Northernlights..

[AnonymMamma]

Klarer ikke dy meg. Men hvordan klarer du å bo så langt unna barna dine egentlig? Må bare spørre for vet jeg aldri hadde klart. Barna er jo hele livet og selve livet. Har forstått såpass at du har barn i Amerika og men hvorfor flyttet du fra de i utg.pkt?

Ikke min hensikt å være frekk og du behøver seff ikke svare. bare lurer.

[Northernlights]

Den eldste er 23,og bor i Norge. Ja,det er fælt, men han er voksen,gift og ellers har han det godt. Så jeg kan ikke bekymre meg for han til daglig. Vi snakkes på tlf, og ellers skriver vi emailer.

Nummer 2 og 3 bor 150 mil unna, men vi bodde i samme by inntil for en mnd siden. Vi snakker masse på telefonen. De har jobb og College der, og de er 19 og 21. Så det er ikke småbarn det er snakk om.

De tre yngste på 22 mnd,9 og 15 år bor her hos meg.

 

Det beste man kan gjøre for sine barn er å gi dem vinger den dagen de kan fly....

De er selvstendige individer, og selv om jeg er like glad i dem som andre mødre som har sine barn i nærheten, så er det situasjoner som noen ganger separerer foreldre fra barn.

En grunn er at de blir voksne =)

(Barn voksr opp)

 

Jeg har barn i Amerika. Jeg bor her i USA.

 

Man klarer det man må. Hverdagen min er sentrert mest rundt mine 3 yngste, naturligvis. For de er her i huset, og trenger meg mye mer enn de som er gift,eller bor for seg selv.

Jeg kunne nesten ikke tvinge de eldste å bo sammen med meg når de selv ville flytte ut.

 

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, og har klart meg fint siden. Så jeg håper og tror at mine barn klarer seg fint i "voksenverden" også.

 

Lurer på om du har misforstått litt situasjonen min?

 

[Northernlights]

Du kan godt stå fram med nicket ditt ;o)

[roxanne]

Hun må ha misforstått. Jeg også reagerte på måten hun stilte spørsmål til deg på.

Det er vel naturlig at barna flytter ut av redet når de nærmer seg 20 eller der omkring.

[Gjest]

Her må jeg bare få lov til å skrive litt jeg også. Som mor til bådestor og små barn, vet jeg akkurat hvordan nordlyset har det. Og det at hun virkelig klarer å bo langt vekk fra barna sine viser bare hvilken flott mor hun er . Hun lar nemlig barna få lov til å ha sine egne liv, hun "tvinger" dem ikke til å bo i nærheten av mor bare for aat mor skal ha dem i nærheten. Er sikker på at nordlysets barn er noen flotte, selvstendige individer som vet at de har ei mor som elsker dem og som er der for dem uansett avstanden dem imellom. Selv om jeg har alle mine unger i Norge, er det 40 mil mellom meg og min eldste datter og 12 mil mellom meg og den nest eldste. Det at ungene når en viss alder og da velger å bo for seg selv, det enten være pga skole/studier eller andre årsaker, er noe vi som foreldre skal støtte dem i . Vi kjenner ungene våre og vet om de er modne nok for å forlate redet. Og når vi ser at de er modne, ja da skal vi la dem få lov til å gjøre det. Klart mor feller en del tårer i smug, og er bekymret mang en gang, men thats life!! Det er nå du ikke lenger kan kontrollere hva som skjer og hvor de er til enhver tid, men det er også nå de skal begynne å leve sine selvstendige liv. Har selv et søskenbarn som i en alder av 34 år fortsatt bor hjemme hos sine forleldre, det syns jeg er tragisk!!! Tenk om dere jenter her som er i førsten av tjuårene fortsatt skulle bodd hjemme hos deres foreldre, tenk om du eller din samboer fikk tilbud om en flott jobb i utlandet, ville du da bedt han om å takke nei slik at du fikk fortsette å bo i samme land som mamma?? Nei, La ungene få bli voksne når de er klare for det, støtt dem i deres valg. Samme hvor vondt og brutalt det kan være, ungene har vi bare til låns, og for å hjelpe dem til å bli selvstendige voksne mennesker. Jeg er kjempeglad i alle ungene mine, savner de to som har flytt ut hver dag, men vet at de ahr det supert med sine liv der de er, og da er jeg faktisk lykkelig jeg også.

[Gjest]

Har nok missforstått ja !

Selv flyttet jeg til USA da jeg var 19 for å gå på universitet - mamma og pappa satt i norge . Jeg på USA s östkyst og broren min i Utah og slik var det i noen år ja .

I USA er det jo drömmen når de begynner på college eller universitet det å bo på "dorm" og slippe mamma og pappa ;O)

[Northernlights]

mora-til-nora; akkurat sånn er det =)

 

Men man ser ikke sånn på det når man har bittesmå barn. Da klarer man ikke forestille seg tanken på å bo langt borte fra barna sine når de blir store.

 

Mine større barn har det godt, og det er godt å tenke på for meg. Men jeg skal ikke si jeg aldri bekymrer meg for dem, for det tror jeg ei mamma gjør hele livet,uansett hvor gammelt barnet blir.

 

Dere mødre med kun småbarn; en dag skjer dette med dere også. Man må kutte dette berømte båndet, og sånn er livet....vi har gjort det selv engang, med våre foreldre.

 

[Northernlights]

Hm,fikk aldri "svar" fra anonymMamma...

Tenkte legge til: Ja, barna er hele livet mitt,og selve livet, selv om de ikke alle 6 er fysisk akkurat på samme stedet jeg bor nå.

 

Snakker veldig ofte med de eldste på telefonen ;o)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

mora-til-nora: Jeg bor hjemme hos mine foreldre enda..

Alt som skjedde i den tiden jeg fant ut at jeg var gravid, gjorde at jeg på ny flyttet inn der igjen.

 

Så kom sønnen min og jeg ble sammen me en annen.

Men han hadde bostedsplaner i Ål for ett år.

Så tenkte å vente me å flytte inn til han, slik at vi slapp å kaste bort penger på å leie.

Men nå er det bestemt at jeg likevel flytter til han, fordi vi ikke kommer til å tape noe på det.

Han tar jobben der i to år.

 

Gleder meg MASSE til å flytte ut. Selv om jeg faktisk hadde klart å bodd alene, er det en ekstra trygghet for meg som var 17år og gravid.

Og ble boende der for å ta skolen og for å spare opp penger.

 

Jeg er glad for at jeg fikk sjansen til det og mamma og pappa har tatt imot meg og huset meg og Daniel

De er 50år, men enda har de både barn OG barnebarn i huset sitt.

Syns det oser respekt av de.

 

Men, jeg har hele tiden vært klar på at jeg skal flytte ut.

Og de sliter me tanken på at jeg flytter til uka. :/

De føler at de liksom mister oppveksten til Daniel.

De prøver ikke å hindre meg i den forstand, men de syns bare ikke det er trivelig.

 

De har jo blitt svært knyyttet til Daniel..

 

Tror det vil gjøre både meg og Daniel godt!

Og ikke minst mine foreldre. Endelig får de huset for seg selv og kan leve som DE vil. (selv om broren min henger der nå for en periode).

Men de får uansett et hus uten alt det barnemaset.

Selv om de elsker det så er det nok godt å bli "kvitt" det også.

 

Det jeg mener me dette, er at..

Uansett hvor flott det er å ha barna både i hus og som nærmest naboer er det naturlig at man flytter.

 

Jeg gleder meg iallefall og det skal bli godt å få være alene, uten mine foreldre hengende over meg!

 

 

Skulle min datter (om jeg får noen, eller svigerdatter) få problemer kan jeg gjerne huse de, men ikke for all evig tid.

Onkelen min bor hjemme hos mora si.

Singel - over 50år.

 

Utrolig trist er det.. :/

Vil ikke at verken JEG eller mine barn skal bli slik.

For det er IKKE normalt.

[Northernlights]

Jeg håper at den nest eldste sønnen min flytter hjem til oss neste år.

=o)

Prøver ALT jeg kan for å få han hit,sånn at han kan utanne seg til det han ønsker aller mest,og slippe ta opp så mye lån til studiene.

 

At unger flytter hjem i perioder selv etter at de er voksne, det er bare koselig.

;o)

Bare det ikke blir forever; det er ikke sunt...

[mayaya]

Jeg tenker sikkert helt omvendt av HI her ser jeg.. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16, og synes det er helt naturlig :-) Samtidig har jeg alltid åpen dør -og telefonlinje- til mamma. Tror hun synes det er verre at vi er langt borte nå som mini har kommet :-p

[Northernlights]

Jeg da,som giftet meg som 17 åring =o)

Kunne den gangen ikke falt meg inn i halvsøvne og bodd hjemme hos mamma lengre.

Jeg måtte ut og bort....

 

 

[mayaya]

hehe.. det var ikke lov når jeg var 17 :-p

 

men jeg traff mannen min når jeg var 17 da... skapte vel litt hodepine for dem hjemme det :-D

[Northernlights]

Det var ikke "lov" for meg heller,men fikk underskrift av mora mi ;o)

Huff,så ung ei brud jeg var....

[mayaya]

Den underskrifta hadde neppe jeg fått.. *fnis* Venta en del år da, før jeg gifta meg med fyren... hihi