Barn til TV-program

[Anonym bruker]

Jeg jobber med et program om barn og skilsmisser før og nå. En teori er at skilsmisser tross alt er enklere for barn nå enn tidligere; de blir mindre stigmatisert i samfunnet og foreldre samarbeidet generelt mye bedre enn for tretti år siden. Selv om det er problemer og konflikter mellom skilte foreldre nå som før, så er de fleste opptatt av at barnet ikke skal lide under dette og at det skal opprettholdes god kontakt med begge foreldrene.

 

Jeg vil gjerne intervjue noen barn som har det helt ok som skilsmissebarn, som ikke nødvendigvis ser på seg selv som 'ofre' selv om de har skilte foreldre. Noen barn kan leve godt med en skilsmisse og noen ser det til og med som en berikelse at de har fått flere voksne å være glad i som bryr seg om dem - steforeldre, stebesteforeldre, stesøskenbarn osv.

 

Kanskje handler det litt om hva samfunnet til enhver tid aksepterer. Jeg vil derfor også gjerne komme i kontakt med familier som kanskje har litt utradisjonelle løsninger, men som fungerer helt fint. Barn i familier der foreldrene er skilt og den ene forelderen nå lever i homofilt samliv hadde også vært interessant å snakke med.

 

Hvis dere har noen forslag eller vil høre mer om hva og hvordan, så skriv et svar under her og jeg kan skrive en melding til deg.

 

Da jeg har et begrenset reisebudsjett er jeg først og fremst interessert i barn som bor på Østlandet. Men kan kanskje få til en liten reise et annet sted også

[smillas]

Du kan ikke ha lest særlig nøye gjennom innleggene på disse sidene. Skulle mene de illustrerer ganske tydelig at det nok ikke er så greit å være skilsmissebarn i dag, heller. Skulle heller ønske noen forsøkte å avsløre den myten om lykkelige skilsmissebarn og lykkelige nyfamilier, slik at det blir færre av dem.

 

Jeg var skilsmissebarn på 70-tallet og jeg dreit vel langt i hva samfunnet hadde for oppfatninger om det, jeg var opptatt av at foreldrene mine - som jeg var glad i begge to - hatet hverandre og sviktet forholdet til barna sine i kampen som gikk mellom dem. Slik har veldig mange skilsmissebarn det fortsatt, de lever i ufred, om ikke krig, og de må forholde seg til mange voksne som ikke nødvendigvis har deres beste for øyet, men som rett og slett konkurrerer om oppmerksomhet og kjærlighet fra foreldrene. En oppmerksomhet som allerede har blitt skakkjørt når mamma og pappa ikke lenger kan være sammen...

 

Man blir heller aldri ferdig med dette, man bærer det med seg gjennom livet, og konfirmasjon, bryllup, barnebarns fødselsdager, ALT blir ekstra omstendelig i skilte familier.

 

Jeg har to små nieser som har skilte foreldre - klart de syns det er kjipt. SKal jeg ikke anbefale dem, da? Jeg har stebarn selv som jeg ser lider under dette, og de ville du kanskje greie å katgegorisere som lykkelige skilsmissebarn, selv om det er bare jug og en ønskeverden for foreldre som nekter å gi barna det de ønsker seg mest av alt: at mamma og pappa er glad i hverandre.

 

Hvis du har begrenset reisebudsjett (og en begrenset synsvinkel på hva du vil gjøre åpenbart) syns jeg du skal lese de historiene som fortelles her og se deg rundt i din aller nærmeste omkrets. Hvis du finner lykkelige skilsmissebarn i et naturlig utvalg (og ikke et "vis meg veien til et lykkelig skilsmissebarn" type utvalg) i nærheten av der du bor, i blokka di, i nabolaget, blant kolleger og venner, ja, da kan du lage filmen din. Hvis ikke: ikke masker sannheten. Den er faktisk veldig brutal.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Joda, jeg er klar over at skilsmisser fortsatt er vanskelige, og noe de fleste skulle vært foruten. Men jeg tror likevel at det er noe enklere i dag enn på 70-tallet, ettersom det ikke lenger er så bundet til skamfølelse og stigma, men det er mulig jeg tar feil.

 

Jeg har ikke tenkt å lage noen rosenrød sak om den lykkelige skilsmissen, men faktum er at noen alltid vil skille seg. Og da går det også an å fortelle historiene til de familiene som får det relativt greit til - selv om det selvfølgelig ligger mye vondt bak enhver skilsmisse. Jeg har også møtt barn som i ettertid sier at de har hatt en fin barndom tross skilsmisse.

 

Beklager hvis dette virket provoserende, det var ikke meningen.

Skjønner nå at det kanskje ikke frister så veldig å svare et anonymt innlegg her, tenkte ikke på det. Send meg heller en mail på

[email protected].

 

 

[smillas]

Poenget er: hvem er det som definerer at dette går relativt greit? Og hvilken hensikt skal det ha? Å gi foreldre som tenker på å skille seg en bedre grunn? Å gi voksne som ønsker seg barn unnskyldning til å ikke se for seg en fremtid sammen med dem de lager barn med, men peise på allikevel?

 

Jeg kan ikke helt forestille meg at barn vil kunne svare deg på dette, det spørs hvor gamle de er, og hvor tøffe de er selvsagt. Jeg tror det blir de voksnes versjon som vil dominere, og de ønsker jo selvsagt å sette seg selv og sine valg i best mulig lys. Blir mindre skyldfølelse av det.

 

Skulle ønske noen kunne fortelle voksne om hvor kjipt det faktisk er, jeg. Selv om det er vanlig og det ikke er noe stigma i samfunnet i dag, jeg syns nesten DET er en viktig del av hvorfor detter kanskje er verre i dag enn på 70-tallet. Det forventes at barn skal ha skilte foreldre. Det forventes at de skal ha to hjem, stesøsken, halvsøsken, steforeldre, stebesteforeldre og det ene med det andre. Men dette er altså ikke fordi barn selv syns det er greit. Det er fordi de voksne har begynt å synes dette er greit. Det er alvorlig, synes jeg.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg smillas

 

Håper ingen er dumme nok til å bidra til at sannheten blir "maskert".

 

Dersom du Marianne Tveit ønsker å lage en slik film du beskriver her, så kan du jo ringe en ekte skuespiller.... Eli (hu som spilte i portveien 2...barne tv). Hun er jo i en slik situasjon som du søker... Hu har tre barn med tre forskjellige fedre, og hele bataljonen samles hos henne på selveste julaften. Der går det jo knirkefritt .Sikkert fordi det ikke er noen stemødre i bildet der da... men du kan jo pynte litt på sannheten når det gjelder det også

[Anonym bruker]

Hei Marianne

 

Du har nok rett i at mange barn føler at det er mindre tabu og være skilsmissebarna nå enn tidligere.

 

I vår familie har både mor og far funnet nye livsledsagere og er forlengst innarbeidet med rutiner og stebarna trives godt hos begge nyfamilier.

 

Men det er fortsatt en sorg hos barna at ikke mor og far bor sammen. De gangene vi gjør noe sammen alle sammen (barnas bursdager osv..) ser vi hvor lykkelig det faktisk gjør dem at mor og far gjør noe felles. Det er selvfølgelig mange fordeler også: dobbelt ferier, dobbelt omsrogsbersoner, dobbelt gaver osv.. men spør hva alle ønsker seg høyest av alt og du vil få et enstemmig svar: mor og far sammen igjen (og her har mor og barn vært skilt i 8 år og fortsatt er dette svaret)

 

Er derfor enig i det de andre skriver her: Det er nok ikke like tabu, men det betyr ikke at det er noe bedre nå enn før. Sorgen over å miste det fundamentale i et barns liv er der uansett.

 

Håper egentlig at du vinkler programmet ditt anderledes enn at dette med skilsmissebarn er en happy-greie. Synes du kan finne nok personer her inne som daglig jobber for at de skal få det til å gå rundt i hverdagen når mine, dine og våre barn kommer inn i bildet. Det er fortsatt tøft å være en del av en skilsmissefamilie.

[Marianne, NRK]

Takk for svar igjen. Jeg skjønner hva dere mener, og det er ikke meningen å lage en sak om hvor flott skilsmisse er. Barn som har det vanskelig på grunn av skilsmisse finnes det mange av, men det finnes også de som har takler det bedre enn andre.

 

Jeg ønsker ikke å intervjue barn som har det veldig vanskelig og sliter fælt med foreldrenes skilsmisse, da er det bedre å la eldre barn og unge voksne uttale seg om hvordan de opplevde det. Jeg syns det kan være greit å intervjue barn som har det relativt greit, de kan også få snakke om sorger og gleder. I tillegg vil jeg se om jeg finner noen barn som faktisk lever ganske godt med skilte foreldre.

 

De alle fleste skilsmissefamilier sliter med de samme tingene i større eller mindre grad, men det er enklere å snakke om dette hvis det ikke er noen åpen konflikt eller hvis man har fått det litt på avstand. At skilsmisser i utgangspunktet er en vond situasjon for alle involverte er jeg ikke et øyeblikk i tvil om.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Barn av idag har flere referanser til skilsmisser nå, enn det de hadde før. Nå er det ganske normalt at flere av klassekameratene har skilte foreldre. Altså mindre stigmatisert i makrosamfunnet, men ikke minst i mikrosamfunnet - venner, bekjente, klassekamerater. Det er ganske vanlig at man gar to hjem.

 

Enig i teorien om at skilsmissen rent praktisk kanskje er enklerer idag. Alle barn har vel et ønske om at foreldrene skal være sammen, men jeg tror de fleste på et vis kommer over det, og greier å leve mer enn bra i de nye konstellasjonene.

 

Mange barn har også steforeldre som er en ekstra ressurs (selv om man kanskje ikke opplever det sånn når man leser her, på DiB osv.), og i all beskjedenhet kan jeg jo si at i mitt tilfelle med stebarn, opplever at jeg har tilført gode ting, og at jeg oppleves som et samlingspunkt sammen med far. Min familie er også et populært innslag.

 

Kjempeinteressant at du arbeider med noe slikt! Jeg har med interesse fulgt noen av programmene i den danske serien der barn uttaler seg om ting rundt familie og livet ellers, og det er så flott å høre hva barna selv sier.

 

Kos og kaos-programmene er også bra, men de er allikevel mer fokusert på hvordan vi voksne ser på: 'hvordan barn ser på livet og verden'. Hvis du skjønte forskjellen =)

 

Lykke til med et spennende prosjekt.

 

Hilsen en frivillig omsorgsperson - stemor

 

[smillas]

En kollega av meg uttalte til en hel forsamling, da hun skulle introdusere seg som fersk ansatt: -Og, så er jeg skilt, det var det beste som har hendt meg! Jeg skvatt til og tenkte på dette mye. Hvordan det som kan være det beste for den voksne ofte er den største tragedien i et barns liv. og når man som forelder har til hensikt å ta best mulig vare på sine barn: hvorfor skjer det så ofte? Ikke mange månedene etter, fortalte denne åpenhjertige kollegaen min at datteren hennes på 13 måtte til psykolog fordi hun taklet skilsmissen så dårlig, litt til overraskelse for mor som syns de hadde kommet fram til en så flott ordning. Hun var nesten litt irritert på dette utakknemlige barnet; herregud, det er da ikke uvanlig med skilte foreldre!

 

Det er ikke lett å vite hvordan man skal være foreldre, det er få kurs tilgjengelige. Det er heller ikke lett å vite hvordan man skal skilles, selv om her finnes det vel muligheter for veiledning. Det er endog ikke enkelt å komme inn i en familie som steforelder, det viser jo disse sidene til gagns.

 

Hadde du intervjuet meg som 13-åring hadde jeg fortalt deg at jeg hadde det helt perfekt. Jeg bodde hos faren min og fikk veldig stor frihet til å eksperimentere med alt en 13-åring syns det er stas å eksperimentere med. Jeg fikk reise til min mor i en annen by når jeg ønsket det, og jeg ville vel aldri ha sagt at noe var galt fatt fordi jeg ikke var i stand til å se det med erfarne øyne. I dag, i midten av 30-årene, med mye mer ballast, vet jeg at det som skjedde satte meg på en helt annen kurs enn den jeg var på vei. Jeg har gått laaaange omveier for å bli trygg på meg selv og ikke minst på andre.

 

Man må nesten bli ung voksen for både å se konsekvenser og være i stand til å reflektere over dem. Da har man også kvittet seg med noe av den bunnløse lojaliteten til foreldrene som hindrer en i å se hva som faktisk er overgrep. Disse sidene har mange eksempler på situasjoner der foreldre og steforeldre skjuler den andre foreldrens svik mot barnet. Eller motsatt, forteller barnet at det blir sveket av den ene forelderen når det faktisk ikke er tilfelle. Barnet lar seg lett manipulere til å tro på det ene eller det andre, og for å ikke bli gal lager nok mange seg et svært komplisert -og for voksne ugjennomtrengelig- resonnement som tilsier at ting er som de skal være og at begge foreldre nok er verdens beste foreldre. Hva er alternativet deres? Barn kan ikke velge bort faren eller moren sin, det er bare faren eller moren som kan det. Derfor har jeg som sagt ikke verdens største tro på at barn kan fortelle helt åpenhjertig om hvordan de egentlig har det hvis det er vanskelig. Så litt avstand er nok en meget god ting, ja.

 

 

 

 

 

 

 

[Marianne, NRK]

Ja, det er sant at oppfatninger vil forandre seg med år og livssituasjon. Jeg har blant annet snakket med en gruppe voksne som vi intervjuet om temaet skilsmisse for over 30 år siden. Den gang var de tenåringer med skilte foreldre. Disse menneskene har både like og helt ulike oppfatninger om skilsmissen nå i forhold til da de var tenåringer, både dårlige og gode erfaringer.

 

Det er interessant spørsmål du stiller, hvordan ville det ha vært hvis foreldrene ikke ble skilt? Er det selve skilsmissen eller foreldrenes konflikter som var verst? Ville det vært godt å fortsette å leve i en familie der foreldrene ikke er glade i hverandre lenger? Er det det å miste kontakten med en forelder som er det verste eller er det at de ikke lenger bor under samme tak? Eller er det at en av foreldrene kommer mye dårligere ut av skilsmissen enn den andre? Er det lojalitetskonflikt og skyldsfølelse som er verst for barna?

 

Som sagt har jeg ikke tenkt å framstille dette rosenrødt. Vi vet alle om mange tilfeller der barn har hatt det veldig vanskelig. Skilsmissebarn som nå er voksne kan fortelle oss hvordan skilsmissen har preget livet deres. Vi har forskning som gir oss statistikk, og fagpersonell som jobber med barn som kan si noe om dagens situasjon og problemer.

Jeg skrev et innlegg her fordi jeg gjerne vil snakke med noen barn som lever med delt bosted i dag, om hvordan de syns det er på godt og vondt. Men som sagt tidligere, jeg vil ikke snakke med barn som er sterkt traumatiserte eller lever i familier med høyt konfliktnivå fordi jeg er redd for å gjøre vondt verre. Dessuten skal man beskytte intervju-objekter mot seg; man kan ikke alltid vurdere følgende av å være med i et intervju hvis man for eksempel er veldig ung eller veldig oppbrakt.

 

Det er klart det finnes veldig vonde skilsmisser. men vi skal også høre på dem som sier at det fungerer greit, og voksne skilsmissebarn som sier at dette har gått fint. Ingen har noen enerett på sannheten eller fasiten her, vi må være åpne for at skilsmisser kan oppleves forskjellig i ulike familier. Det interessante er, hva er grunnen til disse forskjellene?

[Marianne, NRK]

Tusen takk for det - ja situasjonen er vel verken enkelt eller svart/hvitt

 

[Anonym bruker]

Tror du må slite hvis du skal finne det du leter etter, her inne. Dessverre

[Anonym bruker]

Enig. Da blir det litt håpløst med den "det går nok bra, skal du se"-vinklingen. Når man kunne ha åpnet øynene og tatt inn litt vibber fra flertallet av barn som lever i skilte familier og de voksne som lever med dem.

 

Jeg har i alle fall ingen barn å anbefale, og jeg kjenner mange som har levd i standard skilsmisseverdener. Jeg er ingen KRF-er, tvert i mot, men at foreldre går fra hverandre er som regel en ulykke for barna, uansett om det er en lykke for foreldrene. Og at det er så alment akseptert, gjør det jo ikke bedre. Blir spennende å se dette programmet, uansett. Kanskje man kan hyre inn noen dyktige skuespillere til å gjøre jobben... tihi.

[regnsmell]

Hei!

Jeg er skilsmissbarn. Mine foreldre skilte seg da jeg var 8 år og min søster var 4,5 år. Skilsmissen til mine foreldre har ikke plaget meg i det hele tatt. Før de skilte lag var det mye krangling og skriking, pappa var veldig fysisk, ikke voldelig, men fysisk, kanskje på grensen til voldelig. Jeg og min søster måtte gå på tå og hev, for vi visste aldri når han fikk raserianfallene sine. Og det var ikke det samme som utløste det hver gang. Den ene dagen kunne vi gjøre noe og da smalt det, en annen dag gjorde vi det samme, og da smalt det ikke. Det betyr at vi ikke var trygge, vi visste ikke hvor vi hadde han. Det gjorde meg ingenting at forledrene min skilte seg. Det kan jeg si med hånden på hjertet og løgndetektorer i pannen. Livet ble mye mer harmonsik når det bare var mamma, søsteren min og meg igjen. Vi hadde noe samvær med pappa, men ikke mye fordi det ikke passet han.

 

Hos pappa fikk vi spise det vi ville når vi ville, vi fikk legge oss akkurat når vi ville, hoppe i sofaen, løpe rundt og hyle og skrike. Og da gjorde vi det.

 

Pappa fikk etterhvert en ny kjæreste, og det var befriende. Hun tok og la oss om kvelden! Det var utrolig deilig. At noen sa at nå er det leggetid, så slapp vi å ha ansvaret for det selv. Vi måtte ha inne-stemme og løping var forbudt inne i den lille leiligheten, da kunne vi istedet gå ut på lekeplassen rett utenfor. Det bestemte hun, sa hun. Vi mokket ikke. Det var helt greit at hun bestemte det.

 

Etter et par år ble det slutt. DA ble jeg lei meg. Da ble jeg skikkelig lei meg. Det synes jeg var kjemp-kjempe-kjempe dumt. Jeg ble mye, mye mer lei meg for det, enn at mamma og pappa skilte seg.

 

Det er alltid masse grunner til at foreldre skiller seg. I noen tilfeller kan det faktisk tenke seg at det er det beste, selv også for barna.

 

I denne tråden så virker det som at det er så forferdelig for barna. Derfor ville jeg bare si at det ikke var forferdelig for meg. Jeg er nå 29 år og føler jeg klarer å se ting litt i perspektiv. Jeg er veldig glad for at mamma greide å skille seg så tidlig som hun gjorde. Og jeg er veldig lei for at stemoren min ikke forble i livet mitt.

[Anonym bruker]

Det er kjempefint at det gikk så fint med deg, men jeg tror ikke det er denne typen skilsmissehistorier Marianne fra NRK er på jakt etter. Her er det jo åpenbaret at familien var dysfunksjonell i utgangspunket og at samværet med far ikke helt ble så vellykket heller. Hun er nok på jakt etter en modell der både far og mor er skjerpa, og opprettholder ro og orden i to hjem, for å si det slik.

 

Du er heldig fordi du/dere slapp unna bråk, og fordi moren din var kapabel til å ta så stor del av ansvaret for dere barna. Men faren din tok jo åpenbart ikke sin del av ansvaret, så dere er nok ikke noe utstillingsvindu for en bra skilsmissetilværelse likevel. Selv om det var det eneste riktige for deg og dere, det har jeg FULL forståelse for.

[Marianne, NRK]

En dysfunksjonell familie kan jo være så mangt, og noen barn vil nok si at det også gjelder familier der det har vært mye krangling mellom mor og far selv om ingen parter er voldelige. Kanskje gikk det lenger før man skilte seg før slik at det i blant til slutt ble en lettelse for barna når foreldrene gikk fra hverandre? Kanskje foreldre i dag er flinkere til å krangle når barna ikke er der og går fra hverandre før det går til åpen konflikt, med det resultat at barna alltid ikke skjønner hvorfor det var nødvendig å skilles? Eller kanskje foreldre i dag gir opp for lett? Eller er det bra at barn i dag kanskje opplever færre åpne konflikter enn tidligere?

 

Jeg vet ikke, jeg vet bare at mangfoldet er stort.

 

Takk for historien din, regnsmell