Trenger en liten pep-talk.....eller noe i den duren...

[:-))))]

I kveld skal vi pà en liten sammenkomst for jobben til mannen min, hans kollegaer og deres ektefeller og barn. De er totalt 4 damer, mannen min og sjefen deres. Ikke veldig mange med andre ord, dermed ingen mulighet til forsvinning i mengden.

Problemet mitt er at jeg er ganske sjenert. Föler at jeg ikke har stort à bidra med, da jeg gàr hjemme med barna hele dagen og mitt univers er kun barn. Har egentlig lite voksenkontakt og föler ofte at jeg sier ting som folk synes er litt rart eller som de bare smiler til og ser medfölende pà meg (dette er helt sikkert pga at jeg föler meg i denne perioden helt utafor en "voksenverden" og "dypere" samtaler).

Men jeg mà vaere med. Men jeg gruer meg skikkelig. Noen som har noen gode ràd om hvordan jeg skal overleve denne kvelden?

[Stor_smil]

Ta på deg noe du føler deg komfortabel ut i, ta på deg ett smil, trekk pusten dypt, se deg selv i speilet og si til deg selv: Jeg er flott, jeg betyr noe og idag skal jeg ha det kjekt.

 

Regner med at dere garantert vil få noe å snakke om, når det er småbarnsforeldre og ikke minst barn tilstede, dere har jo MASSE til felles.

 

Ikke sett for høye forventninger til deg selv, vær deg selv.. ikke alle er superutadvendte og tar ordet i enhver samtale. Du trenger jo ikke stå på "prekestolen" for alle sammen.. hyggelige samtaler med en og annen blir sikkert kjempekoselig.

 

Ikke tenk for mye på det, la ting gå sin gang... så slipper du å stresse med det Du har garantert ting du brenner for, meninger, livserfaring og kunnskaper nok til å kunne delta i de "dype" samtalene du sikter til De smiler nok ikke medfølelende til deg fordi du sier noe rart.. det er nok din tolkning, fordi du tenker i de retninger

 

Ha tro på deg selv, og kos deg masse

 

klem

[:-))))]

Tusen takk for innlegget ditt. Det gjorde godt à lese og selv om jeg vet at det er slik jeg mà gjöre sà er det ikke lite lett. Synes egentlig det er ganske flaut à vaere sjenert (jeg er gaaaanske sjenert) og tror ofte folk synes jeg er teit og uinteressant (det har jeg i hvert fall hört maaaaange ganger mens jeg vokste opp og saerlig i tenàrene og det har satt sine spor.) Jeg skal gjöre sà godt jeg kan, det er i hvert fall veldig godt à lese et slikt innlegg som ditt.....hàper jeg klarer det.

[Kari Trestakk]

Hmm.... kjenner problemstillingen. Da jeg hadde permisjon begynte jeg nesten å grine en gang da mannen min og jeg satt hjemme og spiste middag alene. Han hadde nettopp fortalt om en jobbreise han hadde vært på med finansministeren, og det eneste jeg hadde å snakke om var konsistensen på bæsjen til ungen. Da gikk det opp for meg at jeg fikk litt lite input. Måtte bare le av det hele, men det er ikke noe moro å føle seg utenfor.

 

Prøv å snakk minst mulig om barn og bleieskift, og for all del ikke legg ut sykdom eller plager (Med mindre det er andre som tar opp temaet)Da er det bedre å snakke om været...

 

Om du ikke har så mye å snakke om selv, kan du nikke og smile innimellom, slik at du i det minste ser ut til å være interessert i det de andre har å si ;-)

 

Og for all del: Unngå pinlig taushet! Unnskyld deg med å gå på do dersom det blir for ille! Eller ha en liste med nød-samtale-emner, slik at du ikke i desperasjon begynner å legge ut om underlivsinfeksjoner eller bystbetennelser.

 

Lykke til!