Dette er uutholdelig

[Anonym bruker]

Hei...

jeg vil bare fortelle litt om situasjonen min. trenger å få det ut. Klarer ikke å snakke om det til noen andre...

 

Jeg er ei ung jente som skal gifte meg snart. Det som plager meg er at pappa ikke kan følge meg opp til alteret. Han lever, det er ikke det. Men når jeg var lita så skilte mamma og pappa seg pga at han var og fortsatt er alkoholmisbruker. Han sa fra seg all foreldrerett, han valgte flaska foran meg og mine søsken.... Det er noe jeg har slitt masse med.

Jeg tok kontakt med han da jeg ble gravid, ville liksom gi han sjansen til å rette opp sine feil og endelig være en pappa og bestefar. Men jeg var nok altfor naiv ... sukk... nok en gang slo han hånd av meg.

Nå sitter jeg her, planlegger bryllup og lengter etter en pappa som kan følge meg opp til alters. Hvorfor har ikke jeg det,alle andre har jo det?

Tanken på at han faktisk ikke er glad i meg,sin egen datter, ødelegger meg bit for bit. Jeg klarer liksom ikke å slippe han ut av livet mitt.. ønsket mitt om en far er bare så uutholdelig høyt. Men jeg vet, for mitt eget beste, at jeg må slippe taket og ønsket. Jeg må godta det slik det er. Men gud, så vanskelig det er. huff...

 

Eneste minnene jeg sitter i igjen med er vonde vonde minner fra han bodde hjemme og var full og voldelig... =( vil ikke ha det sånn... ! Jeg vil bare tilgi han ,glemme det og komme meg videre...

 

Takk for at du tok deg tid til å lese dette innlegget. Det var godt å bare få skrive det ned..

 

hilsen 87-mod.

 

 

[suseduse]

la din mamma følge deg opp, eller evt en bror eller stefar eller en onkel eller kompis??

skjønner det er trist, er tross alt foreldra våres, og vi vil alltid være glad i dem...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg var delvis i samme situasjon som deg da jeg giftet meg i sommer. har en far som jeg har hatt liten/ingen kontakt med i oppveksten, og det var uaktuelt at han skulle "gi meg bort." hadde tenkt at min bestefar skulle følge meg, men han døde i mai. lurte lenge på hvem som skulle følge meg (min bror eller mamma) men tilslutt kom vi fram til at det beste for oss var at vi gikk opp sammen (meg og min mann) hadde veldig lyst til å ha en "tradisjonell" seremoni, og at min mann ikke såg meg før jeg kom opp kirkegulvet. men vi møttes i våpenhuset, det var utrolig fint, og så gikk vi sammen opp. angrer ikke på dette! håper du finner en løsning som passer for DEG, ikke få "hvem som helst" til å følge deg opp og ikke få din far til å følge deg bare fordi han er faren din "på papiret"

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:-)

 

Jeg har lyst at min storebror(som også har vært "pappafiguren " min gjennom hele livet) skal følge meg opp. Så det ordner seg.. men man kan alikevel ikke unngå å tenke på hvordan det KUNNE han vært.. men som sagt, jeg får bare akseptere det og komme meg videre.. =/

 

takk igjen for at dere svarte:) Det betyr veldig mye for meg<3

[Anonym bruker]

Hei 87-modell.

78-modell her. Har også en far som er alkoholiker, men som jeg har hatt kontakt med hele livet. Jeg er så heldig at han ikke blir slem eller voldelig når han drikker, men det er tungt å ha foreldre som er "annerledes" likevel!

 

Jeg synes ikke du skal la være å tilgi eller slippe taket på han, det er tross alt din far vi snakker om her. Jeg tror ikke han har ment å velge flaska foran dere, men at han ikke har klart å la være. Man kan synes hva man vil om det, men det er viktig å huske på at alkoholisme er en sykdom. Så jeg synes ikke du ska gi opp, aldri! Livet er for kort til det, plutselig er han borte...

 

Jeg har nemlig hatt de samme bekymringene som deg ift et evt bryllup. Om han kom til å klare å holde seg edru i forkant, om han kom til å klare å holde seg unna den sterkeste spriten utover kvelden osv osv... Så 6.des i fjor fridde min kjære til meg, og jeg var i lykkeland! Men så skjer d fatale den 20.des, min kjære pappa får hjerneslag... Nå kan han nesten ikke gå lenger pga dette, og kan derfor ikke følge meg til alteret neste sommer... Han drikker ikke lenger for han har blitt så forandret pga slaget, han er liksom ikke tilstede lenger... Jeg har mistet min pappa som jeg kjenner han, og ville gjerne bytta tilbake til de gamle bekymringene mine. Nå vet jeg ikke om han klarer å komme i det hele tatt, eller om jeg får se han smile den dagen...

 

Vet ikke om dette er til hjelp for deg, men poenget mitt er iallefall at jeg synes du skal tenke deg SVÆRT GODT OM før du gir han opp... Om han ikke fører deg opp alteret, så håper jeg han får komme. Om han drikker seg full, så vet alle at det ikke er din feil!!! I mitt tilfelle blir d nok til at min mamma fører meg til alters istedet, og det blir nok bra... Men ville heller hatt pappaen min!!! Uff, dette ble kanskje ikke noe hjelp for deg, men var godt for meg å få det ut... Lykke til uansett hva du velger, jeg føler med deg!!!

 

Klem fra 78-modell

[Anonym bruker]

Det hjalp veldig... fikk et nytt syn på "saken"... åsså er det godt å vite at vi er flere i samme bås..

 

Den eneste grunnen til at jeg ikke tar kontakt med han på nytt, er nok at jeg rett og slett ikke tør... jeg er så uforklarlig redd for å bli såret igjen.. redd for at gamle sår skal bli ripet opp igjen..

Pappa har fått leverproblemer og hjerteproblemer.. han er inn og ut av sykehuset for kontroller osv. Den eldste broren(ikke han som skal følge meg opp til alteret) min bor nemlig sammen med han(han har problem med alkoholen han også..)

Jeg husker han fortalte meg at pappa savnet meg veldig og at han kunne ønske at han hadde gjort ting annerledes... jeg trodde ikke på det den gang og har vanskelig for å tro det nå også. men etter innlegget ditt,så kan det jo hende at han faktisk mente det.

 

Jeg aner bare ikke hvordan jeg skal gå frem for å få kontakt med han igjen...det er snart 2 år siden jeg tok kontakt med han da jeg ble gravid.. kan jeg stole på han nok til å la han bli kjent med sønnen min? VIL han bli kjent med meg, han vet jo trossalt at jeg skal gifte meg men han jeg har ikke hørt noe fra han. Kanskje han ikke kontakter meg fordi han vil ligge lavt, og la meg styre det hele?=/ det er så mange spørsmål... men ingen svar...

 

Høres kanskje sykt ut ,men jeg drømmer faktisk av og til at jeg besøker han på dødsleie og han ber meg tilgi han for alt han har gjort.. og han sier for første gang at han er glad i meg...

 

Huff ,jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet innerst inne at jeg aldri noen sinne kommer til å glemme han ...

Jeg har igrunn ganske stort press fra mamma,om å liksom glemme han og heller konsentrere meg om det gode i livet... =/ hun vil jo bare at jeg ikke skal bli skuffet, slik jeg ble da jeg kontaktet han når jeg ble gravid... jeg knakk jo sammen fullstendig...

 

 

klem tilbake til deg 78-modell:)

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Skjønner så utrolig godt at du sliter, og at din situasjon er litt annerledes fra min... Men min mammas onkel lærte meg engang noe som jeg har prøv d å leve etter siden, og det var "gå i deg selv". Altså gå i deg selv og prøv å tenke deg til hva du ville gjort om du satt på den andre siden. Tror du virkelig at faren din gir blaffen i deg? Sånn virkelig? Det tror ikke jeg. Men jo mer tid som har gått jo vanskeligre har det nok blitt for han å ta kontakt, og jo mer sint,skuffet og lei deg har du blitt. Og det skjønner han sikkert. Tror du ikke kanskje at dette er en av grunnene til at han fortsetter å drikke? Fordi at han ikke vil møte virkeligheten og se hvilken skuffelse han har vært? Jeg tror sånn helt personlig, uten å kjenne verken faren eller broren din, at broren din snakket sant den gangen. Jeg tror faren din bryr seg, men han klarer ikke ta vare på seg selv engang. Nå er jeg en person som tror fullt og helt at alle mennesker er gode på bunn, inkl din pappa!

 

Synes også det er litt urettferdig av moren din å be deg glemme han. Selv om jeg selvfølgelig skjønner at hun vil ditt beste, så burde hun kanskje heller støtte deg. Dette blir jo selvfølgelig bare mine meninger, og ikke sikkert de passer på deg og din familie siden vi ikke kjenner hverandre. Bare skriver det jeg tenker jeg... Terapi for oss begge kanskje?

 

Det som er sikkert er at du finner ingen svar med kutte han ut av livet ditt... Hvis du velger å gjøre det så må du i så fall være 100% bestemt på det, og leve ift den avgjørelsen. Men det er det som er så vanskelig med hjernen vår, det finnes ikke en av/på knapp. Hvis du bare visste hvor mange ganger jeg skulle ønsket jeg hadde en sånn en...

 

Håper vi holder kontakten her...

[Anonym bruker]

Hilsen 78-modell, hehe...

[Anonym bruker]

Har prøvd å sette meg i hans situasjon,men jeg skjønner ikke at han har gjort det han har gjort.. spesielt etter jeg ble mamma så kan jeg virkelig ikke skjønne hvordan en forelder kan svikte barnet sitt på den måten.

men jeg skjønner jo at alkolisme ikke er noe han egentlig kan for. han er jo oppvokst med foreldre som var akkurat som han er nå. men hvorfor ville han ikke satse alt for familien og komme seg ut av sirkelen?

 

jeg har vurdert å sende en innbydelse til han når den tid kommer,men det er noe som holder meg igjen.. brent barn skyr ilden,er det noe som heter... =/ huff, føler meg så frustrert og usikker. men ingen vet jo hva som vil skje om jeg sender den innbydelsen. det kan enten gå galt eller gå bra. for alt jeg vet,så er det bare det tegnet han sitter å venter på; en utstrakt arm.

 

Jeg er sånn som du jeg å, en som tror det beste om folk. men ting blir litt annerledes når den enkelte personen svikter på samme måten flere ganger.

 

sukk, jeg får gå inn i meg selv på nytt og finne en løsning.

 

godt å ha noen å snakke med

 

klem til deg 78-modell:)

[Filip sin mamma <3]

hei!!

 

min situasjon er snudd!har aldri bodd med pappa,og han har ikke villet/kunnet ha kontakt med meg.inntil for 4 år siden,

nå ha vi jevnlig kontakt,og prøver å bli kjent med hverandre!

 

uansett,jeg lovet for mange år siden at mamma var den som skulle følge meg til alters hvis jeg skulle gifte meg!

og det står jeg ved!det blir flott å bli fulgt opp av min mor.

jeg ser på det sånn: når man er den som følger opp,er det den personen som skal "gi meg vekk".

pappa,som aldri har hatt meg,kan derfor ikke gi meg vekk.

 

det er det som føles riktig for meg.

 

 

tenkte jeg bare skulle prøve å snu tanken litt.

for jeg vet akkurat hvordan det er å savne pappaog føle at han ikke er gla i meg,og ikke vil ha noe med meg å gjøre.

ikke fortalte han noen om meg heller.

kun mine ste søsken som er mye eldre.

han "glemte" å fortelle sin mor om at han hadde en datter,så det gjorde jeg selv når jeg var 13.hun fikk sjokk!

 

uansett,vi har alle ting vi bærer på,og sliter med.

men ønsker ikke at situasjoen din skal ta fra deg gleden ved å få barn,gifte deg eller hva det måtte være.

 

jeg synes synd på han som velger å gå glipp av deg!!

du virker som en flott og oppegående jente!!

stå på,og jeg ønsker deg så masse masse lykke til!!!!!!!

 

store klemmer.

 

beklager dette ble ett rotete innlegg!

[Anonym bruker]

Ja, alt kan skje og ting kan forandre seg fort. :-) Bra at det har ordnet seg hos deg og pappan din.

 

Du sier noe når du sier at den som følger en opp skal på en måte"gi bort". og det er jo strengt tatt ikke logisk at min far da skal følge meg opp og gi meg bort. Det er derfor jeg har valgt en av mine 3 eldre brødre, som har vært som en "pappa" for meg. Vi har et helt fantastisk forhold, jeg ser virkelig opp til han og han tar vare på meg og er der for meg, slik han har gjort alltid. :-)

 

Jeg merket spesielt i "fjortisåra" at jeg trengte en pappa, istedetfor å høre hver morgen når jeg kom på bussen at :" Hørte far din var full i helga også! er gla jeg ikke har en sånn drittfar! " Sånt er veldig sårt å høre,når man samtidig sliter og prøver så godt man kan å akseptere slik det er. Jeg har til og med prøvd å ta mitt eget liv, i ren frustrasjon og sterkt savn. Jeg skadet meg selv, jeg fikk meg selv til å tro at det hjalp og "ta et kutt for hver dag jeg har uten pappa"... huff... noen synes sikkert det var dumt osv. men det var ikke "dumt " i den forstand. Det var et desperat rop om hjelp, jeg slet faktisk uforklarlig mye. Jeg klandret meg selv, fikk meg selv til å tro at det var min skyld at pappa ikke ville ha meg ,at han ikke klarte å være gla i meg fordi jeg var et forferdelig menneske.

Når et menneske først har fått slike vrangforetillinger,så skulle man nesten tro at det ikke var noen vei tilbake. Jeg var selvskader helt til jeg ble gravid, da sluttet jeg. At jeg ble gravid /mamma har forandret meg fullstendig. Jeg er ikke den negative,depresive,pessimistiske jenta jeg en gang var. Selv om jeg fortsatt sliter med det med pappa,så tar det ikke lenger kontroll over livet mitt og livskvaliteten min. Jeg har nok på en måte akseptert det,men savnet er der fortsatt, og det tror jeg alltid vil være der.

 

når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd:

- misbrukt av en 10år eldre gutt

-skillsmissebarn x 2

- en stefar som slo meg og psyket meg ut(kalte meg hore,stygg,dårlig på skolen osv)

- selvmordsforsøk

- selvskader i 4 år(14-18år)

- en av brødrene mine( han er psykisk syk og alkoholiker) truet med å drepe meg og barnet mitt, han drev med psykisk terror de 6 siste mnd av svangerskapet mitt. (jeg har 3 brødre, 2 av de har problemer med diverse)

når jeg tenker tilbake på alt jeg har vært igjennom og ser hvor jeg er nå så er jeg rett og slettt stolt over meg selv. Jeg var på bunnen men har etterhvert klart å lykkes og nå er jeg på toppen!

Jeg er 20 år, har en nydelig sønn og skal gifte meg snart med den jeg elsker. <3

 

Det er ikke min skyld at pappa ikke vil ha kontakt med meg. Om han vil det så får han ta det første steget. Det er trossalt HAN som er pappan MIN, så han får være voksen nok til å gjøre sin oppgave. Det er min løsning... Jeg må bare komme meg videre. Jeg kan ikke tilgi at han valgte meg bort, alle mennesker har viljestyrke mener nå jeg. Vil man,så kan man.

 

Klem fra 87-modell

[Anonym bruker]

kanskje du har en venn eller noen andre som betyr noe for deg som kan følge deg opp? eller så kan du gå opp sammen med han du gifter deg med, er mange som gjør det.

 

Jeg giftet meg i sommer og har en far som deg, så han var ikke i brylluppet, så jeg ble fulgt opp av en venn av mamma som jeg kjenner godt.

 

uansett så ønsker jeg deg lykke til og håper du får verdens beste dag, og nyt hvert øyeblikk for den går så alt for raskt!

[Meg&gutta~prøverpånr3]

takk for det:)

Broren min skal følge meg opp, jeg har bestemt meg for det.

 

[Meg&gutta~prøverpånr3]

jaja der glemte man å trykke på anonymkappen =p

gjør vel ingen stor forskjell sånn egentlig men... hehe.. sukk...

[DK+2]

Utruli trist å høre om korsn du har det

Ihelga gifta æ mæ, å æ gikk opp til alteret lamme mannen min! Funka utruli bra, du burde tenke på det!