hvordan hadde mannen deres det..????

[straxmamma:)]

for dere som tidligere har født: Hvordan reagerte mannen deres på fødselen, om han var med dere???

 

Er litt bekymret på samboeren min sine vegne....jeg takler dårlig selv å se når andre har det skikkelig vondt...

 

 

[lizzie har blitt 2barns mor]

han satt bak meg og koste meg på ryggen store deler av tiden.

han likte ik at jeg hadde det vondt.

kan kvir seg til denne gangen.

men han vil være med likevel.

[straxmamma:)]

hvordan er personalet på sykehuset i forhold til å støtte mannen også??

[twoboys & a girl]

Han satt å spiste, leste avisen, var ute å røkte...

Mer hjelp og støtte i søstren min som var med. Han hadde vist felt noen tårer da barnet hadde kommet ut.

Kjente jordmoren siden vi hadde gått til henne i svangerskapet.

 

Ny og forhåpentligvis bedre mann denne gangen:o)

[Tpop]

Vel mannen min var en kjempestøtte å ha der sist fødsel, selv om ikke alt han gjorde ble godt tatt i mot av en sint fødende med smerter:)

Kunne aldri tenkt meg å ha med noen andre. Han stod på pinne i 12 timer ved min side og gjorde alt jeg sa, og sa ingen ting da jeg kjfta for at det ikke var branok allikevel. Huff og huff, var fæl, men husker det jo knapt nok etterpå

Han grudde seg ikke mye til fødselen sist for da visste han ikke hva han gikk til, men denne gangen gruer han seg skikkelig. Han sier han syns det er vondt å ikke få tatt noe av den smerten vi har som fødende og føler seg så hjelpesløs. Vi var på føden på ul for ikke lenge siden og da begynte han å svette, bli uvel og skjelven og svimmel fordi han gruer seg så denne gangen. Han sa ifra til jordmoren og meg om dette og hun sa da at det kjempefint at han sier i fra da det er viktig at de vet om dette når vi kommer for å føde. De hjelper og støtter han også når han trenger det. Ber han sette seg hvis de ser at nå går han snart i gulvet, etc.De er da klar over at det er en voldsom påkjenning også for far.

Han kunne aldri tenkt seg å ikke være med da, heldigvis for hadde han sagt det så hadde jeg tvingt han tror jeg,hehe:)

 

[3guttersmamma]

Mannen min har vært en kjempestøtte under fødslene. Tror det er lurt å snakke sammen på forhånd om hva han kan bidra med. Min mann sprang fram og tilbake til mikrobølgeovnen og varmet en sånn hvetepose som jeg kunne ha i ryggen, og så masserte han meg i ryggen (hardere og hardere... han var ganske gåen etterpå . Og så var det en hjelp at han bare var der så jeg kunne ha noen å holde meg fast i... Jeg syns det var helt supert og kunne ikke tenke meg å ha med noen andre.

[hiboso]

Hei!

 

Mannen min var helt fantastisk hele veien. Vannet gikk hjemme og riene startet med en gang. Han holdt meg i hånden gjennom de vonde riene og oppmuntret meg ved å si at jeg var flink og at dette klarte jeg. Vi er sammen om dette,sa han. Dette skal vi klare.!

 

Vi kom på sykehuset og åpningstiden var lang og smertefull. Jeg følte at jeg fikk god kontakt med kroppen min og behersket pusteteknikken ganske bra etterhvert. Da riene kom og ble verre og verre,så lente jeg meg inntil ham og han strøk meg varsomt på ryggen. Han fortsatte å oppmuntre meg,det gav meg mye energi å føle at han var der for meg og at vi var sammen om dette. At han var så støttende gav meg en enorm trygghetsfølelse.

Gjennom hele utdrivelsesfasen holdt han meg i hånden og fortsatte med å oppmuntre meg,,kom igjen,press!","du er så flink", "dette går fint, jeg er her for deg.","du er fantastisk".,"du gjør meg så stolt".

Etter 22 timer var superjenta vår ute.

Jeg måtte kun få sydd tre sting der nede. Fordi jeg var så lammet pga.epiduralen,så måtte mannen min holde beina mine oppe, for at de kunne sy. Det synes jeg var ganske tøft av ham,at han så det. Ja,og så klippet han av navlestrengen:-).

 

Jeg gleder meg til neste gang,han gjorde meg så trygg:-) Selvfølgelig er det vondt,men det hjelper når man er to:-)

[Lille Under]

Mannen min var (i likhet med meg selv) totalt uforberedt på fødselens forløp (rask!), så han skjønte nok ikke helt hvor ille jeg hadde det - jeg fikk ikke til å formidle det til ham. Vi trodde begge at det bare var begynnelsen når jeg hadde det som vondest, så han lirte av seg: "Nå må du skjerpe deg", eller noe slik. Etter fødselen luktet det "angstsvette" av ham lang vei, så egentlig var han nok i sjokk... Denne gangen er vi forberedt oss sammen på en helt annen måte og jeg føler meg trygg på at jeg får med meg en ny mann på fødestua, både som aktiv og støttende part. Tror det er viktig som HI gjør, tenker på pappaen også i forkant. Tror ikke det er bare-bare å være med på en fødsel, heller. Flere så jo på NRK i dag, han hadde det ikke spesielt godt den ene faren som var med der heller. Følte med ham, jeg.

[Gjest]

Å så heldig du er hiboso, han hørtes ut som en ordentlig kjernekar, en sånn mann som alle fødende jenter fortjener )

 

Skål for mannen !