Uff... Denne var trist...

[*Mi tesorito*]

Alt var glede den første skoledagen.

Vi var spente, ett skritt nærmere den voksne verden.

Vi ble ropt opp, en etter en.

Stolte foreldre sto å så på.

 

Hvor var du da, lille Amy?

 

Etter en uke kom det en ny jente, vi så henne nesten ikke.

Vi måtte være snille mot henne, hun hadde ingen foreldre.

Det er forsent å begynne etter en uke, da får du ingen venner da.

 

Hva drev du med, lille Amy?

 

Årene gikk.

Vi ble sterkere, du ble svakere.

Vi ble til gjenger som gikk sammen til skolen, og var hjemme hos hverandre etterpå.

 

Var du ikke ensom, lille Amy?

 

jeg husker et selskap i 4 klasse.

Alle var bedt, du også.

Vi kledde oss opp i de peneste kjolene.

Vi måtte le da du kom i din.

Vi spiste kaker og lo, du smilte...kanskje.

Før vi skulle gå, ville vi ha en morsom lek.

Det var min idè, du ble valgt ut.

Du fikk vasket håret i klissete cola.

Vi lo, du gråt.

 

Kom det tårer, lille Amy?

 

Du var ikke så smart, hadde mange feil.

Julen kom og julen gikk.

Men først skulle vi ha julespill på skolen.

Josef, Maria og Jesus.

Du var Jesus barnet i krybben.

Jeg var Maria.

Vi kløp og klorte deg.

Selv under forestillingen plaget vi deg.

Du var Jesus barnet det uskyldige.

 

Hva tenkte du da, lille Amy?

 

Jeg husker en dag.

Vi skulle ta med gammle familieting og fortelle om dem i klassen.

Jeg hadde med bestefars tresko.

Du hadde en nydelig dukke.

Den var av porselen med silke kjole og gullhår.

Den var din oldemors.

Den var for fin.

Vi tok den og knuste hodet, vi badet den i søla.

Reiv i klærene og klippet av håret.

Vi ødela den helt.

Vi ødela en bit av deg.

 

Kan du tilgi, lille Amy?

 

Ungdomsskolen.

Vi fikk nye venner.

Men du var der forsatt, som en skygge.

Vi truet deg, til og fra skolen sparket vi deg.

Til jul engang hadde du fått deg en ny penn.

Jeg tok den, jeg har den ennå.

Den var av god kvalitet så den skriver forsatt.

 

Hva skriver du med, lille Amy?

 

Jeg husker en gang i 7 klasse, noen stal jakka mi.

Jeg så hvem det var, to gutter fra første.

Jeg gråt, den var ny og innmari dyr.

Jeg gikk nedover korridorene, egentlig var det vel time, men jeg gråt.

Helt i enden traff jeg deg.

Jeg hulket.

Du kom bort til meg og spurte forsiktig hva det var.

Jeg fortalte deg gråtende alt, du trøstet meg med få ord.

Jeg gråt inntil din magre kropp.

 

Hvorfor var du så snill, lille Amy?

 

Vi gikk inn til neste time, du litt etter meg, for jeg ville jo ikke at det skulle se ut som vi var sammen.

Da skoledagen var slutt tok vi deg.

Alt det myke hadde jeg glemt.

Vi klorte deg.

Jeg beskyldte deg til og med for å ha tatt jakka mi.

Så jeg tok din, den var ikke like fin som min, men den var ok.

 

Frøs du da, lille Amy?

 

Vi hadde om mobbing på skolen, var det nødvendig?

Klassen var jo så god, godt miljø og hvertfall ingen mobbing.

Vi hadde prøver, du måtte hjelpe oss.

Vi lagde lapper der du måtte skrive svaret, ellers...

Du gjorde som vi sa, det hadde du alltid gjort.

Så kom læreren, du ble tatt i juks, bare du.

Du protesterte ikke, fikk straffen, LG som vi skulle hatt.

Det ble mange slike, vi røpet oss aldri.

Du tok i mot vår straff.

 

Husker du da du var Jesus barnet, lille Amy?

 

Vi hadde jo vinter også.

Den var vel den verste for deg.

Jeg husker vinteren i 7, den var litt spesiell.

Jeg var sur på alle, det gikk utover deg.

Hele klassen var med, vi tok tak i hodet ditt, ristet deg og rev av deg jakka.

Hodet ble dyppet i snøen mange ganger.

Vi begravde deg i snøen og kjørte over deg med akebrett.

 

Så du noe, lille Amy?

 

En lærer kom og fant deg, sykehuset neste.

Klassen måtte skrive brev til deg, der du lå.

En av klassekameratene våre hadde besvimt av hodepine i snøen.

Og vi var jo en god klasse, så god-bedring kort og konfekt var selvfølge.

Men hva tenkte du da du så de skjulte truslene i brevene og da du så at alle de beste sjokaldebiten var borte.

 

Hva tenkte du da, lille Amy?

 

Du kom på skolen igjen.

Litt stillere enn før,

litt redder enn før?

Vi tok skolebøkene dine, du gjorde jo alltid lekser, så nå slapp vi det også.

Karakterene dine sank vel?

 

Hva sa de hjemme da, lille Amy?

 

Det ble sommer, klassen dro på utflukt til stranda.

Du var så spinkel i din blå badedrakt.

Vi svømte og spilte ball i det herlige vannet.

Så tok vi deg...igjen.

Vi gjorde det for morroskyld.

Du så altfor fredelig ut der du svømte.

Vi hang oss på deg og vi holdt deg under vann.

Du hostet og svelget vann.

 

Hvorfor skrek du ikke, lille Amy?

 

Du besvimte i vannet, vi dro deg i land etter håret.

En lærer fikk liv i deg igjen.

Stakkars liten, hun fikk kramper i vannet.

 

Drømte du, lille Amy?

 

Sommerferien kom, vi gledet oss.

Du ble glemt i gleden.

Du var vel glad da, gledet deg når vi gledet oss.

Sommerferien skilte våre veier,

sommerferiens gleder sto for døren.

 

Hadde du det gøy, lille Amy?

 

Skolestart igjen.

Du var enda tynnere nå og blekere.

Skoleåret åpnet med blåmerker for deg.

Vi banket deg opp første skoledag.

Omtrent en gang i uka fikk du.

Du ble holdt utenfor, aldri hadde du en venn.

Vi stjal ting fra deg, det vi ville ha tok vi.

 

Hvordan hadde du det, lille Amy?

 

Inntil en dag i Mai.

Vi kom på skolen, vi så deg ikke.

Læreren var blek..

Rektor kom inn i klasserommet.

-Hun druknet seg i natt.

Klassen ble stille, samvittigheter mørknet.

Ute var våren i full gang,

snart sommer nå.

 

Du valgte en fin dag å dø på, lille Amy!

 

[solastråler]

Vist dette er et sant dikt, så blir jeg helt matt over hvor ondskapfull noen kan være og hvor lite folk bryr seg!

[*Mi tesorito*]

vet ikke hvem som har dikta det... fant det på nettet... fikk tårer i øya jeg.... helt grusomt hvor slemme enkelte kan få seg til å være.......

[EnUndreneMor]

uff a meg, ja denne var alt for trist:( hvor har du den ifra?? ble nesten på gråten her. håper for all del dette ikke er sant:(

[Koala *g07*]

Dessverre.. det finnes altfor mange slik skjebner der ute. Folk er ondskapsfulle. synes det nesten bare blir verre og verre.

[Gjest]

Dette er hverdagen til mange hundre, om ikke tusen barn og alle som har gått på skole i Norge vet det. Ikke lat som noe annet.

[Gjest]

Velkommen til min barndom :-(

Dette beskriver nesten min oppvekst - så det finnes i det virkelige liv!!

 

Tenk over det, neste gang dere ser et barn bli holdt utenfor...

[3b@rnsmor-30*]

ja den er grusom...

 

hørte noen jenter i 5/6 klasse på skolen jeg jobber leste det under en fellessamling i våres.. Det var en avskjedssamling for 7. klasse som skulle over på ungdomsskolen. Og det satte nok noen tanker i de små hodene deres.. om hvordan det er viktig å oppføre seg mot hverandre..

[Gjest]

Dette er som å lese livet mitt,bare at jeg ikke å ta mi hadde mot nok ta mitt eget liv. Får klump i halsen av å lese det og tårene er ikke langt unna.