han strekker bena for mye..

[smurfen :o)]

Var på kontoll på tirsdag sammen med flere andre der fysioterapeuten gikk gjennom hvordan man barn skal bevege seg mest riktig. Mange gode tips der. Jeg fikk da beskjed om at Adrian strekker seg for mye og det bekymret henne litt, så jeg fikk henvisning til å komme tilbake om ca 3 uker. Jeg sysn selvfølgelig det er bra at jeg får lære å gjøre ting i riktig rekkefølge og på riktig måte.

 

jeg trodde ikke dette skulle plage meg, men det sitter liksom fast i hode mitt. Føler jeg kanskje er blitt overfokusert på at han skal ha bena krølles opp når han ligger på ryggen og at jeg skal passe på dette på stellebordet og når jeg sitter med han på fanget. Når jeg observerer han hjemme, så gjør han jo dette selv og jeg får han til å gjøre det enda mer gjennom lek, men jeg sitter med spørsmålet om det er nok. Det spørsmålet stiller jeg hele tiden, redd for å være en dårlig mor som ikke stimulerer gutten min skikkelig.

 

Hun sa også at han ikke burde sitte å gynge, hoppe og stå, alle de tingene der han ler og koser seg. Jeg kommer ikke til å slutte med det, for han storkoser seg og jeg syns det er for dumt å ta fra han noen han elsker å gjøre. Men klare liksom ikke å unngå å ha litt dårlig samvittighet, selv om jeg vet jeg kaskje ikke burde ha det.

 

kjenner jeg blir litt sliten av å hele tiden lure på om jeg ikke gjør nok for at utviklingen hans skal gå i riktig retning. har jo ikke lyst til å gjøre noe feil.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Uff, det er ikke noe moro å sitte med den følelsen av at man har gjort noe feil. Vi fikk jo beskjed sist at vi ikke bør la Mia stå så mye som vi har gjort, og jeg plages såklart med spørsmål om det har skadet henne. Hun har jo stått siden hun var 3 mnd, og det er en god stund siden. Men jeg tror jeg konkluderer med at alle barn er forskjellige, jeg ser jo at noen ligger og biter seg i tærne og andre tar situps og jeg tror alt er greit. De er bare forskjellige.

 

Jeg skjønner at du bekymrer deg, men jeg synes at det ikke er noe å ha dårlig samvittighet for. Hva skulle du vel ha kunne gjort annerledes? Jeg vil heller ikke ta fra Mia det å stå i fanget, hun elsker det jo, så jeg passer bare på å støtte henne mer og bære vekten hennes selv, så tror jeg det går greit. Man kan ikke være hysterisk på alt og følge boka til punkt og prikke, man finner selv hva som funker for en selv og barnet og så får man ta imot de tips man får underveis, som med fysio.

 

Du er ihvertfall ingen dårlig mor! Du er en fantastisk mor og det kan nok vesle Adrian skrive under på (selv om han kan vel strengt tatt ikke skrive enda hehe).

[Millapril]

Skjønner deg godt. Man vil alltid tenke masse og bekymre seg unødvendig mye. Vi var jo på UL med Erica da hun var liten for å sjekke hofter, og fant et forsinket lårbein. Jeg ble kjemperedd og bekymret meg mye for det. Men som legen sa; dette er så vanlig og blir sjelden oppdaget fordi det jevner seg ut ettehvert. Og det gjorde det også etter 6 uker!

 

Nå har jeg fått noe nytt å bekymre meg for; Erica er så stiv og "anspent" i armer, og dette hindrer henne i å rulle rundt. Hun liker best å ligge med strake hender på magen, og dette er jo ganske slitsomt. Vi skal til legen med dette på tirsdag, og jeg gruer meg jo veldig i tilfelle noe er galt.

 

Men jeg tror ikke dette har noe med hva vi har gjort som foreldre å gjøre. Det er nok bare det at alle barn er forskjellige og utvikler seg ulikt. Vi skal vel bare være glad for at det føles opp videre.

 

Så vi får prøve å slappe av og bekymre oss mindre og heller nyte mer, selv om det kan være vanskelig til tider. Adrian er jo en helt herlig gutt, og du er en helt fantastisk mammma!

[Två små trollungar]

Skjønner godt hvordan det føles! Man vil jo det beste for barnet sitt! Jeg tror nok ikke det gjør noe om dere leker med ham sånn som dere har gjort før, så lenge du passer på at han blir stimulert gjennom å få krøllet beina når han leker/ligger på stellebordet i tillegg.

 

Amanda hadde jo pute til hun var fire og en halv måneder og ble da så å si understimulert i mange deler av kroppen. Hun har aldrig vært noe flink til å krølle seg sammen, og hun liker ikke å leke med føttene sine og slikt. Men igår var vi på barseltreff og Amanda var faktisk den som krøp og fartet rundt mest av allesammen.

 

Så prøv å ikke bekymre deg for mye! Plutselig tar han igjen det han ikke har gjort før, eller utvikles litt annerledes en slik det står at man "skall" gjøre... Tror nok det er veldig få barn som går helt etter boka...

[Samsyn, Camilla og Therese]

Synes ikke du skal føle deg som en dårlig mor for det er du iallefall ikke!

Alle våre små er så forskjellige så jeg tror nok lillegutt gjør det som er best for han. Og så er det jo kjempeflott at dere har fått time for å sjekke ut om det kan være noe han trenger litt hjelp til :-)

 

Her så lar jeg Camilla styre det meste, gjør det hun har lyst til, hun sier ifra når hun har fått nok eller det er noe hun ikke føler for der og da :-)

Her så står vi, sitter på fanget og av og til på teppet i sofakroken, hopper på kneet....alt som er "ulovlig" :-) Og Camilla storkoser seg :-)

[Två små trollungar]

Glemte å skrive det, men når Amanda var ca 5 måneder og ikke hadde pute lenger lå hun veldig mye med beina bredt til siden og da fikk vi noen øvelser fra fysioterapeuten. Vi gjorde øvelsene, men lekte som vanlig ellers, og så etter bare en uke eller to at hun løftet beina opp og sammen mye mer en hun hadde gjort tidigere. Så det er ikke så dumt å få litt tips fra fysioterapeuten. Men samtidig er det jo veldig viktig at dere koser dere sammen og gjør de morsomme tingen som dere pleier å gjøre!

[Gjest]

Hei på deg!

 

Kjære, søte, pene, snille deg! Du er en fantastisk mamma og du gjør alt du kan for den lille skjønne gutten din!

 

Du skal se på det som bra at fysioterapeuten vil følge dere opp.. Hun vil bare at Adrian skal få gleden av å leke med bena sine før han går videre til neste utviklingstrinn. Men du har ingenting å bekymre deg for.. Alle barn er individuelle, og det er mange barn som må trene/stimuleres innimellom for å komme i mål til rett tid..

 

Jeg kan bare se på min o'skjønne nevø, som var en meget bedagelig herremann. Han likte å ligge på gulvet og se på lekene sine (lekte ikke med dem) Han lå lenge å studerte ansiktene til folk, og var egentlig ikke så interessert i å bevege seg rundt i det hele tatt. Mange som var bekymret for ham. Han ble til og med utredet for autisme, for han smilte ikke og var egentlig lite sosial... Du kan tro moren hans var urolig og følte seg som verdens dårligste mor..

 

Men plutselig en dag så fant han ut at han ville være med på all moroa som andre fant på. Da smilte han til alle, utviklingen skjøt fart og han raste rundt i huset til mamma og pappa i rakettfart!! Normalen for en er ikke det samme som normalen for en annen! Og det er det som er så fint med disse småtassene.

 

Så lenge han er aktiv, blid og fornøyd, synes jeg du skal fortsette å være den fantastiske mammaen du er for Adrian. Fortsett å stimuler ham slik du gjør i dag, og en vakker dag så knekker han koden og dere kommer ett skritt lenger!