Svigerforeldre og dårlig samvittighet.

[Gjest]

Min mann er opprinnelig fra nederland. Jeg var på et utvekslingsår da vi traff hverandre, og etter at vi bodde sammen der nede i ett år dro vi til norge sammen. Så langt alt greit.

 

Problemet er at mine svigerforeldre ikke akkurat er av de rikeste. Svigermor har ikke jobbet siden før hun fikk barn, og selv om det ikke feiler henne noe mener hun at hun "har arbeidet nok i livet". Svigerfar er utdannet trykker, men ettersom har er allergisk mot kjemikaliene i trykkblekk så har han vært arbeidsløs i mange mange år. Han har hatt en og annen vikarjobb, men han er ikke av de ivrigste arbeidermaurene og dermed foretrekker han å gå hjemme med en og annen sjelden gang en svart jobb på si.

 

De klager mye angående penger og mangelen derav, og da blir det med en gang klaging over det faktum at vi bor alt for langt unna til at de kan besøke oss. Det er for dyrt, nemlig, og dette er vår feil (les: min feil) siden vi valgte å ha det slik vi har det. Vi har spandert flybilletter, men siden jeg er student og vi har en liten så er vi ikke stinn i penger selv. De vil ikke fly med selskaper som ryanair, det må minst være KLM, da vi bodde i en ettroms og de ikke kunne sove hos oss ville de bare bo et sted der det var "skikkelig frokostbuffet" og det skulle være fint. De vil ikke innse at ingen av oss har råd til det, ikke dem og ikke vi heller!

 

Men så kommer klagingen om at de savner oss og at de har det så vondt, og da spes svigermor, hun har tilnærmet bodd på legekontoret siden gutten demmes flyttet ut. Har hun høyt blodtrykk så er det fordi hun savner sønnen sin så veldig, har hun vondt i hodet så er det det samme, har hun skadet kneet så er det på grunn av savnet det også. Jeg skjønner jo at hun savner ham, og i begynnelsen hadde jeg nattsvart samvittighet over at jeg "våget" å "ta ham med meg", men nå begynner det å gå veldig på nervene. Mannen min og moren min påpekte nemlig begge to denne uken at de selv ikke gjorde noe for å se oss mer! De gidder ikke spare eller planlegge lenger frem enn til nesetippen, bare mase på oss at vi må gjøre mer. Min mor sover gjerne på sofaen bare hun kan se oss når hun er her, og hun kjører gjerne i timesvis for å hjelpe oss med den minste ting. Foreldrene hans vil bare få hjelp av oss, om det så er penger eller tjenester så er det alltid noe. De ringer heller aldri fordi det er for dyrt, de bare ringer opp og vil at vi ringer tilbake for å høre hva de har å utsette på oss denne gangen.

 

Mannen min har aldri hatt ett godt forhold til dem, men etter at vi fikk barn har jeg villet prøve ekstra hardt for å få ting til å fungere. Han har vært enig i det, men det ser ut til at han nå synes det er nok og vil avtrappe engasjementet fra vår side litt. Jeg har bare sett på situasjonen fra demmes side, og er nok tilbøyelig til å få dårlig samvittighet dersom forholdet mellom svigers og mannen min/sønnen vår sklir ut i sanden. Det er ikke så lett å ikke falle for hele "vi er fattige og dere må hjelpe oss med flybilletter osv for det var du/dere som var så slemme at dere flyttet så langt borte"-opplegget.

 

Hvordan forholder jeg meg til det da?! Vi flytter IKKE tilbake, så det er uansett ingenting for dem å klamre seg til. Det frustrerende er jo også at da vi bodde der nede ca 1,5 km fra dem kom de heller aldri på besøk! De er jehovas vitner og vi "levde i synd" skjønner dere. ;o) Nå er vi gift og da føler de at alt er gode greier igjen... *sukk*

 

Vet ikke hva jeg vil, måtte bare få det ut. Jeg tror mannen min og mamma har rett i det at svigers også burde strekke seg litt. Samtidig tenker jeg at dette er snille men veldig sære mennesker som bare ikke vet bedre, og at det dermed faller på oss å gi dem det de har "krav på" selv om det går på bekostning av oss.

 

[Gjest]

Huff, det ble langt! ;o)

[Gjest]

Du strekker deg langt Nancy. Flott at du er en pådriver for at forholdet mellom barnabarn og besteforeldre skal fungere, men kanskje skal du høre litt på din mann? Det går begge veier.

 

Jeg har brukt flere år på å bedre/normalisere forholdet mellom min mann og hans foreldre. De er greie, men så gammelsdags og emosjonellt utilgjenglig at min mann igrunnen kuttet dem mentalt ut i tenåra. Når vi fikk barn, kom alt grumset med full tyngde og jeg har vel komt frem til at svigerforelre er vanskelig å endre. Det er heller ikke mitt ansvar å ta hensyn til dem, og mannen min fikk igrunnen rett.

 

Jeg strekker fortsatt, bøyer og tøyer situasjoner slik vi skal ha det hyggelig. For oss fungerte det veldig godt å bare ha svigermor på besøk alene. Hun måtte da ut av det tradisjonelle tospannet, og så at sønnen og barnabarna har det godt.

 

Er det en mulighet at bare hun kommer? De virker å forlange mye. Er det mulig at dere sparer sammen. At julegaver blir kuttet ut, og at dere spleiser på fly?

 

Ble langt dette også:=

[Mamma'n til Kaisa og Simon:)]

Forstår godt at du ikke har lyst å spandere hotell og alt slikt på de jeg.. Når de ikke gjør noe for å kunne komme på besøk til dere selv, så har de igrunn seg selv og takke.. Svigermoren min kommer sjelden på besøk, men det er pga at hun er litt "redd" for å sove andre steder enn hjemme, men hun bor heldigvis ikke SÅ langt unna da.. Hun måtte begynne å gå på arbeidskurs nå pga at hun fant ut at hennes eneste datter blir 18 i år så da mister hun barnetrygden og barnebidraget til inntekt.. så hun gjør i det minste noe for å få endene til å møtes slik da..

Dårlig gjort å "forlange" at dere skal betale for at de skal få se dere eller at dere skal flytte nærmere når de ikke kommer noe oftere da.. Er selvfølgelig trist for barnet sin del at besteforeldrene er slik, men jeg synes dere bør fortelle dem at dere har ikke så mye penger selv, så de får heller prøve å spare sammen litt dersom de ikke vil ta til takke med billigbilletter og motell/vandrerhjem

jeg er veldig glad i foreldrene mine, men hadde de bodd langt unna og krevd at jeg skulle betale for å få de på besøkog ikke hadde giddet å gjøre en innsats for å komme seg hit selv, så hadde jeg nok bare sett de en gang i året ellerno...

[Gjest]

Som sagt er de jehovas vitner, så det blir ikke julegaver på dem uansett. ;o) Svigermor var her alene i tre uker i mai, det gikk veldig bra, sett bort i fra at hun er vant til å drikk sherry hver kveld og ikke kunne forstå at det var svinaktig dyrt for oss (vi måtte holde henne med drikke forståes). Tok henne med på polet med den ene femtilappen hun hadde tatt med seg for å "hjelpe til" slik at hun selv kunne se hvor mye alkohol hun fikk kjøpt for det. Hun ble helt hvit i ansiktet da hun så prisene, men så tok hun seg sammen og sa at da fikk jo bare jeg betale resten (les:alt over det beløpet hun kunne bidra med) så blakk ble vi likevel...

[Miss Foster]

For å være ærlig så synes jeg du har strukket deg altfor langt allerede.

Glem dem. De er 2 store egoister og vil fortsette å være det - og de har jo sáklart skjónt at du tar deg nær av det og utnytter det til det fulle.

 

Og det hadde ikke vært meg, som student, som hadde betalt flybilletter, hotellopphold, drikkevarer og telefonsamtaler. Du har vært altfor snill.

 

Dere har ná en liten en á ta vare pá - gjór det og glem de 2 sutrekoppene i NL. Det skal ikke gá pá bekostning av dere og barnet at dine svigerforeldre foretrekker á gá hjemme istedetfor á jobbe.

 

Vil de se barnebarnet og besóke dere i Norge sá fár de sóren meg greie á skaffe seg penger selv til á komme oppover, og evt. betale selv sitt hotellopphold.

 

Du kan gá med hodet hóyt hevet, for du har gjort alfor mye allerede, og det er ikke din "feil" at dere bor i Norge.

 

Trodde faktisk at jeg hadde den stórste egoisten i verden som svigermor, men má si at dine svigerforeldre fortjente deler fórsteplass med min svigermor. Det er ikke verdt det - á bekymre seg for personer som setter seg selv fórst og ikke tenker pá andre. Dere har det bedre uten disse.

[Mamma'n til Kaisa og Simon:)]

Var de fra nederland..? hehe.. du får be de kjøpe med seg fra taxfree'en neste gang om de skal ha noe drikkevarer... Forstår godt du blir oppgitt jah..!

[Gjest]

he, he...det tenkte jeg ikke på Denne pol historien høres veldig urimelig ut. Jeg hadde nok sagt at dette vet jeg ikke om vi kan prioritere.....hadde nok betalt jeg også, når jeg tenker meg om. Hva sa mannen din om dette?

[Gjest]

Mannen min mener jeg har latt ting gå alt for langt allerede, men han var enig i at det var verdt et forsøk. Nå sier han at nok er nok, så det bare jeg som sliter litt med omstillingen. De mener det ikke dårlig, de er bare forferdelig selvsentrert. Kan ikke se ting på andre måter enn sin egen måte, og de har alltid noe å klage på. Er det ikke penger så er det helsa, svigerbroren min, "jobben" til svigerfar, det at vi ikke er religiøse. Det er nok å ta av...

 

Nei, dere og gubben har rett. De har vel strukket strikken langt nok nå. Tingen er jo at det skjedde så gradvis at jeg ikke la merke til hvor merkelig alt ble før det var slik.

[Gjest]

Vi sier det til dem, men de gidder ikke bære så tungt når de skal fly er svaret vi får. Sjampo, balsam og to maxipakker med lommetørkler tar de med seg derimot, for det kan de jo ikke kjøpe her...

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Jeg synes du skal prøve å la være å bry deg om dem. De høres veldig egosentriske ut. Og gidder dem ikke jobbe å spare penger for å kunne besøke dere, da kan de bare ha det så godt, det er nå hva jeg synes.

[Antoshka]

Måtte berre svare, sidan eg kjenner meg veldig igjen i det du skriv. Mannen min og eg lever også i eit "blandingsekteskap", bur i Noreg og har dermed hans foreldre langt unna. I alle åra vi har budd her har dei vore svært flinke til å fortelje oss kor mykje dei saknar oss og særleg barnebarnet, men dei har vore svært lite flinke til å komme på besøk. I løpet av 7-8 år har dei vore her 1 gong, og det var då barnet vårt var 1 år. No har vi ein andreklassing...

 

Vi har invitert mange gonger, og har også tilbydd oss å betale for flybillettar, sidan dei heller ikkje har særleg mykje pengar, men det skjer berre ikkje at dei kjem. Mest sannsynleg har dei ikkje lyst til å "bryte opp" frå sitt vante miljø, ikkje eingong for eit par veker, og ikkje eingong for å besøke barnebarnet som dei påstår dei saknar slik...

 

Dermed har det vore mykje opp til oss å halde kontakten. Det har vor viktig både for meg og mannen min at det er kontakt mellom barnet vårt og besteforeldra i utlandet. Vi har i løpet av alle desse åra brukt alle sommarferiar, og i fleire år også juleferiar, på å besøke dei. Men kva skjer? Jo, siste gongen vi var der brukte altså mine kjære svigerforeldre ein god del av ferien (og den etterlengta tida med barn og barnebarn) til å drikke seg fulle...ja, såpass ille vart det, at vi ikkje kunne bu hos dei lenger, men flytta ut på hytta og reiste litt rundt til venner, for å skjerme barnet vårt og oss sjølve. Har aldri i mitt liv følt meg meir lurt og manipulert, og kanskje den viktigaste grunnen til at dei ikkje vil komme til oss, kom fram i lyset..hos oss er det nemleg ikkje fri tilgang på alkohol dersom behovet skulle melde seg.

 

Sidan har forholdet vore så som så, og eg trur ikkje det kjem til å bli som før nokon gong. Dei er på mange måtar snille og fine menneske, men har desverre problem som gjer det svært vanskeleg å ha ein normal relasjon til dei.

 

Sjølv om ditt tilfelle ikkje liknar heilt, så verkar det som det er noko av dei same mekanismane spelar inn, nemleg svigerforeldre/besteforeldre som er mest opptekne av at deira behov blir dekka, og dersom det ikkje skjer, så er det først og fremst alle andre sin feil.

 

Eg synst det er frykteleg trist, og eg har slite med dårleg samvittighet fordi vi har vore nødt til å begrense kontakten mellom besteforeldre og barnebarn, men på den andre sida, så har vi verkeleg strekt oss langt, noko du også absolutt har gjort.