Jeg er så lei meg...

[MissAntrop]

Det er nå 5 mnd og 2 uker siden vår lille prinsesse kom til verden - det mest fantastiske som kunne ha skjedd oss! Det var en svært langvarig fødsel som endte i haste ks da hun ikke kom langt nok ned og åpningen stoppet på 8-9 cm. Jeg husker jeg grein da de trillet meg ut til operasjonssalen og sa "Jeg klarer ikke engang å føde mitt eget barn!"

 

Som så mange andre her inne så så også jeg Jordmødre på NRK i går og jeg gråt og gråt. Jeg skulle ønske sånn at jeg hadde født normalt - det ser så fantastisk ut! Jeg lå med sterke rier i 26 timer og som jordmor sa så var det jo kun det å presse ut babyen som gjenstod omtrent, så jeg hadde jo vært gjennom omtrent en fødsel før de tok ks. Jeg vet jo godt at det var det beste for barnet og jeg er kjempeglad for at vi hadde den muligheten og at avgjørelsen om ks ble tatt. Likevel er det sårt å tenke på at jeg ikke fødte henne av egne krefter, om dere skjønner. Jeg ville så gjerne oppleve det.

 

Er det jeg som er helt teit her, eller er det flere med ks som har hatt slike tanker?

[Solitude]

Skjønner deg godt jeg *klem*

 

Opplevde det også slik med min første, ente i hastekeisersnitt i narkose. Og den følelsen at det var noe som manglet var sterk de første dagene etterpå.

 

Men det er jo store muligheter for at du kan føde normalt neste gang

 

Jeg har siden født to barn på "normal" måte, og kan med hånd på hjerte si at følelsene etter første fødsel har endret seg og jeg er nå bare takknemlig for at det finnes muligheten for ks. for ellers hadde hverken jeg eller elstejenta vært i live.

 

Men ja, husker hvor merkelig det var å våkne opp og så var jeg blitt mamma og hadde mistet av det øyjeblikket når hun kom til verden.

 

Tror følelsene du har nå er ganske så normale for mange av oss som har født med ks... Så du er ikke teit

[NessaS]

Jeg tenker også slik av og til. Jeg kom ikke så langt som inn i fødsel engang, jeg har ikke peiling på hvordan en ri kjennes ut. Jeg føler meg i grunn litt snytt for hele fødselsopplevelsen i og med at jeg hadde sinnsykt fødselsangst, men allikevel følte meg helt klar for å føde på den vanlige måten.

 

Men på den andre siden, hadde ikke ting gått som de gikk, om vi ikke hadde hatt undersøkelse på sykehuset akkurat den dagen, så er det ikke sikkert vi hadde hatt en frisk og rask gutt på 2 år 8 mndr her hos oss i dag.

[ana baroma]

Jeg hadde slike tanker før fødselen (planlagt ks), men valgte å legge dem bort siden det ikke var noe alternativ i mitt tilfelle. En "vanlig" fødsel ser utrolig ut, man får liksom vist fram urkvinnen i seg eller noe i den duren. Jeg hadde på mange måter en flott ks-opplevelse (sånn rent bortsett fra at det oppsto en del komplikasjoner når ungen var ute), og det er en fødsel på lik linje med mye annet. Dessuten er jenta vi har fått det aller, aller viktigste - og tenk at jeg har hatt et barn i magen!! Det er jo det som virkelig teller synes jeg! Hvordan ungen kom ut er ikke det viktigste for meg...

Men skjønner deg godt, og du er ikke teit:))

[Sara Rompompei]

Jeg skjønner deg kjempegodt.

Slet lenge selv jeg, etter 1 fødsel som ble haste ks

Følte meg veldig snytt for fødselsopplevelsen.

Man kunne liksom ikke være ordentlig mor uten å ha vært i gjennom en fødsel.

Men det er bare tull

Det er det som kommer etter som virkelig teller.

I stedet for å fokusere på at du gikk glipp av noe, eller at du ikke mestret noe, så tenk heller på hvor fantastisk heldig du er som har ei så vakker prinsesse i live. Og at du var heldig som hadde det rette personellet ved din side da du trengte det mest.

Og du har jo så å si vært igjennom det hele.

Og neste gang.... DA..... ;o)

 

Jeg "måtte" prøve. Så jeg fødte senere en gutt på normalmåten.

Og jeg klarer faktisk ikke den dag i dag å se bilder fra fødselen. Jeg ser ikke noe fantastisk, jeg ser bare smerte. Og dette er 7 år siden!

[Alba44]

Har ikke selv tatt ks, men ville bare si deg at jeg kjenner igjen det du sier fra folk jeg kjenner som har opplevd det samme som deg. Så du er absolutt ikke teit som tenker dette!! Det er helt naturlig!!

 

Er ikke alltid det blir slik man har tenkt seg..

Selv fødte jeg før tiden og min gutt lå på intensiven de første ukene. En annen start på livet enn vi var forberedt på. Visste jo at han var i de beste hender og at det var helt nødvendig for han, men så sårt å ikke holde han når vi ville og det verste å reise fra han på kvelden..

 

Sender deg en stor klem, jeg )

[Gjest]

Herlighet. Det er da ikke noe å være lei seg for. Hovedsaken er nå at ungen ble født. -Så fantastisk ut...jaha...men det føles helt "forjævlig".

Alt man skal "henge" seg opp i du......

[Prish]

Samme skjedde meg. 34 timer med intense rier. Fikk aldri mer enn 7-8 cm. Endte med haste ks. Føler meg liksom "snytt" for fødselen.

 

Neste gang greier vi det!

[MissAntrop]

Åhh, tusen, tusen takk!! Så fantastisk snille dere er!!!! klem, klem

[MissAntrop]

St. Råddåræva c¨,) : Javisst er hovedsaken at babyen ble født og har det bra, men et ks er ikke lang unna "for jævlig" det heller... Det er ikke noen konkurranse i hva som er verst, vel?!

[Gjest]

Nei det er det ikke. Men jeg pers. skjønner ikke hvorfor enkelte er lei seg fordi de ikke fødte vaginalt. Og jeg pers. synes ikke en fødsel er vakker.

-så jeg svarte ut fra mine meninger.

[MissAntrop]

Ok

[adelia*termin 18/10*]

jeg skjønner det god jeg.. Det samme skjedd med meg. jeg hadde 10 cm åpning men hun kom ikke lang nok ned i bekkenet.. Var seteleie i tillegg. Jeg følte meg snytt på en måte.. men jeg hadde null krefter igjen, og babyen ville ikke ut.. jeg brukte lang tid på å forsone meg med det... Men i dag tenker jeg tilbake og er utrolig glad for at jenta mi kom ut og har det bra...

jeg har siden også fått en sønn, foødte vaginalt og det gikk kjempefint:)

[Gjest]

jeg tenker faktisk ikke sånn, men forstår deg og hva du mener. jeg er bare glad for at jeg fikk henne ut, og om det skjedde med ks eller vanlig fødsel var for meg likegyldig. ut av kroppen min kom hun uansett og i ettertid, så kan jeg ikke skjønne hvordan jeg skulle klart å presse henne ut, så jeg må si ks ikke var noe nederlag for meg som mor.

 

MEN jeg kan fint forstå andre som føler at man er snytt for noe..så det er ikke ment som kritikk )

[lille pi]

kjære magicka!

 

om en følelse er "teit" kan vel ikke diskuteres. Alle har rett til å føle som de gjør.

 

Jeg har to nydelige barn, de har ikke engang vært inne i min mage! Det var en tid jeg og følte meg snytt. Snytt for en graviditet, en fødsel og for å se "mitt eget kjøtt og blod" vokse opp.

 

Når jeg nå ser tilbake på venting, ivf forsøk, sorg og smerte - så kan jeg se at det ikke er viktig (for meg da). Det som for meg er viktig er at jeg har to nydelige barn, to barn som trenger meg og som jeg også trenger. Det er hverdagene som vi fyller med gleder og noen sorger og det er framtiden:)

 

 

ha en god dag!!