Go gutten skal flytte

[Anonym bruker]

Verden raser; Etter å ha vært lykkelig frem til fødsel og like i etterkant, datt verden sammen for meg. Min samboer fortalte meg at hun hadde vært sammen med en annen under svangerskapet og at hun har fått følelser for han. Han er nå dratt fra plassen hvor vi bor, men hun kan ikke glemme han følelsesmessig.

 

Vi fikk en velskapt gutt, som nå er 3 mnd.. Selvsagt er han alt for meg, men nå truer hun med å flytte nærmere familien sin. De bor ca. 50 mil fra oss, det tar meg ca. 4-5 timer å komme meg dit.. Ut skal hun uansett flytte, det har vi bestemt oss for. Mulig det blir her på nærstedet.

Mine spørsmål blir som følger:

 

* Kan hun bare flytte helt til foreldrene, har jeg ingen rettigheter?

 

* Hvis hun velger å bo på nærstedet, hvor mye kan jeg "kreve" å ha minsten?

 

* Bør jeg skrive under på at hun skal ha omsorgen og jeg blir vanlig helgepappa + 1 dag i uken? Kan vi endre det til 50/50 eller blir jeg låst til opprinnelig avtale?

 

Jeg vil selvsagt det beste for go-gutten uansett, men vil ikke at jeg skal miste mine rettigheter.

 

Ønsker kun seriøse svar OG ja, vi er enig om å ikke prøve noe mer... Alt for mye er ødelagt i forholdet.

 

[så var vi 4]

hmmm, du nevner ikke noe om amming for det er ganske vesentlig ifht samvær.

 

For små barn/babyer anbefales korte, hyppige samvær og da vil en tur på 4-5 timers reise være veeeeldig ødeleggende. Og du kan nekte henne å reise så langt, for at hun skal flytte krever din signatur, ihvertfall for å flytte ut av felles hjem.

 

Som sagt anbefales korte, hyppige samvær når de er så små, så gjerne daglig eller flere ganger i uka.

 

Hvis du vil ha en medbestemmelsesrett ifht pass, skole, bhg, medisinske spm osv må du IKKE fraskrive deg foreldreansvaret.

 

Og 50/50 er absolutt IKKE anbefalt til babyer.

 

Svarte jeg, eller ble dette bare tull tro

[:::) Frøken Velferdsrett]

den som har hovedomsorgen kan flytte med barne hvor en vil i norget (selv meg delt foreldreansvar) men ikke ut av norge,

 

du kan ikke nekte henne og flytte, du kan nekte barnet og flytte.

men hvorfor? for at du skal får hovedomsorgen?

det får du ikke. fordi du er gutt og barnet er så lite. barnet har nå en biologisk sterkere tilknyttning til mor uannsett hvordan vi snur og vender på det.

 

så om hun flytter med barnet uten ditt samtykke, får du ikke gjort noe med det,

 

dette sier barneombudet om samvær for spebarn

 

http://www.aleneforeldreforeningen.no/index.php?mod=one&id=13733

 

så du stiller desverre fryktelig svakt.

prøv og snak til din x om at barnet trenger en far. å at det er hennes ansvar som mor og prøve og ivareta barnets beste og det er jo og ha en far i nærheten

(altså spill på samvitigheten hennes ovenfor barnet. men ikke som trusler eller i sinne)

 

lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Fra HI.

Ser det er på høring nå om retten til å flytte innad i landet, dette må jo fjernes ASAP. Som far er dette helt horribelt spør du meg. Det eneste må være hvis det er tungtveiende grunnner, som f.eks skole, økonomi, evt helse. Ellers så er det helt feil i mitt hode, ethvert barn har rett til en far. Det er det ikke opp til mor å bestemme, hvis man ser bort fra tilfeller med rus, vold o.l. Det er ikke tilfelle i mitt scenario.

Mener og vil alltid mene at barnets beste er det som er viktigst.

 

Når du nevner biologisk tilknytning, er vel den ganske så udiskutabel, forutsatt at mor ammer. Dette gjør hun. Hadde hun ikke det, ser jeg ingen grunn til at far ikke kan ha hovedomsorgen. Mener kvinner har hatt alt for mye "makt" på dette området. Ja, jeg ser at man skal tilbake til der man var, med hormoner etc....

Mange fedre har blitt sittende uten omsorg, med et barn på andre siden av landet... Kun for at mor ville det...Til barnets beste? Neppe...

 

Satser på at samvittigheten er den som slår inn til sist...

[Anonym bruker]

Hei.

Ser du mener at barnet kun har tilknytting til mor pga ammingen.

Men vil bare minne deg på at det er mors puls og hjerteslag baret har hørt i 9 mnd.

Barnet vil være mer knyttet til mor de første 6 mnd ikke bare pga amming men pga at det er den personen babyen er vant til å være med ( altså i magen )

Vet om mange tilfeller hvor barnet ikke har klart å roe seg ned hos far, men når det kommer til moren så roer det seg med en gang.

Men nok om det.

 

Jeg vet ikke hvilke rettigheter du har ang flytting ol. Men vis eksen din er litt oppegående, så ville hun ønske at sønnen hennes fikk ha faren sin i nærheten. Prøv å forklar at du kommer til å stille opp og at det er det du ønsker. Jeg forstår henne kjempe godt med å flytte hjemover til foreldre ol, det er der hun føler hun kan få hjelp og støtte med babyen.

Vis du gir uttrykk for at du stiller opp, så kanksje hun blir boende i nærheten.

 

Uansett synes jeg dere skal få en samtale hos noen som har peiling på slike tilfeller. Kanskje du og eksen kan bli enige om en felles avtale eller noe.

 

Ønsker deg lykke til hvertfall. Og flott du ønsker å stille opp for sønnen din.

[Anonym bruker]

Til HI.

 

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg kontaktet en advokat og hørt med personen hva du kan gjøre, hva dine krav er og eventuelt bestille time til mekling. Ingen her inne kan si med sikkerhet hva dine rettigheter er. Du må høre med en som virkelig kan dette.

[Matja]

Til HI!

Dette MÅ jeg bare svare på, for jeg er vel en av de få som ser saken fra din side (ikke at noen her inne ikke gjør det (det er ikke noe angrep på dere som har skrevet før meg), men det er mange som vil utelukke far).

 

Har du (og andre) lest om han homofile mannen i Østfold et sted (tror det var der) som har fått barn ved hjelp av surrogatmor? Eller Arve Juritzen for den del. Hvordan i himmelens navn har disse barna klart seg rent følelsesmessig når moren nå er på den andre siden av jorden?? Menn er like gode omsorgspersoner som kvinner, men vi er så redd for å gi fra oss den makten vi har der! Vi må la disse mennene være gode eksempler på det!

 

Å sloss om et barn syns jeg virker ganske meningsløst fordi det er barnet som taper på det likevel. Hvis du søker om hovedomsorgen for barnet (noe du nok ikke kommer til å få siden det er så pass lite), så er det jo moren som vil få den følelsesmessige byrden.

 

Jeg syns det er ille at hun vil flytte til et annet sted, men samtidig så er det det som skjer når man får barn med en person fra en annen kant av landet. Det er noe med å flytte "hjem". (Nå vet jeg ikke om hun flytter hjem da, eller om hun bare flytter etter denne andre mannen?)

 

Og når det gjelder amming; Det er ikke alle barn som blir ammet. Selv ammer jeg ikke fordi mitt barn ikke ville suge, så dermed ble det flaske. Og jeg tviler på at Arve Juritzen eller homofile menn som får barn ammer, men jeg vet altså ikke...

 

Men altså; jeg syns det er flott at du engasjerer deg, men en dialog med moren er kanskje aller best? Og selvfølgelig må du høre på ekspertisen i forhold til samvær i denne alderen. Siden ville jeg nok krevd 50/50, men uansett samvær så er det jo vanskelig å gjennomføre hvis det er 50 mil mellom dere.

Forresten lurer jeg på hvor fort du kjører når du kjører 50 mil på 4-5 timer. Jeg har kjørt maange ganger Oslo-Bergen (litt over 50 mil), men jeg har aldri brukt mindre enn 7 timer!! ;-)

[Singelmamma og banden]

Jeg vil bare presisere at verken far eller mor har rettigheter vedr samvær - derimot har barnet en del rettigheter, som skal sikre barnet kontakt med begge foreldrene. Så altså, til HI, om du kan se bort fra dine egne "rettigheter", som i grunnen er barnets rettigheter, og fremlegge det fra barnets synspunkt, så har du nok mye lettere for å nå frem til moren. Er hun sinna på deg, noe hun virkelig ikke har grunn til etter at hun har vært utro, så tar hun neppe hensyn til dine rettigheter. Men litt hensyn til barnet sitt bør hun virkelig ta. For som nevnt er det barnet som har rett til kontakt med dere begge.

 

At hun ønsker seg dit hun har familien er ikke noe rart - det hadde jeg også ønsket. Men jeg kjenner til 2 saker der far har gått rettens vei og krevd omsorgen, og da kan ikke mor flytte fra stedet før saken er avgjort (det var mødrenes planer), det var riktignok litt større barn, men prinsippet er det samme. Så jeg ville foreslått for mor at dere lager en avtale der det skal trappes opp mot 50/50 til barnet er 3 år (det er ikke sikkert dette er til deres barns beste - han er bare 3 mnd enda!), og der det også står at mor ikke kan flytte uten ditt samtykke.

 

Klart svar på et spm i ditt innlegg: Du skriver under på at hun skal ha hovedomsorgen og at du er helge-pappa, og vips - hun har flyttet! Det er nemlig det samme som å gi henne frie tøyler. Så ikke skriv under på noe som helst enda. Og gutten din og du har enn så lenge samme adresse - ikke gi fra deg det før dere er enige. Du og hun bør i fellesskap vurdere frem og tilbake her og komme til en plattform for hva dere mener er guttens beste. Og handle deretter. Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei du fortvilet far.

 

Jeg flyttet en gang fra barnefar - 100 mil... Jeg ville så klart ikke bo i nord norge, men hjem til familie på østlandet. Da var gutten vår 4 mnd.

 

Vi var veldig unge, og hadde lite penger, jeg gikk på OS, han jobbet, så han sendte flybilletter ned til oss, så kom vi begge på besøk å var der 1 - 2 uker av gangen, også når vi hadde nye kjærester. Faren kom også på besøk til oss. Når han var 3 år var han hos far 1 uke alene, etter dette ble det til at han dro opp i alle ferier, høst, romjul, vinter, påske og sommer. Noen ganger sammen og andre ganger bare de to. Fra 5 år fløy han alene.

 

I dag er gutten vår nesten voksen, og har et trygt og godt forhold til oss begge

[Anonym bruker]

...og det må jeg legge til : Jeg ville aldri latt far hente han og ha han hos seg alene før han var 3 år... Syns nesten det var i det tidligste laget jeg da

[Florry- m 1 stor og 1 liten]

skal dere flytte fra hverandre må dere inn til mekling. Der vil det bli gjort opp status på hva som bør gjøres... du skal ikke skrive under på noenting før dette er gjort og så får dere se hva familievernkontorets anbefaling blir hva angår samvær. Jeg må si at mødre som velger å reise med barnet sitt langt vekk fra faren er utrolig egoistiske.. det er selvfølgelig bare min personlige mening men jeg kan bare ikke se hvordan mødre kan gjøre en sånn handling mot barn- og barnefar

[-Amelie-]

Dette er forsåvidt utenom tema, men:

Det med at det er så grusomt om mor flytter langt bort fra far, kommer jo veldig an på hvor mye far stiller opp.

 

Her kommer far innom ca 1 time, en gang i måneden. Han vet at han er velkommen så ofte han måtte ønske.

 

Jeg må ærlig talt si jeg ikke ser på det som noe grusomt tap å flytte bort fra en far som ikke stiller opp...

 

Saken stiller seg selvsagt helt annerledes dersom far faktisk tar skikkelig del i barnets liv.

 

[Ingen_nick_ledig]

Flott med fedre som vil ta ansvar og engasjerer seg i barna sine.

 

Jeg har egentlig bare en kommentar til at du vil "nekte" henne å flytte til hjemstedet sitt.

Dersom to personer fra forskjellige steder i landet finner hverandre, er det naturlig at de slår seg ned på hjemstedet til den ene parten. Den ene parten har altså familien rundt seg, mens den andre parten ikke har det.

Hvis forholdet så tar slutt, hvilken tilknytning har da den "tilflyttende" parten til det stedet? Bortsett fra at en har barn med en som bor der? Jo, selvfølgelig er det viktig at barna får kontakt med begge foreldrene. Men det er vanskelig nok å være aleneforelder, om en ikke skal være det uten familien sin rundt seg også.

Og den andre parten kan vel like gjerne flytte etter, hvis det er barnets beste som gjelder? Men det frister kanskje lite å bo en plass som en egentlig ikke har noen tilknytning til.... bortsett fra at barnet bor der da...

 

Håper ikke du oppfatter meg feil nå, prøver bare å få deg til å se det fra en annen vinkel.

 

Jeg vet jo heller ikke om du har familie der du bor, eller om dere begge bor andre steder enn familiene deres.

Det er også forskjellig hvor viktig familien er for folk, for noen er hjelp og støtte fra familie svært viktig (dette gjelder nok spesielt ferske aleneforeldre).

 

Håper dere finner en løsning!!