Off, grin og grin!!!!!!!!!!Langt få ut frustrasjonsinnlegg.

[Tpop]

Jeg takler ingenting i dag. Som regel så går det tålig greit om dagen, men i ettermiddag så sa det stopp. Mannen min er på jobb og jeg skulle kjøre sønnen vår på fotballtrening til 17.00 nå. Timen føre det hadde vært ganske het med en sønn som var sint og ugrei og jeg klarer nesten ikke holde meg for å grine når jeg er så sliten fra før. Så rett før vi skulle dra, så hadde han klint til klærne sine og seg selv med oljemaling!.

Jeg hadde ikke tenkt til å bli sint, for da blir han alltid verre, men av en ellerannen grunn så ble jeg stående og si opp og opp igjen de samme setningene om at det her ville jeg ikke se engang til, bla bla bla. Var ikke kjempesint, men jeg hangg meg bare opp i det og ble liksom aldri ferdig. Jeg tenkte samtidig at nå er det nok for hvis jeg ikke gir meg nå så blir han sint, og han har fatta poenget og hadde sagt unnskyld, men jeg bare fortsatte uten at jeg viste hvorfor selv!!! Og sint ble han jo. Jeg sendte han opp etter klær til fotballtreninga og da står han som vanlig oppe å kauker og roper og blir sint for at han ikke finner det han skal ha på seg(men som regel så har han ikke giddi å sett etter engang. Da bryter jeg selvfølgelig sammen og strigråter, og jeg klarer fremdeles ikke å stoppe nå heller.

Sender mld til mannen min oog skriver at nå orker jeg ikke mer, bare griner og griner!!!

Han jobber i helsevesenet og det er jo ikke bare å dra fra, men han kom hjem og tok med seg sønnen vår på fotballtrening. Og jeg takker jo for det, men vet at jeg har gjort det vanskelig for han. Har hatt noen sånne dager før også hvor jeg bikker helt av pinnen!!!Også vet jeg at jeg bare har gjort det verre mellom sønnen min og jeg da jeg ikke er like stabil som før og han da bruker noen dager som han da bare er striere igjen til han skjønner at jeg ikke begynner å gråte og blir sikker på meg igjen.

Og nå kom jo selvsagt far min også da når jeg sitter har å griner, jeg sendte han akkurat av gårde til fotballtreninga sånn at mannen min kan få dratt på jobb igjen.

Off!!!!!!! bare dritten og jeg får jo ikke stoppa tårnene!!

Vi har hatt en heftig sommer med sønn vår som har vært i opposisjon, mye nytt som skal fordøyes for han, skal bli storebror, vi driver med oppussing, skulle begynne på skolen osv så det har ikke vært lett for han og vi har hatt ganske strikte regler for å holde han i sjakk i humør og trivsel. Dette fordi han han tar ut frustrasjonen med å sparke og slå, når han blir sint og det er ikke akseptabelt. Hvertfall så har det blitt mye bedre og det kan være dager som er helt knirkefrie, så det har hjulpet. Men så kommer de hersens foreldra mine og klager over at vi er så strenge og bla bla og det er jo liksom det siste jeg trenger nå da at de skal bry seg!!!

Også kom pappa nå, mens alt hadde gått på tverka!

Mannen min prøvde å få sjukmld tidligere i sommer for jeg var helt utslitt av alt det her, men han fikk jo ikke det, så har jo fått det til å gå på et vis å gått tålig greit, men nå begynner det å røyne på igjen og er SLITEN av det hele og det er mindre og mindre konflikter som skal til før jeg begynner å grine tydeligvis. Prøver nå å ta meg sammen til de kommer hjem (15min til)og prøver iherdig å konsentrere meg om det jeg skriver, men det bare renner!.

Off hælvetes hormoner og graviditet!!!Noen dager er et hælvete.

 

[-Lady Godiva-]

Uff... Vet ikke helt hva jeg skal si jeg....men sender deg noen gode tanker,og håper ting ordner seg for deg...)

[Gjest]

Huff- dette høres tungt ut! Finnes det ikke noe hjelp eller avlastning dere kan få, barnepass e.l.? Kanskje kan sønnen din også få litt ekstra oppmerksomhet av andre voksne en periode nå, hvis han går i barnehage el på skole? Tror du helsestasjon eller lignende kan rådgi dere i forhold til hvordan dere/du regerer på hans utbrudd? Høres ut som du trenger hvile, snakk om det sammen etterpå, kanskje det går greiereom sønnen deres kan være med på samtalen også. Lykke til:-) Håper du føler deg bedre snart!

[Anonym bruker]

Uff, jeg forstår hvordan du har det!!! Jeg hadde det slik forrige svangerskap, men denne gangen er alt bedre. Datra mi er denne gangen i opposisjon og vi har hatt utallige runder denn sommeren og enkelte dager er et hell...... men det går faktisk greit. Jeg har en liten konklusjon på det her, men det er ikke sikkert jeg har rett i det hele tatt. Jeg var så sliten forrige gang at jeg tålte ingenting, enda da hadde jeg ikke unger en gang. Nå derimot takler jeg tøffe tak m en vanskelig unge. Mannen min er mye borte og jeg har lavt blodtrykk og vondt i bekken. Men jeg har virkelig bestemt meg for å tenke litt på meg selv. Jeg har endelig fått orden på huset og har ordnet meg gode systemer på alt. Da er et problem ute av veien, så har jeg unt meg selv å ta det litt roligere m ting og tang. Maaasssse ferdigmiddager(dyrere men det får våge seg), og jeg har satt opp liste over hva mannen min må gjøre den og den dagen(ting jeg gjør til vanlig, men som jeg trenger at han tar nå) og forklart ham at da får jeg d bedre og blir blidere. Ellers har jeg mange gode unnskyldninger til folk som krever noe. Jeg har avlyst mye, har gjort unna ALT til ungen kommer, så jeg slipper å tenke på slikt, jeg ordner meg ekstar om dagen, så jeg føler meg vel, om jeg drar ut å finner på noe så er det noe hyggelig m datra mi. Kanskje dette ikke gjør noe for deg, men for meg så blir dette svangerskapet plutselig bedre og bedre og jeg er 38 uker på vei og vil gjerne gå gravid i to måneder til, for jeg har det så fint......

Lykke til. Du fortjener d beste nå, så sørg for å karre det beste til deg!!! Si til sønnen din at du er "Gravi-hormonell" om han forstår og at du er akkurat like glad i ham, men at du trenger hjelpa hans mer enn ellers. Gi ham et storebroransvar med dette så blir han kanskje mer forståelsesfull. STÅ PÅ!!!!!!

[Tpop]

Ja vi har snakket med helsestasjonene ja tidlig i sommer da vi begynte å bli litt rådløse. Som regel så er han ikke vanskelig å hente inn igjen med en runde med f.eks belønningssystem(klistremerker etc), men det var verre denne gangen ja. Vi fikk beskjed om å holde fast ved det vi hadde begynt med allikevel, men samtidig prøve å få sommere til å inneholde mye lek med jevnaldrende og at pappa tar seg tid enten fra jobb eller fra oppussingen når det skjærer seg mellom han og meg.

Han blir jo rett og slett drit lei mamman sin og det skjønner jeg. Han er flink da til å sette ord på det han føler, men samtidig så skjønner han ikke helt hva det er han føler, sjalusi og lignende til søskenbarnet sitt og besteforeldrene, det å skulle bli storebror, å begynne på skolen. Han er så stolt av å bli storebror, og hjelper meg med ting og koser magen og forguder meg, men når han blir sint så kommer all frustrasjon og han hater meg for jeg sitter bare å later meg og gidder ingenting, sover lenge, og han vil hvertfall ikke bli storebror. Det er nok ikke lett å være liten og stor på en gang og samtidig takle de nye situasjonene med skole, storebror, søskenbarn, oppussing, og følelsene som er nye i forhold til alt dette. Det var det helsestasjoenen mente også.

Derfor prøver jeg å unngå og bruke bebien og graviditeten som en grunn for at jeg er trøtt og sliten og lignende.

Han er en omsorgsfull person så jeg tror ikke det blir noe problem når bebien kommer egentlig, men det har skjedd alt for mye for karn denne sommeren tror jeg.

Når det gjelder barnepass så har vi hatt masse hjelp der , men føler at vi får igjen en enda mer tverr unge spes når han vært hos den ene besteforeldren), der er det null grenser, tross i flere advarsler!!!

Og da har vi selvsagt hatt det problemet med at han ikke vil være hos mine foreldre for der får han det ikke alltid som han vil.

Så vi har da kommet oss gjennom sommeren, og han har blitt snart den samme gutten som han var(mangler bare litt), men det har vært slitsomt og jeg kjenner at energien har begynt å tappes igjen da jeg tar til tårene for det som skjedde i dag. Det var jo ikke hans feil i det hele tatt, men tårene sprengte seg på for en bagatell, vi var ferdig med hans utbrudd og det takla jeg fint, men så var det det med malinga og da bikka lasset, og det ble jo min feil at han ble litt sint da for hadde jeg gitt meg med å gnåle på noe han hadde skjønt så hadde det ikke blitt en konflikt.

 

Men han kom nå hjem med bestefaren sin etter fotballkampen og da kom jo selvsagt mamman min og da!!! Pappa hadde sikkert ringt og bedt henne komme, arg. Så hadde hun allerede nevnt for sønnen vår at han kunne jo bli med til dem, jævla lurt(snilt tenkt, men sinnsykt vondt for både han og meg tror jeg). Han ville jo det og jeg hadde begynt å grine igjen hvis hadde måtte krangle med han om det også så jeg sa det var greit, men da fikk han spise kveldsmat hjemme førstså jeg fikk snakket litt med gullet mitt før han dro. Han ble med inn og jeg så han var usikker på meg også sa han, men du må jo skjønne at jeg lo når du begynte å gråte over det der(han sto å lo nemlig å var usikker på hvorfor jeg gråt). Ja sa jeg og det var ikke din feil at mamma ble lei seg og sint, men jeg er sliten i dag og når vi krangler litt da så blir mamma fort lei seg, men det er ikke din feil . Samme som du blir sa jeg. (er han sliten så tenner han fort på plugga)Ja han skjønte det da. Jeg sa at jeg gjerne ville ha han hjemme hvis han ville det og at mamma ikke var lei seg mer, og at vi skulle spille spill som planlagt, men han ville være med bestemor. Jaja så spiste vi mat og bestemor gikk for å finne fram noe klær og vi satt å snakka sammen. Da sa han at han kunne jo dra bort sånn at jeg fikk være i fred, og da fikk han være i fred, jeg kjente tårene begynte å presse på da han sa det og tårene triller vist nå når jeg tenker på det igjen. Jeg har ALDRI bedt om å være i fred for han så det var så vondt å høre han si det, og jeg sa at jeg alltid vil ha han der om jeg kan være sint eller lei meg, uansett så vil jeg ha han der. Han sa ja, men han ville være med allikevel da. Han fikk hundre koser og glad i deg mange ganger før han dro og jeg la meg i badekaret og strigråt i en time etterpå......

 

 

[Gjest]

Godt å høre at dere fikk snakka sammen etterpå, da, tror det er veldig viktig slik at barna forstår litt hvorfor vi reagerer som vi gjør noen ganger. Høres jo ut som besteforeldrene her kan være en positiv ressurs for dere og gutten, kanskje du bare skal prøve å se litt gjennom fingrene med at det ikke er så strenge som dere? Noen ganger oppdrar vi barna våre 24/7, og sliter oss litt ut på det, vi vil jo så gjerne være flinke foreldre og sette grenser etc etc hele tiden. Kanskje voksne og barn trenger litt pause fra det innimellom, det blir folk av det meste allikevel:-) Får du hvilt litt nå? Har du noen du kan snakke med / støtte deg til hvis det skulle bli vanskeilg igjen?

[Tpop]

Ja jeg er enig med at besteforeldre kan gjøre noe forskjell fra hvordan vi har det hjemme, men det er jo grenser også da!! og det er ikke litt jeg mener, så i dag så har jeg snakket med den det gjelder og sagt at det ikke blir aktuelt med noe barnepass på lang tid for det går rettog slett ikke mere, da det ikke blir satt noen grenser. Det gjelder også da saker om godeteri og brus, og sitte uten sele oppover en vei det er ganske uoverskikkelig og folk kjører fort og stå i sete med hode ut gjennom takluka når a kjører etc etc..

Det dreier seg ikke om en liten sjokolade, men FRI tilgang og får akkurat det han vil når han vil hele tiden, og vil sliter med at han er litt overvektig å prøver å gjøre noe med det som da ikke går så bra da han har vært der hver uke denne sommeren og er der ofte ellers også.

Og får det ene og det andre hele tiden akkurat det han peker på når han er i butikker og han blir jo sint når han ikke får det slik hjemme. Det er som regel første døgn som er værst når han kommer hjem etterpå, men det blir jo også vanskelig for det andre besteforeldre da han ikke vil dit for der får han ikke like mye. (og det er hans egne ord stakkar)

Så får bare ha poden hjemme en stund framover også får vi håpe at denna ungen snart kan komma ut så vi får litt orden på alt