Jeg er lei meg

[Anonym bruker]

Jeg har vært stemor i 2 år og forholdet mitt til barn utviklet seg veldigpositiv. Jeg tok utfordringen på godt og vondt og kjempet for harmoni og fred i vår lille familie (meg , min mann og hans to barn).

 

Nå har jeg kommet i en situasjon hvor forholdet med min stedatter forverret seg kraftig. Jeg plutselig ble slem og streng og frekk. Jeg er bevist på at hennes mor snakker nedsettende om meg med henne til stedet. Dette har jeg vært vitne til, meg selv. Så er hun i sin pubertetalder.... Rett og slett, jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg blir sint og irritert og har dårlig samvitighet etterpå.

 

Så er jeg ikke bare en engel meg selv, da. Jeg kan kjefte og være streng med grunn. Jeg vet ikke hva egentlig jeg ville nå med innlegget. Hele situasjonen er så sammensatt og komplisert.

 

Kanskje har jeg blitt slitten av alt og alle. Det er ikke let å være stemor.

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Akkurat dette er jeg redd for skal skje meg også. Er stemor til gutt og jente som bor fast hos oss, og jenta er snart på vei inn i puberteten. Omtrent daglig er det ting som må tas opp med henne fordi hun har det med å droppe avtaler, orker ikke å gjøre lekser ordentlig, er til tider frekk i munnen og avslører seg som en aldri så liten egoist innimellom. Hun har mye omsorg i seg, og det kommer særlig til uttrykk overfor små barn. Og godt er det, for her er det en som melder sin ankomst i desember.

 

Jenta har mye motstand i seg - det er akkurat som om hun motarbeider seg selv. Lar være å gjøre lekser slik hun vet at hun skal, og må i stedet viske ut og begynne på nytt når hun viser fram leksa til oss. Leksene tar laaaaang tid. Heldigvis spiller mor på lag med oss, og vi har god dialog. Jeg skjønner at det ikke er sånn hos dere. Hva med mannen din - kan han snakke med mor for å få en bedret dialog? Skjønner godt at du blir sliten når du føler at du gjør så godt du kan, og blir møtt med hele puberteten. Høres jo ut som at det er mye hormoner i sving også? Synes du skal stole på deg selv, jeg. Når det vet at du gjør så godt du kan for at familien skal ha det bra, så har du gjort nok. Det er ikke bare ditt ansvar å få alle til å trives i hverdagen. Hva med å ta en liten ferie helt for deg selv? Du trenger jo å ta vare på deg selv også. Jeg glemmer det stadig vekk, og kjenner at det ikke er så smart. Lag noen pusterom som bare er for deg! )

[Gjest]

Jeg kan bare gi deg råd ut fra min situasjon som ligner på din. Nå har ikke jeg bevis på at moren til mine stebarn snakker nedsettende om meg, men hele hennes fremtoning er at jeg er en ikkeperson i livet til hennes barn - denne holdningen har mine stebarn adoptert når de nærmet seg tenårene.

 

Mitt råd til deg er å overse deres dårlige oppførsel og tenk at de ikke er dine barn. Jeg vet det er vanskelig å ikke engasjere seg, men prøv å tenke på deg selv og lag deg pusterom i hverdagen. Prøv også å leve ditt eget liv på egne premisser - lev som om du ikke har barn (antar du ikke har barn). ikke kast bort dine "beste" år på å oppdra andres barn - Du får ingen anerkjennelse - jeg snakker av erfaring.

 

Hva med mannen din? Ser han din situasjon? forsøk å snakke med ham og ta tak i problemene sammen. Hvis han ikke ser problemet ditt så er det faktisk ikke verdt å bli et slikt forhold.

 

Hvis dere ikke har barn sammen så ville jeg vurdert om det er verdt å fortsette å leve livet sitt i en familie hvor du ikke kan være deg selv på godt og vondt. Jeg har tenkt mang en gang at jeg skulle ha gått for mange år siden - før fellesbarna kom. Men samtidig vet jeg at jeg er så sta at en ekkel x og vansklige tenåringer ikke skal få ødelegge familien min. teller ned for hvert år som går og ser frem til de blir voksne og forhåpentligvis blir mer ålreite

 

Det er jo det som er så frustrerende med steforeldrerollen - vi skal yte som en omsorgsperson, men å kunne si i fra som en omsorgsperson til stebarn det får vi ikke lov til..... forstå det den som kan.

[tinemolle]

Jeg har tenkt på det flere ganger, mener det du nevnte i ditt innlegg. Jeg bare må bestemme meg å leve livet mitt men det det vannligvis stopper meg er alt jeg har bygget og jobbet hardt for er nå der hvor det var i begynnelsen. Du sa det så sannt (og i følge min opplevelse ser jeg det også) om den holdningen, at jeg er ingen i hennes liv. Hver gang jeg er hyggelig og gjør hennes vilje og har godt humør, så er det greit, men jeg får ikke lov å ha dårlige dager, og så videre.

 

Mannen min støtter meg, men uansett når han hører så pas mye negative utsagn fra biomor og datteren hans om meg, gir han opp. Du vet at jeg blir frustrert at stedatteren min løpte til mor en gang bare fordi jeg sa til henne at hun måtte spørre meg først hvis hun vil låne noen av mine klær og ting. Hennes oppførsel ovenfor meg senere var liksom "ser, det spiller ingen rolle hva du sier. Du skal ikke si meg hva jeg skal gjøre." Ja, ja...

 

Det høres som om jeg klager, men faktisk befinner jeg meg i tvil.

Jeg takker deg hjertelig for dine råd. Jeg virkelig prøve å frigjøre meg selv!

[Gjest]

Det er dessverre litt for mye "Rykk tilbake til start" i en nyfamilie. Hadde jeg vært synsk og ikke så standhaftig så hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Men jeg har lært meg å leve med stebarna 50% av tiden på mine premisser. Jeg overlater all jobben til far, så er det opp til ham å trekke på ungdommene. Jeg biter i meg ganske mye irritasjon for jeg kommer ingen vei med å "klage" til faren. Moren til stebarna er en ikkeperson i mitt liv. Nå har det gått sport i å se hvor mange år jeg kan unngå å se/treffe henne

 

For å være helt ærlig; jeg har aldri hatt det bedre i denne familien før den siste tiden etter at jeg definerte min egen rolle i familien og sluttet å ta "morsrollen" overfor stebarna. Det fungerte utmerket da de var små og moren så og si ikke eksisterte i hverdagen deres, men ikke nå lenger. Det ligger ofte mange flere skjær i sjøen enn de vi har passert

 

Jeg lever ut som den hønemoren jeg er for mine barn og tenker at jeg har god ballast med erfaringene jeg har gjort med stebarna gjennom årene.

 

Vi steforeldre er nok litt som løvetannen. X-ene prøver å ignorere oss og luke oss bort ved enhver anledning, men vi er der likefullt år etter år og "lyser" så blidt mot verden - I morgen er det en ny dag - da blir nok alt mye bedre, og sånn går årene..... før vi ser oss tilbake og spør oss selv; Hvordan/hvorfor har jeg funnet meg i alt dette!