Hvorfor skal det være sånn?? :o( *Litt langt*

[*Silje*spiresnart*Prøvd.i.5år]

Sommer'n 2002 tok jeg motet med å sende en melding til pappa'n min. Da var jeg 15 år & hadde ikke sett han siden jeg var liten.. 2 - 3 år trur jeg.. Vi fikk god kontakt, jeg var hos han i hele 3 uker den sommer'n. Endelig hadde jeg fått pappa'n min *tilbake*, og ny lillesøster.. Koste meg masse..

 

Nå 5 år etter, så vil han ikke ha kontakt.. Har ikke hørt noe fra han på 1,5 år:o( og det gjør så vondt. Jeg er jo datteren hans, men han bryr seg ikke lenger.. Alt var jo så bra, men til slutt var det bare jeg som måtte ringe osv.. Han tok aldri å sendte en liten melding og spurte hvordan jeg hadde det lenger.. Hadde jeg gjort noe galt, er jeg ikke den datteren han hadde håpet på?? Har så mange spørsmål, så mye jeg lurer på..

 

Han mistet foreldre retten for meg og min storesøster når vi var små.. Hvorfor veit jeg ikke, vil liksom ikke rippe opp i det når mamma endelig har det bedre, Om dere skjønner?? Har liksom både lyst å vite samtidig som jeg ikke vil.. Storesøstra mi vil ikke møte han hu er nå 23år og har ikke sett han siden hu var liten.. Det er fordi hu husker hva som skjedde og vi har hatt en "reservepappa" siden jeg kom til verden! For vår biologiske pappa gikk fra mamma når hu var 4 mnd på vei med meg...

 

Jeg har prøvd å ringe, sende melding og sende brev. Men ikke no svar.. Uff, blir så lei meg.. Jeg vil ha en pappa jeg kan snakke med.. En som er der for meg.. Men samtidig så har jeg liksom bare hørt negative ting om han, men jeg veit ikke hva jeg vil lenger.. Er kjempe såra for at han ikke vil ha kontakt ( Ingen grunn har jeg fått elr.. Stepappa'n min har jeg aldri hatt no god kjemi til, sikkert fordi han er liksom ikke min pappa..

 

Veit ikke hvor jeg vil henn med dette, men er godt å få det ut..

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Uff stakkars deg..

 

Har ingen svar, vil bare sende deg en go' klem og håper alt ordner seg!

[*Silje*spiresnart*Prøvd.i.5år]

Takk:o)

 

Måtte liksom bare få det ut..

[Gullet-Mitt alt!]

Stakkars deg! Jeg tenker på dattera mi jeg nå. Pappa'n hennes vil ikke ha noe med henne å gjøre. Han har vel såvidt sett henne 3-4 ganger, men bare overfladisk. Han gikk fra meg etter 13 år da jeg ble gravid og er nå sammen med en ungjente.

 

Jeg tenker hele tida på hvordan det vil bli for henne når hun vokser opp og skjønner mer av dette -slik som du gjør nå. Det må jo være forferdelig. Skjønner ikke hvorfor noen menn har så lett for å avvise sine egne barn. Jeg fatter ikke at det går an. Sitt eget kjøtt og blod.

 

Håper det ordner seg for deg og at han tar kontakt. Krysser fingrene for det.

 

Klem!!

[*Silje*spiresnart*Prøvd.i.5år]

Uff, får håpe henne får bedre forhold med pappa'n sin før hu blir så gammel og skjønner noe av det... For det er ikke noe koselig:o( Ikke når du veit at du har en pappa der ute som ikke vil ha noe med deg å gjøre.. Ingen burde oppleve det..

 

Den dagen idag så veit jeg ikke om jeg vil høre no mer fra han, han har liksom såret meg nok føler jeg.. Men samtidig så vil jeg jo...

 

Er ikke lett:o(

[fleXibel]

Jeg Er ikke i eksakt samme situasjon da.. har hatt pappaen min hele tiden sia jeg var født, det ble slutt mellom foreldrene mine da jeg var rundt året, men han stilte opp for henne og meg..

Jeg bodde hos han fra jeg var 10 til jeg flyttet med kjæresten min da jeg var 19 (pga han bodde nærmere skole o.l.)

 

Men allerede da hadde jeg begynt å miste han.. han giftet seg da jeg var 15 og siden da glapp han mer og mer fra da kona hans ikke liker meg og har han rundt lillefingeren.

 

Nå er det 3 år siden jeg har sett han og snart 2 år siden jeg har hørt fra han, var et valg jeg tok da han var mer eller mindre ute av livet mitt....

 

Triste ting.. savner egentlig pappaen min som jeg så opp til og lente meg til når jeg trengte noen..men ikke nå mere....jeg er nå 28.. gradvis i 13 år har jeg mistet han og nå er han "borte"..

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Har sånn far jeg også, bare jeg har litt mer kontakt med ham...spesielt etter at jeg blei gravid og fikk barn. Men problemet mitt er at jeg kan liksom ikke si til meg selv at han ikke bryr seg om meg fordi han bare er en slik person som ikke bryr seg, for jeg har to halvbrødre som han har et godt forhold til. Så jeg har jo mange ubesvarte spørsmål...hvorfor er han mer glad i brødrene mine enn i meg? Er det fordi jeg er jente? Hvorfor fortalte han ikke om meg til noen i familien før jeg var 10 år? Hvorfor...hva er galt med meg???

 

Jeg har ikke hatt behov for å ha ham i livet mitt, så trenger ikke å ha kontakt, men det gjør vondt å tenke på at jeg har gått glipp av å bli kjent med halvparten av familien min pga denne fyren (jeg kommer fra Island hadde allerede flytta til Norge før familien fikk vite om meg, så ikke særlig ofte jeg har truffet dem), og at jeg føler meg tilsidesatt når jeg tenker på forholdet han har til brødrene mine (en er eldre og en er yngre, så alderen er heller ikke grunnen).

 

Jeg vet heller ikke hvor jeg ville med dette, men det er godt å få det ut, ja...vi er i alle fall ikke aleine om å ha det sånn!:-(

[*Silje*spiresnart*Prøvd.i.5år]

Jeg møtte siden til pappa for første gang i 2002.. Alle bare, å husker du meg eller?? Jeg ble helt matt, hvordan i all verden skulle jeg kunne huske hele den gjengen der når jeg ikke hadde sett de siden jeg var tja 2-3 år:s Pappa har 3 brødre, og nei jeg huska ingen av de.. De snakka om at de passet meg osv. Har også 3 fettere på siden hans som jeg ikke kjenner igjen..

 

Men har funnet ut at de er ganske like pappa, flinke til å juge og div.. Nei trur jeg skal klare meg uten han, men han er jo pappa'n min.. Skal jeg liksom bare glemme han??

 

Heldigvis har jeg fått masse kontakt med halvsøstern min, hu er snart 14 år og kutta ut all kontakt med hu etter at hu og jeg fikk kontakt. Så da skulle man jo tru det var noe med meg.. Arg blir så sinne og lei meg i samme slengen...

 

 

Riga+hippiesnulla & piratspira: Skjønner godt hvordan du har det. Ikke noe koselig i det hele tatt.. Ikke når man har så mange spørsmål man vil ha svar på...