Angst og sånn!

[¤2småtroll¤]

Sitter her....ensom.

Har mann og to barn, men livet må jo nesten beså i mer enn det!?

Etter første barnet jeg fikk, ble jeg sittende alt for masse hjemmet, utviklet da angst, var nesten livredd for og snakke med folk.

Når jeg ble gravid med neste mann ( som nå er 1 år), så sa jeg til meg selv at slik skulle det ikke bli denne gangen...men dessverre ble det slik også denne gang.

Bor på plassen jeg vokste opp,men få av mine venninner bor her lenger, og finner liksom ikke den fortroligheten som jeg har hatt med de, i noen andre.

Har masse familie rundt meg,men ingen som stikker innom eller ringer, og jeg er dritt lei av og være den som alltid må ta kontakt.

Må jeg si noe i forsamlinger blir alt bare feil....stokker om på ord, og stammer, og svetter, og blir sittende etterpå og tenker "herregud, så dum jeg er som sa det..." er veldig slitsomt.

Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre....når jeg er sånn så mister eg alt som heter energi, og orker ikke og leke eller gjore noe med ungene.

Lurer litt på og gå til legen og snakke med han, men når jeg er der og han spør hvordan jeg har det, så setter jeg opp den "tøffe" mina mi, og seier "jo takk, det går veldig bra", klarer liksom aldri og slippe maska.

Og har veldig lite lyst at det skal komme i papirene mine at jeg har angst....nederlag!

Har en mann som jobber veldig masse overtid, og sier ikke dette til han, for han har nok ting og tenke på.

Har ikke jobb,men har skrevet en søknad som bare venter på og bli levert....er nå et steg i riktig retning vertfall!

[Anicol*Blir det pergospire?]

Hei=)

Har sliti en del med angst sjøl.

Kjenner meg igjen på alt du sier!

De fleste dager er jeg så tiltaksløs at det er helt utrolig..

Vil helst bare sitte hjemme å bare.. være..

Har ikke stor lyst til å finne på noe sosialt eller fysisk (som og rydde o.l)

Har en del venner i nærheten , men er som du sier, er ikke noe gøy å hele tiden være den som må ta kontakt hvis det skal skje noe. Har slutta helt med det, så sitter nå her da=P

Jeg tok opp problemet mitt med legen, og var der en del til samtale timer. Hu vurderte å begynne å gi meg lykkepiller, eller sende meg til psykolog. Ville ikke til psykolog, for har vanskelig for å prate med andre om følelsene mine.

Kom tilbake etter jul for å diskutere hva slags piller og sånn jeg skulle begynne på, men da virka det som om hu hadde glemt alt vi hadde snakka om.

Da "feiga" jeg ut og slutta og dra dit.

Rett etterpå møtte jeg gubben min. Så ting har gått litt bedre for min del. Er jo ikke helt alene nå. Men er fremdeles ikke flink til å være sosial. Er "flinkest" når jeg er på jobb=P

 

Jeg håper virkelig du får jobben du har søkt på. Tror dette kan hjelpe deg. Kanskje du tilogmed får noen venner der som du kan finne på ting med utenom jobb etterhvert. Det kan også være lurt å prate med legen din. Bare be om en samtaletime. Virker h*n ikke som en person som skjønner deg, eller som er vanskelig å prate med så er det litt kinkig. Men syns også du burde prate med mannen din om det. Han kan hjelpe mer enn du tror. =)

 

Håper det rotete innlegget mitt kan hjelpe deg. Iallefall så vet du at du ikke er alene om å ha det sånn

 

 

 

[Gjest]

Dette er ikke lett, men det er nok lurt å snakke med en lege. Det at du søker på jobb er jo bra, men det er ikke lett å komme ut av noe slik alene.

 

Hva med å skrive ned det du føler i et brev som du kan gi til legen, da slipper du å snakke og han får høre hvordan du virkelig har det?

[¤2småtroll¤]

Tusen takk for svara!

Jeg gikk til psykolog før jeg traff mannen min, men har ikke lyst til det igjen, syntes det var litt nedlatende, og blir for tungt med ting som ev. kommer frem, og som må bearbeides.

Har samme legen nå som jeg har hatt de siste 10 åra, så han kjenner meg, så jeg bør jo egentlig ikke grue meg for og fortelle han om problema, men det er stoltheten min....

Men får ta noen avgjørelser snart om hva jeg skal gjøre, dette går ikke mye lenger kjenner jeg, jeg vil ha overskudd til og leke og kose meg med ungene, og få bedre selvbilde...

Sukk, dere er klagemuren min dere....

[Gjest]

Sikkert en mager trøst, men det er MANGE som har det akkurat slik som du.

 

Det er ikke et nederlag å søke hjelp, det viser at du er sterk. Desverre er angst et tabu i Norge, men jeg tror oghåper at det blir mer åpenhet om det i nærmeste fremtid, for det er virkelig mange som sliter med dette i ulik grad.

 

Lykke til!

[Mammaen til Emilie med ny mage]

Hei Ensom!

 

Jeg er 27 år,er også gift og med 1 barn + 1 på vei. Humøret mitt er veldig opp og ned,dette skyldes stort sett barndommen min (Incest og masse annet drit) og en del feil valg av kjærester fra 16-20 års alder (boleklumper som var voldelige)

Dette har jeg slitt med i mange år,sliter fortsatt med det. Kan ikke si jeg har angst,men de dagene som er harde så blir jeg slik som du beskriver. Lite "smart" sosial.

 

Her er oppskriften min på å gjøre dagene lettere,etter over 20 år med forsøk på å lette tilværelsen er det bare dette som fungerer..hvertfall for meg. Du må gjøre ting du LIKER. Om det er å lese bøker,se favorittfilmen din,tegne,male,strikke uasnett MÅ du gjøre noe som du VET for deg i godt humør og i balanse med deg selv. Du har sikkert noen interesser,kanskje på tide å ta de ned fra den støvete hylla og begynne på de igjen?? Dette er selv-terapi..ingen piller som gjør deg sløv,men det sunneste du kan gjøre og som garantert vil gagne hele familien din.

Det er mange ting som sikkert trykker deg ned,det at veninnene ikke lenger bor der,at familien ikke vier interesse osv. Men kjære deg..lykken din skal ikke hvile i andres hender. Den er i DINE hender.

 

I morgen,tar du med deg ungen(e) og går tur. Er det skog i nærheten så går dere dit, perfekt sted å sette seg ned,la barna leke litt rundt og begynne å tenke litt på deg selv. Hva gjør deg lykkelig? Hva gjør deg glad? Hva liker du å drive med?

 

Det handler om å bygge opp seg selv. Mannen din har sikkert mye å tenke på,men er dere gift så skal han først og fremst tenke på deg og det dere har. Kanskje på tide å fortelle han at du råtner innvendig og trenger å lufte deg litt? Han vil lytte..og han vil ta deg seriøst men du må ta deg i nakken og være ærlig. HAN er din nærmeste familie nå. Jeg vet det er tungt,og hardt og mange tårer i vente men et sted må man begynne og det rette stedet er der,ikke hos en terapeut. Men der,i ditt hjem.

 

Man skal ikke dvele ved fortiden..å glemme å leve.

 

Klem

 

 

[Anicol*Blir det pergospire?]

Bare å klage=) Er det ikke det vi er her for=)?

Jeg vil råde deg som hu over, ta med deg barna og ta deg en tur på en lekeplass eller noe. Er jo en kjempe fin unnskyldning\anledning til å komme deg ut.

Gubben din har vel fri i helgene eller noe? Ta han med og, kanskje du blir kjent med noen andre foreldre der, så kan du avtale å møte de der en annen dag. Er bare å begynne en plass. Selv gleder jeg med til å dra på meg igjen. Har vært sykemeldt i en måned nå. Og skal ikke på jobb før den 17=S Kjeder meg ihjel