersom foreldrene ikke er sammen. Delt foreldreansvar betyr i praksis kun at han må gi sitt samtykke på skaff av pass, barnehage, skole osv men det er kjedlig å ha dersom han er mot alt du kommer med.

-betaler han bidrag ennå? Dette er i hverfall noe du bør ta tak i om han ikke gjør.

-Møtet på familievernskonteret er faktisk veldig greit, for selv om det var han som tok kontakt så betyr ikke det at de tar parti med han hele tiden. Det er et møte mellom dere med en 3. person tilstede som kan være med å si om ting er helt uhørt eller ikke, derfor kan du faktisk regne med å få mer støtte enn du tror.

 

Når det gjelder redselen for å miste barnet så skal det MYE til. Da må far kunne bevise i en rettsak at mentalt ustabil eller av andre grunner helt uegnet til å ta deg av et barn, det taler ikke så mye i hans fordel at han selv går til psykolog. I dag er det heller ingen domstol som dømmer 50-50 siden dette krever godt samarbeid mellom foreldrene.

 

Dette neste punktet er ikke ment som kritikk bare slik det er sagt. Men dersom du velger å skrive ned dine bekymringer til familievernskontoret i et brev, noe som forøvrig var et veldig godt forslag så benytt deg av en stavekontroll eller få noen til å rettlese det. Grunnen til jeg sier dette er at et slikt brev blir litt av førsteinntrykket og da er det ikke bra om det er veldig mange skrivefeil. Som jeg sa, ikke ta dette som kritikk, jeg skriver mye feil selv og på sider som dette bryr jeg meg ikke noe særlig og jeg liker heller ikke stavepolitiet som ferdes rundt her og kikker på alle. Dette her var kun ment som litt hjelp.

 

Ellers så finnes det også et aleneforeldre forum her

[Anonym bruker]

hei marie!

Tusen takk for et flott svar:)

 

Jeg tar meg ikke nær av slik kritikk altså, om det i det hele tatt kan kalles det. Men jeg skjønner poenget ditt! Tor det er viktig det du sier her og skrive et saklig brev å ha med. Er ganske enkelt å få jernteppe i denne saken.

Det er så ufattelig vanskelig å sette ord på det som er galt, så må nok skrive noe som handler om hele forholdet og etterpå for at folk skal få et realt inntrykk av hva som forgår.

 

Men tusen takk:)

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

hei,ang barnefordeling så er jeg også i en slik situasjon at far vil ha 50-50,mens jeg mener barna har det bedre av vanlig samvær med far.de er 3 år og 15 mnd.på familievern kontoret gav de far klaaar beskjed om at 50-50 fikk han ikke da de er så små,så ikke bekymre deg for at han får det med en baby!!! jeg skal ha baby om 2 uker,å han har ingen krav på samvær (han må komme hit å treffe baby) men jeg har skaffet meg en super advokat,gjør det du også,om ikke annet en for å få høre vilke rettigheter og plikter du har:) hør om muligheten for gratis rettshjelp:)