Til samtlige stemødre/stefedre!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Kan vel hende at dette innlegget ikke vil gjøre meg så voldsomt populær, men det får stå sin prøve.

 

Først og fremst vil jeg si at jeg selv er stemor, og er like frustrert og oppgitt som dere, men der er en ting vi glemmer: Vi visste om disse barna da vi valgte å bli sammen med typen/dama vår og barna var der før oss.

 

Vi er de voksne og må heve oss over barnas oppførsel. Kanskje det er en ide og forklare at hos dere er reglene noe annerledes enn hos mor/far, men de skal alikevel følges. Det finnes vel ingen som er mer tilpassningsdyktige enn barn. Det er nok heller ikke så lett for barnet når det plutselig kommer en ny person inn og stjeler mor/fars oppmerksomhet, som de 100% har hatt alene. Det er en stor omveltning også for dem at det kommer en "tredje" person inn i deres tid med mor/far. Barn kan heller ikke oppdra seg selv, de blir hva foreldrene gjør dem til. Derfor er det de voksne som må snakkes med og ikke la frustrasjonen gå utover barnet.

 

Skal innrømme at jeg til tider har store problemer med å like mitt stebarn p.g.a moren, men han har ikke valgt sin egen mor. Han elsker henne mer enn noe annet, så når hun snakker negativt om meg til ham (9år) og forteller at han ikkke behøver og gjøre som jeg sier for jeg ikke er moren hans, er det min oppgave og forklare og vise ham at slik er det ikke. Han vil selv se at hva moren sier er feil.

 

Hold ut jenter og gutter, jeg vet det er kjempe tøfft og man bare har lyst til å gi opp, men er ikke typen/dama deres vert det?

[Gjest]

Ja, om forelskelsen gjorde oss blind så våknet vi jo brutalt fort av realiteten. Jeg hadde som forutsetning at jeg skulle like barna til min kjære, men at jeg ikke skulle etterstrebe å bli likt av dem. De skulle like meg de også for den jeg var. Heldigvis for oss var det god kjemi, vi tok ting veldig forsiktig og langsomt. Jeg kom etterhvert inn i familien og slo meg til ro og vi vokste sammen som en familie.

 

Moren deres har aldri likt/ønsket å bli kjent med meg, men jeg har aldri latt min frustrasjon overfor moren deres gå utover dem. Enig meg deg at stebarna ikke er skyld i at de har den moren de har. Men nå som de er langt oppi tenårene og oppfører seg som moren sin overfor meg så mener jeg at jeg har all rett til å bli likegyldig overfor dem - for å berge meg selv. De er ikke "uskyldige små" lenger og bør nok lære at høster som man sår.....

 

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat men likegyldighet. Så alle stemødre som får pepper fordi de ikke liker stebarna sine osv. fortjener det ikke for de er fremdeles engasjert i disse barna innerst inne ellers hadde de ikke brukt så mye energi på dem. Det er den dagen de blir likegyldige at ting virkelig har gått galt i familien deres.

[Anonym bruker]

Jeg må bare få si at jeg ikke har problemer med barna, men med mora dems.