lurer litt...

[lillium]

jeg er i den situasjonen at jeg er sammen med en mann, vi har en felles baby og hvert vårt barn utenom. hans barn er hos oss tors-man annenhver uke. mitt barn har ingen kontakt med sin biologiske far .

jeg mistrives i rollen som "stemor" men ikke med følelser direkte knyttet til mitt stebarn,men situasjonen som blir når han kommer. hele hverdagen blir snudd opp ned og mannen min klarer ikke favne alle innvolverte. jeg blir plutselig alene med mitt eget og felles barn , mens han vier sin fulle oppmerksomhet til sitt barn. dette synes jeg er leit,også fordi min sønn faller jo utenfor han da når mamman må ta seg av baby(som har hatt kolikk)og han ikke kan ivaretas og likestilles som stebarn. (hvorfor ligger han å leser /koser med stebarn i 1 time mens min sønn får en klem og god natt fordi jeg må legge /mate baby også)mannen min er lite hjemme ellers og da er det jo ikke noe å sammenligne med at jeg er alene om ting(bleier,legging,bading,mating) mens når barnet hans kommer blir det jo veldig tydelig at det er stor forskjell. i tillegg er sønnen hans uoppdragen og bortskjemt sånn at mye tid går jo med på å få overholdt regler og rutiner. dette er det som oftest jeg som bidrar med.

vet ikke om dette ble litt rotete . men er det noen andre som er i samme situasjon ??

[gunnelisa*fikk jente 06.01.07*]

Ja, er sånn her oxo. Bare at vi har to unger hver, og ei jente sammen. Sambo er oxo sånn at når ungene hans kommer, så driter han i både meg,mine barn og hu vi har sammen,og det gjør ungene hans oxo, de overser både meg og ungene fullstendig, og forventer at jeg skal klare alt ;matlaging til hele gjengen,stell og mating av vesla,rydding og alt mulig. Så for meg så er det et helvete når de er her, ungene hans er 12 og 15 år, og jeg syns ærlig talt at de oxo burde klare å finne seg mat og rydde litt etter seg. Men det gjør de absolutt ikke. Jentene mine på 8 og 10 år sliter litt med dette, for de skjønner ikke hvorfor han ikke vil prate med de, og bare svarer surt når de andre to er her. Er en ganske så uholdbar situasjon. Jeg leker faktisk med tanken på å ta med meg de to eldste mine og vesla og stikke avgårde når de er her, for å unngå å se de såre utrykka til de to eldste når de opplever den forskjellsbehandlinga. Men har ikke samvittighet til det heller egentlig.

 

Jeg har prøvd så godt jeg kan å behandle alle 5 barna likt, men gidder ikke prøve på det lengre når det bare går den ene veien at kun jeg skal streve for å få det til å funke med 5 unger i hus. Sambo og jeg hadde en avtale når vi ble sammen om at alle barna,de vi hadde hver for oss og hvis vi fikk et felles barn ( noe som vi jo fikk), skulle behandles likt,men det funker tydeligvis ikke, hvertfall ikke når hans unger er her. Han er helt anderledes når vi er aleine, da er han veldig flink med både mine to, og hu vi har sammen.

 

Det er ikke ungene hans jeg har imot, for det er to kjekke ungdommer, men syns faren kunne vært mere normal sjøl om de er her, han blir jo helt idiot!! Setter seg i sofaen med han eldste på 15 år, og sitter med han i armkroken og pjusker og stryker på han...hvor normalt er det egentlig?

 

Huff, detta blei hvertfall bare rot...men du veit hvertfall at du ikke er aleine om å ha det sånn.

[Tørrtrener]

Slike forhold gjør at jeg er litt lettet over at jeg ikke lenger har kjæreste med barn.

 

I utgangspunktet er ikke stefar nødt til å behandle sitt barn og ditt barn likt. Men ansvaret for baby skal han ikke ha lov til å løpe fra. I mine øyne må han enten inkludere ditt barn i samværstiden, eller ta sin halvdel av omsorgen for babyen slik at du får frigjort litt tid til å være mor for din eldste. Uansett skal ikke babyen bli ignorert av far så mye som samværstiden er, og det er det strengt tatt uheldig at ditt særkullsbarn blir også, selv om det ikke er ekte far. Prøv å få ham til å innse dette, og si at hvis han ikke bidrar til fellesskapet også når hans barn er der, så må du overlate babyen til ham og dra ut med din sønn deler av samværstiden.

[mamma til twins]

Jeg er også veldig glad min mann ikke har barn fra før. Nå har vi ikke fått felles barn ennå, men det skal sies at han behandler datteren min som om hun skulle vært hans egen.

 

I dette tilfellet forstår jeg både han og deg. Det er godt mulig far sliter med dårlig samvittighet fordi han ikke ser sønnen sin så ofte, og velger å kompensere på denne måten. Sin stesønn ser han tross alt like ofte som fellesbarnet deres.

 

Men på den andre siden så skal jo alle ungene behandles likt, han er jo pappa for sønnen din, og selvfølgelig skal gutten behandles likt som den nye babyen. Spesielt ettersom han er fulltids stefar for ham.

 

Det er ikke rimelig at hverdagen og rutinene deres blir snudd på hodet når stebarnet ditt kommer. Det beste er vel om stesønnen din kan bli en del av de rutinene dere har fra før.

[~~DoraDora~~]

Antakelig har mannen din dårlig samvittighet overfor sønnen sin som er så sjeldent hos dere, i forhold til de han har boendes hos seg. Det typiske er at han har dårlig samvittighet fordi han er mer knyttet til deres felles barn (som han er med hele tiden), og i tillegg så har han kanskje dårlig samvittighet fordi han i tillegg tar seg mer av et barn som ikke en gang er hans, mer enn denne gutten han kun har på samvær. Dette prøver han kanskje å "rette" litt på, ved å gi samværsbarnet mer oppmerksomhet når han er på besøk.

 

Han er nok ikke klar over at det blir feil for alle barna. Samværsbarnet får jo ikke bli en naturlig del av familien deres. Og de fastboende barna får et element inn i livet, som kan bli et forstyrrende element i stedet for et positivt et.

 

Jeg råder deg til å snakke med mannen din, og forklare ham at du synes dette er feil. Du kan si at du vil at livet skal være som normalt, når samværsbarnet kommer på samvær. Den eneste forskjellen, skal være at hans oppmerksomhet blir delt på tre, i stedet for to.