Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #1 Skrevet 4. september 2007 Har 59 dager igjen idag. Nesten alt er klart til den lille babyen skal komme... Men jeg føler meg ikke gravid... Tror jeg føler større avstand enn barnefaren, selv om den lille ligger inni meg og sparker hele tiden... Vet ikke hva jeg skal gjøre. Ønsker oss jo dette barnet over alt... Likevel føler jeg meg bare tom...
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #2 Skrevet 4. september 2007 Hei. Jeg føler det også litt slik. Svigermor spurte meg hvorfor hun aldri ser meg på å stryke på magen min8ikke at jeg trodde det var en selvfølge at folk gjør det da) men jeg har ikke noe forhol til ungen før den kommer ut. Jeg fikk ikke morsfølelsen forrige gang før etter en ukes tid. Det gjorde ikke så mye syntes jeg , for jeg fikk en voldsom til ansvarsfølelse hvor jeg kjente for å beskytte og ta vare på nurket. Tror vi bekymrer oss for mye. Det blir etter hvert dette. Jeg tenker kanskje jeg har hatt for liten tid til meg selv . Bare jobbet og jobbet, og ikke hatt tid til å ligge å kjenne på bevegelsene og tenkt over skikkelig at det ligger et menneske der inne......
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #3 Skrevet 4. september 2007 Har du begynnt å ordne til barnet kommer? Kanskje følelsene kommer dersom du begynner å kjøpe litt klær og div. til barnet. Husker jeg hadde det litt slik som deg med første mann. Klarte liksom ikke helt forstå at jeg snart skulle bli mor. Husker at jeg kjøpte et hentesett ganske tidlig og etterhvert tok jeg frem dette nesten hver dag og prøvde å forestille meg barnet inni. Høres ganske sykt ut.. Så etterehvert når vi kjøpte seng og vogn +div. begynnte følelsene å komme. Men må si at jeg i begynnelsen etter jeg hadde født ,så følte jeg ikke denne store lykken av å ha fått et barn,den kom først etter jeg hadde kommet hjem. Med neste mann som vi fikk tre år senere var det helt annerledes,da kom alle følelsene med det samme jeg oppdaget at jeg var gravid. Og jeg var overlykkelig da jeg hadde født. Det er ikke sikkert alle klarer å "forelske" seg i noen de ikke har møtt. Men følelsen kommer etterhvert, det er jeg sikker på! Mne du kan nå prate om det med jordmor,hun kan sikkert både hjelpe og trøste:)
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #4 Skrevet 4. september 2007 HI her... Har jo begynt å kjøpe inn det meste av ting til barnet, bare ikke klær og diverse småutstyr... Kanskje litt av problemet ligger i at vi holder på å pusse opp huset vi kjøpte i sommer... Vi måtte flytte ut av leiligheten vår nå i slutten av august, så nå bor vi liksom midt oppi masse rot og kaos. Alle babytingene står oppbevart på vårt soverom... Så sover liksom oppi både stellekommode, vogn og bilstol... Det blir jo ikke helt den riktige settingen da... Barnerommet er ikke ferdig enda, så kan jo hende det blir bedre når det blir ferdig og vi får flyttet tingene dit de skal, og fått skikkelig orden på det... Elsker å ligge på sofaen sammen med sambo og se på smilet hans når magen plutselig buler ut til alle kanter. Da gleder jeg meg... Men det blir liksom ikke det samme hvis jeg sitter alene og merker bevegelse. Da er de bare der liksom...
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #5 Skrevet 4. september 2007 Jeg som svarte over HI.. Kanskje du rett og slett er litt stresset og ikke har så mye tid til å glede deg. Dersom du skal få alt på plass til babyen kommer. Men bare vent til du begynner å lage til stelleplass,monterer sengen og lager til med søtt sengetøy og greier..det er kjempe koselig og det vil sikkert begynne å boble litt.Det at du gleder deg sammen med pappaen er nå et godt tegn..det er ikke hele tiden jeg heller føler noe hver gang det sparker,det er nå slvfølgelig kjekkest når noen ser det og man kan dele det. Delt glede er dobbelt glede vet du:)
Anonym bruker Skrevet 4. september 2007 #6 Skrevet 4. september 2007 HI igjen... Tusen takk for svar :-) Både håper og tror det blir lettere etter hvert... Som sagt så har jeg jo ingen problemer med å glede meg så lenge jeg er sammen med pappaen. Vi kan sitte i timesvis og bare studere barnevogna og bilstolen for å finne ut hvordan alt fungere, og det er en kjempefin følelse. Pappaen synes det er litt vaskelig å forholde seg til babyen siden vi ikke vet hvilket kjønn det blir. Han ville gjerne vite det, men det ville ikke jeg, og siden han var på jobb i utlandet da vi hadde UL, ble det slik jeg ville... Vet ikke helt om jeg synes det er like greit nå...
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå