uff, redd jeg...

[Anonym bruker]

Er i uke 15 og er livredd for å miste! Har begynnt så smått å fortelle det til andre enn familien, men etter hver gang jeg har gjort det, blir jeg liggende søvnløs om natten å tenke. Er så redd for å komme på kontroll eller ultralyd å få høre at det ikke er der lenger. Har også store problemer med å glede meg. Alle desse negative tankene overskygger liksom for gleden over å skulle bli mamma.

Noen flere som har det slik?

Noen som har noen "gode råd"

 

Er så fortvilet og gråter ofte (vet at hormonene spiller inn). Hadde jeg kunnet så hadde jeg vert på kontroll hver dage, bare for å vite at hjertet fortsatt banker.

[Håpefull mamma]

jeg har det akkurat som du.. jeg er nå i uke 23, og det har ikke forandret seg stort enda.. håper det endrer seg snart så jeg kan begynne å glede meg til å handle inn. ikke bare se på de som en jobb jeg må få gjort. gråter nesten hver dag, så blir jeg så oppgitt når sambo ikke forstår..

 

Huff, syter fælt nå ja...

[3 gutter iløpet av 4,5 år]

Hei kjære deg. Jeg kjenner meg veldig igjen, og jeg syns det psykiske aspektet med å gå gravid er verre enn verst. Nå venter jeg nummer 3 og begge de to foregående svangerskap brukte jeg ekstremt mye krefter på å bekymre meg. Jeg kjenner tendensen denne gangen også. MEN så er det nå bare sånn , at hva får man gjort? Vi får jo ikke gjort noe som helst? Det som skjer det skjer jo!!! Hva hjelper det å bekymre seg? Så en dag kommer barnet ut, og da er det nye bekymringer som kommer. Krybbedød, at barnet skal skade seg, ikke vokse bra, får barnet i seg riktig og god næring osv osv. Og når de blir større kan ting skje i trafikken, de kan ramle ned fra klatrestativ og slå hodet, brekke armer, bein....... Man bare MÅ jobbe med seg selv og prøve å la vær å bekymre seg altså. Prøv å legge det av deg så godt du kan. Fordi hvis man gidder kan man bekymre seg til man dør...... Dette er noen av tankene jeg har for tiden. Jeg prøver å snakke høyt til meg sjøl og skjerpe meg skikkelig! Lykke til til deg. Det er vel ingen verdens ting som tyder på at noe er galt med din lille spire, så du trenger ikke bekymre deg. Det kommer til å gå veldig bra.

[mrss83]

Kjenner meg også igjen!

Jeg er fortsatt usikker og redd for å miste er 18+5 i dag. jeg snakker mye med mamma om det, og hun gjør alt hun kan for å berolige meg. ikke mye hjelper kan jeg si. Jeg har mareritt nesten hver natt om blødninger og om at jeg plutselig ikke er gravid lenger. Og jeg kjenner etter liv hver dag men er usikker på om jeg har kjent noe eller om det er innbilning!

 

At du forteller det til folk tror jeg ikke du skal bekymre deg for. Om det skulle skje noe så vil du vel heller ikke være alene om sorgen, fint at folk vet hvorfor man blir lei seg. jeg fortalte det til familien og nære venner i uke 8. Det er en avgjørelse jeg ikke angrer på! de er fantastisk støtte selv når man føler seg trist og man er redd!

 

Det går sikkert bra for deg som med de fleste andre! og som mamma sier; Sittern`så sittern`!

 

lykke til og prøv å slapp av, det er bra for deg og babyen!

[kokosyklus]

Jeg er 17 uker i dag og føler noe av detsamme. Det er vanskelig å glede seg. Det var så beroligende å se babyen på ultralyd og høre jordmor si bra bra bra bra for hver ting hun sjekket:) Etter det har jeg faktisk begynt å gledemeg veldig, selv om det er litt skummelt. Det føles lettere å være forberedt på det værste hele tiden, enn å slippe gleden løs og gjøre seg sårbar.

Mitt kompromiss med meg selv er å tenke at fra nå av skal jeg ikke tenke eler si hele tiden :"hvis alt går bra". Fra nå av går ting bra!! Jeg skal ha det i bakhodet at det kan skje feil, men så tenker jeg også på alle de friske barna som blir født hver eneste dag! Hvorfor skal ikke jeg føde et friskt barn??

 

Nå er det ikke mange ukene igjen til ultralyd, HI. Da håper jeg det roer seg litt for deg som det gjorde for meg. Så kjenner du liv i løpet av fem seks uker også

 

Innen feburar/mars har du en frisk fin baby i hus:)

[brummemamma-]

Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt- før ultralyd, og før jeg begynte å kjenne mye liv var jeg veldig redd for å miste. Jeg har fortsatt dager da jeg tror at noe er galt eller kommer til å gå galt, senest tildigere denne uken da han sparket lite, men så får jeg tegn på at alt er bra og roer meg. Nå som jeg selv er gravid oppdager jeg at det er hetl vanlig å engste seg, og at de kjenner med barn har vært like redde de og, det har jeg ikke visst før.

 

Det å lese mye og være informert er nyttig, men dessverre har det den bakdelen at man og kan bli mer obs på hva som kan gå galt. Det er viktig å ikke fokusere på denne informasjonen eller historiene til de som mister. De som har det bra og opplever bare fine dager har mindre behov for å skrive/snakke om det. De aller aller fleste går det bra med og de føder velskapte barn, det får vi ha lengst fremme i tankene.

[lotta72 har fått Anders]

Tenkte som deg jeg også. For min del har jeg det bedre nå ettersom jeg kan kjenne liv hver dag. Får liksom litt "egenkontroll"

 

Får håpe babyen din blir en livlig krabat i magen som gir seg til kjenne masse.

[Anonym bruker]

Tusen takk jenter Er så deili å høre at andre har det på samme måten. Sambo er ikke så forståelsesfull på dette punktet, og jeg kan egentlig forstå det. Han har jo ikke samme følelsen av å vere gravid som jeg har, han har sluppet unna kvalme og andre plager. Men håper han kan klare å vere en støtte dersom det skulle skje noe.

 

Han har sagt før at dersom vi får en baby som ikke er frisk(down syndrom f.eks), så vet han ikke om han orker de. Det er veldi vondt å tenke på.

 

Har bestemt meg for å begynne å PRØVE å glede meg.

[Anonym bruker]

du må prøve å slappe av.du er gravid og du er over 12 uker og da er du over største faren for å miste.

og den mannen din må lære seg å tenke over hva han sier.du blir ikke mindre redd når du hører sånt.

du skal bli mamma,ta å nyt det.