uff:(

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg veldig til å bli mor...men ikke til å være hjemme alene med babyen..gråt i hele natt da jeg tenkte på dette..bør jeg gi hele permisjonen min til samboer?

Ikke misforstå meg..jeg vil gjerne være hjemme egentlig,men han og jeg har gått gjennom en del siste året(han var bl.a. utro...) men vi har det kjempefint nå..og begge var klare for å få barn. Nå tviler jeg på om jeg i det hele tatt ønsker å være hjemme fordi jeg blir lett mistenksom og trist..lurer på om han er ærlig osv..ser for meg at jeg blir gående å vente på at han er hjemme hvis dere skjønner?

Er jeg helt på jordet her eller?jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal ta dette opp med han eller om jeg bare skal tenke at dette er de hormonene som kommer igjen..

[Snuppa_00:13 og Gutt_16:28]

Det var trist å lese om utroskap, men bra dere har ordnet opp i det.

 

Tror egentlig at når babyen kommer så har ikke du lyst å gå vekk fra den.

 

Vet det er lettere sagt enn gjort å ikke være mistenksom eller sjalu men tror nok at man merker lett hvis noe ikke stemmer. Har aldri selv oppled utroskap og vet egentlig ikke hvordan jeg ville reagert men prøv å tenke positivt.

 

Håper alt ordner seg og ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

takk for svar..nei jeg aner virkelig ikke helt hva som er lurt?jeg vil jo egentlig være hjemme men...

[Amanda-]

trist med utroskap. MEN klarer du og leve med dette? helt ærlig? slik som jeg oppfatter innlegget ditt er ikke du over det. vist dere skal ha ett forhold som fungerer er du nødt til og presse deg selv til og stole 100% på han. slike ting som gnager er aldri noe løsning i lengden. du skal være menneske og vist du skjønner. og at du tenker slik om permisjonen viser egentlig at du prøver og holde litt "kontroll" (forstår det) MEN du kan ikke stenge han inne heller. da er forholdet dømt.

[Anonym bruker]

Ikke lett for deg dette, skjønner jeg. Har selv vært borti dette, men i dag har vi det bra. Grunnen til dette er at jeg igjen stoler på ham. (Noen vil si jeg er naiv, men de vet ingenting om situasjonen vår, så de kan tro det de vil for meg.)

 

Det jeg tenker på er om det hjelper deg å være i arbeid og la ham være hjemme? Mistenksomheten vil vel være der uansett?

 

For meg var det iallfall viktig å få fram at jeg hadde problemer med at han gikk ut, jeg trengte masse bekreftelse på at det var meg han ville ha, og det fikk jeg.

 

Synes absolutt du må ta dette opp med ham. Han skjønner vel at slike tanker kan komme enda dere har det fint nå?

 

Synd hvis den fine tiden du kan ha med barnet hjemme skal ødelegges av vonde tanker!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar anonym..godt å lese at andre klarer seg gjennom "stormen":o)

Det kan være så vanskelig å ta opp disse tingene nå for jeg er ganske så hormonell og gråter altfor lett..men som du sier så bør han vel skjønne at slike tanker kommer og går,slv om vi har det fint nå.

Jeg ønsker å kunne bruke tid på babyen min, og det vet jeg at jeg skal innerst inne..hun skal ikke bli påvirket av dette:o)

[Fødeklar_ja!]

Trist å høre at du har det sånn, er jo nå du skal glede deg til å bli mamma...

 

Vet godt hvordan det er å bli svikta gjennom utroskap og hvordan den følelsen er når man lurer på hvor typen er nå og hva han driver med.

Forrige type jeg var sammen med var utro mot meg, fant det tilfeldig ut en dag jeg skulle lete etter lighter i jakkelomma, aldri vært så knust som da... Så dukket det op flere ting som bekrefta dette, både på mobilen og hjemme i stua (fant brukt kondom i morgenkåpa hans en gang). Jeg ble til slutt så paranoid at det ble helt jævlig, sjekket mobilen hans med en gang jeg hadde muligheten, sjekket nettbanken og i det hele tatt.. Forholdet vårt gikk raskt nedover og i dag har vi ingentign kontakt mer (litt synd da, med tanke på at vi har en sønn på 2 år...). Men hadde ikke klart det, ble helt ødelagt innvendig av å lure på hvem han var sammen med og hvorfor han ikke svarte på mobilen.

 

Håper dere får det bra og at du klarer å stole på han.. Hadde ikke klart det hadde jeg vært deg, men det er sånn jeg er... Sliter fortsatt med å stole på folk (har blitt svikta av de fleste siden barndommen, så det ligger vel latent inni meg). Nå har jeg en samboer jeg stoler 110% på, men det tok ei stund å komme til dit jeg er nå ja..

 

Dette var vel neppe noe trøst, unnskyld.. Håper bare du stoler på magefølelsen og at du klarer å nyte tiden med barnet ditt når h*n kommer

[Anonym bruker]

Hei anonym:) Velger å være det selv også. Det du skriver høres nemlig veldig kjent ut. Kunne vært jeg som skrev akkurat det samme. Samboeren min var også utro..skjedde på julebord og jeg fikk vite det etter vi fant ut at jeg var gravid. Har termin om 3 uker. Skal selv ta permisjon men tenker på det fortsatt hver dag om han virkelig er sikker på at det er meg han vl ha nå. Han har jobba hardt for at vi skal klare oss, bytta jobb også.Men innerst inne tror jeg tvilen kommer til å sitte der.Men tror også det hadde vært værre og gått hver til vårt. Vi snakker veldig mye om det å det hjelper for meg selv om det er jeg som må ta det opp hver gang. Jeg VET han angrer men det gjør fortsatt veldig vondt å tenke på det. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Det er så fint å få svar på dette..og godt å lese at andre kommer seg igjennom det selv om jeg ikke ønsker dette for noen..

Samboeren min har ikke skiftet jobb..men han mener at det ikke har noe hensikt for dette handler om meg som må lære å stole på han igjen..noen dager gjør jeg det,men andre dager som nå gjør jeg det ikke..

jeg gjorde det faktisk slutt med han og vi ble sammen igjen før jeg ble gravid, har hatt det veldig fint sammen siden,men han jobber der fremdeles og jeg blir såå usikker på alt sammen..blir så missunnelig på de mødrene som kan ta seg en trilletur til jobben til pappan,det ønsker ikke jeg å gjøre for å si det sånn..

tuuusen takk for svarene jeg får kjære dere, det er oppløftende på en litt tung dag. Nå tenker jeg mye på hvordan det er best å ta dette opp med han..

klem!

[Anonym bruker]

Det er virkelig ikke lett nei, men du er helt sikkert veldig gla i han enda sånn som jeg er. Han bytta jobb ja, men hun bor jo fortsatt i byn her og det gnager meg en del selv om jeg vet han angrer. Har også dager jeg er usikker. Sånn vil vi vel ha det en stund fremmover også tenker jeg men vi får være tøffe:)Ønsker deg virkelig lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei igjen (er 1.anonym )

Er forsåvidt enig med ham, at det handler om at det er du som igjen må stole på ham, men han bør også jobbe for at du skal nettopp dette. Min samboer skjønte ikke helt dette. Han trodde det var helt greit for meg at han hadde henne på MSN, f.eks. Det var jo over og han hadde ingen følelser for henne, det var kun et kort "forhold". Men for meg var dette ikke nok, og jeg måtte sette mine egne grenser som han måtte overholde (antagelig var det ikke så nøye med MSN, men for meg var det på en måte viktig å se at han kuttet helt.) I dag ser han også dette, og jeg vet det ikke er noen kontakt lenger. Jeg takler også å møte henne på gata nå,

Uansett, begge må jobbe med dette, men jeg syns jo at det er han som å ofre noe her, i.o.m. det er han som denne gangen gjorde en svær tabbe.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Her kommer ett svar fra en som har opplevd den andre siden.. Jeg var utro mot min samboer. Dette er ca 4 år siden. Vi er fortsatt sammen og venter barn strax. Det tok hvertfall 2 år før vi begynte å få det fint sammen etter dette. Samboeren slet selvsagt skikkelig med dette, det å kunne stole på meg igjen etc. Han sjekket mobilregninger, mail, ringte teleselskapet mitt leste dagbøkene mine you name it. Jeg lot han gjøre det, og hjalp ham i "undersøkelsene" hans. Han tvilte jo på om jeg hadde fortalt ham alt og om jeg sa sannheten ang hvor vi hadde hatt sex og hvor mange ganger, hvordan etc etc. Jeg fortalte ham det selv den gangen hva jeg hadde gjort, og betemte meg for at jeg fortsatt ville gi forholdet til min samboer en sjanse, derfor fortalte jeg ham alt, alle detaljer, hjalp ham med spørsmål han hadde osv osv. Han har siden fortalt meg at det at jeg var så "sammarbeidsvillig" ang detaljer og informasjon er den eneste grunnen til at han kom over dette og begynte å stole på meg igjen. Jeg vet med meg selv at jeg ALDRI noen sinne vil være utro ijgen, ikke mot han ikke mot noen. Det er den jævligste perioden i mitt liv og vi hadde det helt pyton både før dette skjedde og 2 år etter, Men takk og pris for han holdt ut og at jeg holdt ut alle spørsmål og mistenkeligjøring. Vi har det i dag kanonfint! Vi er ett bevis på at det GÅR ann at forhold overlever utroskap, men det krever knall hard jobbing fra begge. Dere må snakke sammen som dere aldri har gjort før, og han må være klar over at han må forsikre deg om igjen og omigjen på at han elsker deg og aldri vil gjøre dette mot deg igjen for at det skal gå.. Vis han dette svaret. Det kommer til å ta lang lang tid før du kan stole på han igjen, men hvis han elsker deg så holder han ut din sjalusi og usikkerhet og hjelper deg med å komme over dette. Lykke til....

[barnnr.2]

En partner som har vært utro kan ikke forvente at den andre(deg) noen ganger kommer helt over dette. Du må si til han hva du føler. Du bør kunne forvente at han tar hensyn til dette. mange som har født uten å ha opplevd det du har kan synes det er vanskelig å "bare sitte hjemme" mens "alle" andre er i jobb og treffer folk, samtidig som man i denne perioden kanskje ikke føler seg atraktiv eller har noe seksuel lyst, selv om kanskje partneren har det. Du må snakke med han slik at du kan få slappe av og nyte denne tiden med den lille, det er best for alle. Men han kan jo ta noe av permisjonen. Jeg tror og du vil merke det om mannen din ikke er til å stole på.