Gå til innhold

Føler kjæresten min ikke respekterer meg.


Anbefalte innlegg

Skrevet

og det er vel lenge siden han har gjort det, om han noen sinne har gjort det.

Hele svangerskapet har jeg vært alene, mens han har fartet rundt og drevet på med sitt til alle døgnets tider.

Han har ikke vært noe særlig interessert i svangerskapet generelt, og alt av innkjøp til babyen er det jeg som har stått for. Han har bokstavligtalt ikke bidratt med en eneste krone! (vi er ikke samboere og har derfor ikke felles økonomi heller).

Jeg har spurt om han kan overnatte her i tiden før fødselen, men da bare ler han og skjønner ikke problemet med at jeg ikke kan ligge alene.

Han bare ler av meg, for det er jo leeenge til termin!

Det er fremdeles 3 uker igjen til termin, men vi har hatt mange forvarsler på at babyen kommer før.

Jeg har vært mye plaget med rygg og bekken nå på slutten, men heller ikke der får jeg forståelse.

Alt er visstnok bare klaging og syting fra min side, og alt jeg gjør og sier er gale.

Det er ikke skjeldent jeg får kommentarer som "eh, æsj, er det det vi skal ha til middag?" "hva har du gjort i dag da? Bare latet deg?" osv. Blir så fryktelig fryktelig såret!

 

Videoannonse
Annonse
Skrevet

dropp ham,skaff deg en mental avstand/barriere mot ham.Sjønner det er vanskelig,du bærer jo tross alt hans barn men dette suger vel mye energi fra deg?han høres umoden og lite motivert ut spør du meg.jeg tror du får det likeså godt uten hem..

Skrevet

følelsen din er helt riktig,no way om han respekterer deg!!

Skrevet

Hei på deg.

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Samboeren min tok null hensyn til meg i det hele tatt. Tenkte bare på seg selv og sine innteresser. Prøvde å ta det opp med han mange ganger, men uten hell. Fikk da til svar at jeg bare surva å klagde.

Han har heller ikke blitt med meg på noen shopping, det var ikke snakk om å få han med. Det hadde ikke han tid til.

Jeg valgte faktisk å forlate han for litt over en mnd siden. Orka ikke å ha det sånn. Jeg satt bare å gråt p.g.a han. Jeg angrer meg ikke på valget jeg tok, for nå kan jeg faktisk bare ta hensyn til meg selv. Og nå nyter jeg faktisk det å gå gravid. Det gjorde jeg ikke før. Men det var det vanskeligeste valget jeg noen gang har tatt.

Jeg skjønner godt din fortvilelse og frustrasjon. Det er ikke lett å ha det sånn. Rådet mitt er, lytt til hjertet ditt. Men han virker så utrolig umoden. Kanskje det får han på andre tanker om du faktisk gjør det slutt med han. Kanskje han da begynner å tenke på hav han er i ferd med å miste!

Ønsker deg hvert fall masse lykke til med valget du tar.

Skrevet

Hvor gammel er denne karen? Hvorfor bor dere ikke sammen. Hvordan har dere tenkt å gjøre dette? Har du spurt ham hva ungen skal ha på seg av klær om ikke du kjøper klær? Spør ham om han vil la ungen sin fryse i hjel....... Synes alt dette virker veldig umodent. Sett ultimatum. Alt eller ingenting. Om han ikke fyller alle dine krav, så er alt over. Slik må du bare gjøre det for deg og ungen din sitt beste. Da blir det stabilere...

Skrevet

jeg syns hele greia hørtes snodig ut jeg...en ting er at dere ikke er samboere, men det er da normalt at man sover hos hverandre når man er kjærester, er det ikke?!?

Jeg tror kanskje jeg ikke hadde følt meg så veldig elsket om jeg hadde vært sammen med en sånn fyr som du beskriver, så da hadde jeg nok kvittet meg med ham. Men jeg kan skjønne at det kanskje er vanskelig når han er far til babyen deres...

Skrevet

Enig med de over her... Merkelig at han viser null interesse for deg og magen.. Ska jo være like spennende å flott for ham dette som det er for deg.. Å at han ikke vil sove over, merkelig..

Skrevet

Dump han... beste rådet jeg kan gi deg! Faren til sønnen min på 2 å r var AKKURAT likedan, bare at vi var i teorien samboere da... Sier "i teorien" fordi for meg virket det ikke som vi var det, han var aldri hjemme og de få gangene han var hjemme var han bare nedlatende og frekk mot meg. I litt over 2 år holdt jeg ut med den j***** den, men når jeg ble gravid i september 2004 og han fant ut ut at han ikke skulle snakke til meg på 3 uker... Da fikk jeg nok og dro derfra. På den tiden bodde vi i trondheim, selv er jeg opprinnelig fra tromsl, så det ble en lang flytteferd for min del.. Men SÅ VERDT DET!!!! Føltes som om 20kg ble løftet av skuldrene den dagen jeg sto på hurtigruta, klar for å endelig reise hjem.

 

Nå har jeg absolutt ingenting kontakt med han, han har vist like lite interesse for sønnen min (kaller han min ja, ikke vår) etter han ble født som han gjorde når jeg gikk gravid. Hadde etternavnet hannes på sønnen min, men det er også fjerna...

 

Du kan absolutt finne deg noe MYE bedre, som vet å verdsette deg og barnet ditt uten betingelser.. det har jeg gjort og er så lykkelig nå som jeg aldri har vært før! :) Sønnen min har en pappa, jeg har en som hver dag både sier og viser at han elsker meg og sammen venter vi ei lita tulle nå... *smiler nå* ¨

 

Du kan bli lykkelig du også! :) det er tungt i begynnelsen, men tro meg, det går over! Lykke til

Skrevet

Enig med alle ovenfor. Det er kanskje litt skummelt å la han gå, mye tanker i rundt det. Men du er jo i realiteten allerede alenemor og hvis du lar han gå vil du en mindre bekymring. Du vil føle deg så mye bedre og så mye lettere til sinns, og du trenger ikke å bruke energi på å være trist å lei. Og husk det er IKKE skummelt å være alene med barn, det er en velsignelse når man er i en situasjon som du :-)

 

Lykke til :-)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...