førstegangs-savner noen å snakke med..

[Anonym bruker]

I dag er det 35 dager igjen til termin, i følge kalkulatoren her på BIM. Vi venter vår første barn og det begynner å komme opp til meg/oss hvor tøff det kommer til å bli for oss som ensomme foreldre. Vi har ingen familie i Norge, de nærmeste søstre til min mann bor rund i Skandinavia, men ingen her i landet. En av de lovte oss å komme og være til hjelp og støtte i noen dager etter at vi kommer hjem med den lille. De alle første dagene, når man blir helt alene med alt ansvaret for helt ny liv total avhengig av oss. Og så for noen dager siden fikk vi vite at hun ikke kommer, hun valgte å reise på ferie til syden fremfor det hun løvte før.

Min man ble skikkelig skuffet, da han ba henne om å komme og hjelpe oss for lenge siden, og det var snakk om at hun skulle komme enda mens jeg var på barsel. Og nå ringer hun og sier at hun drar på ferie den 9 oktober, dvs to dager etter min termin. Kan komme til oss etter nytt år, sa hun. Takk skal du ha, tenkte jeg, når du kommer etter nytt år kan jeg like godt si takk for besøket men vi trenger ikke din hjelp lengre..det var de alle første dagene da vi var helt nye, uten eneste erfaring og peiling om nyfødte , da vi trengte deg mest og det var da du sviktet oss.

Jeg vet det kanskje høres litt voldsomt og egoistisk ut, men det er nettopp slik jeg føler meg. Jeg er klar over det at hun har sitt eget liv og sine saker, men å reise på ferie akkurat da ? Nesten som om hun gjorde det spesielt .

Blir enda mer lei meg når jeg tenker på at ikke mer enn for et halvt år siden reiste vi begge med mannen og stilte opp for de , da hun var nødt å reise vekk akkurat da hennes datter gikk gjennom skilsmisse. Barna hennes er ikke små, den yngste sønn har fylt 20, så de kunne sikkert klart seg uten tilsyn, men allikevel stilte vi opp da hun ba oss om det. Og nå når vi trenger hennes hjelp, det er hennes takk for det.

Jeg har ikke tenkt så mye om det at vi kommer til å slite med alle disse problemer og spørsmål som alle nybakte foreldre , ikke før nå, når det nærmer seg fødsel og jeg har masse ting å tenke om, tusen spørsmål både om det som skjer underveis og etterpå, og absolutt ingen, ingen å snakke med. Kan jo selvfølgelig snakke med min mann, men det hjelper utrolig lite da han som alle andre menn kommer aldri til å forstå hva opplever kvinne som skal snart føde sitt første barn. Kan ikke snakke med han om barnestell, amming, kolikk, nattevåk, og alt dette som bare kvinner kan og vet. Hvis jeg ikke hadde bøkene til Gro Nylander ( På vei og Mamma for første gang) , takk og pris for de, så hadde jeg så mye som ingen peiling hva jeg skal forvente meg. Har noen venner og bekjente , men de har ikke barn selv, eller er har det så travelt at det ikke sikker vi ser de før fødselen eller lenge etter.. prøver av og til å finne dag og treffe de, men som mange gjør, lover de å treffes og så når dagen kommer avlyser de i siste øyeblikket. .

Føler meg ganske ensom nå for tiden, men følelse av det enorme ansvaret foran meg.

Beklager at det ble så langt, måtte bare få det ut .

Hvordan har dere det, andre førstegangs her på BIM ? Har dere godt støtte, føler dere dere klare til foreldrerollen ?

 

[Anonym bruker]

Hvis jeg var deg ville jeg tatt opp alle bekymringer og spørsmål når jeg var på kontroll hos jordmor. De er der for deg, og for å svare på spørsmål. :-) Tror også alle opplever at det plutselig blir mye. Man går noen runder med seg selv og lurer på hvordan alt kommer til å bli og på hvordan man kommer til å takle det. Det har jeg også opplevd, men det gikk fort over, og nå bare gleder jeg meg noe enormt! Heldigvis har vi familie og venner rundt oss som er der for oss, og er veldig glad for det, men samtidig er det vårt barn og vårt ansvar. Jeg er innstillt på, og ønsker veldig gjerne, å ta det ansvaret.

Lykke til! Tror nok det ordner seg for dere.

[Anonym bruker]

Hei,hei... "HI"

 

Hvor i landet bor dere da??

 

[Anonym bruker]

Vi bor i Bergen, hvis det var trådstarteren du spør ikke alltid klarer å finne ut hvem svarer hver her på BIM