kan det kalles depresjon?

[Anonym bruker]

har i den siste tiden gått å tenkt på at livet mitt er perfekt slik som det er nå, uten barn..

jeg og sambo har aldri hatt det så bra sammen som nå, økonomi-knuten en begynnt å løst seg opp, jobb situasjonene våre er helt supre, og alt går liksom vår vei for tiden..

men så er det det da, har liksom begynt å tenke på at "hva om babyen ødelegger alt dette nå da?"

er vel egentlig et spørsmål jeg skulle spurt meg selv før vi ble gravide, den første tiden tenkte jeg KUN på babyen, nå føler jeg meg mer og mer egoistisk og er veldig gla for at det kun er meg og sambo og husdyrene, men så vet jeg jo at om noen uker er vi plutselig en extra, en extra å tenke på, ta hensyn til når vi skal ut på tur, sammen med venner osv...

 

begynner jeg og bli depresiv eller er det flere som har tenkt litt i disse banene?

selfølgelig gleder jeg meg til å bli mamma, holde nurket mitt og gi den kjærlighet, men tanken på at alt blir forandret skremmer meg litt=/

[grolla]

Dette er helt normale bekymringer som alle tenker mer eller mindre på når de venter et nytt familiemedlem. Tror faktisk det er viktig å tenke litt på dette også, for da er man mer forberedt på at ingenting blir som før!

Men dette i positiv forstand! Parforholdet vil nok få sin prøve for en kort stund, du kommer kanskje til å være sliten, og det er nok ikke alle menn som skjønner hvor sliten man faktisk kan bli av alt som skjer. Dette er nesten uungåelig fordi mødre ofte (men slettes ikke alltid) har et våknere blikk for den nyfødtes behov i begynnelsen. Har inntrykk av at dette er noe fedre i større grad må lære seg underveis, mens vi kvinner liksom har det i oss. Derfor spretter vi fortere opp ved smågrynt fra barnesengen, vi ammer eller flasker mer, og ofte har vi mer ansvar på hjemmefronten i utganspunktet.

Tror det er viktig å være forberedt på dette, snakke om det i forkant, slik at begge parter viser forståelse for den andres situasjon.

Samtidig er det viktig å fordele oppgavene mellom seg, slik at ingen blir utslitt. Og husk at også du har behov for å sove godt, og gjerne en hel natt en gang i blant. Du skal faktisk også gjennom en arbeidsdag, være opplagt til å ta deg av den lille og alt rundt, så pappa må nok også regne med å ta sin del av nattevåket etter hvert som nattmåltidene avtar.

 

Tror nok at denne første tiden for mange er den store kneika. Når man har innarbeidet gode rutiner, vaner og en grei arbeidsfordeling, kan man endelig sette av tid til å prioritere parforholdet igjen. Mange nyter godt av besteforeldre og andre som kan kose seg med den lille mens mor og far har det hyggelig på tur, eller sammen med venner.

 

Det viktigste er uansett å være åpne for hverandre, tillate prøving og feiling uten å kommentere, prate om ting som måtte dukke opp underveis på en real måte i stedet for å la det bygge seg opp til sure kommentarer.

 

Dette går sååå bra! Tenk på alle som greier seg flott selv om veien er humpete. Dere kommer til å kose dere med en liten en, særlig nå som andre ting begynner å komme på plass, slik du nevner!

 

 

Lykke til!

[Misses*fødeklar*]

Det jeg tror du opplever er en overgangskrise. Det er jo klart at det er stor overgang å få barn. Mye er usikkert - en vet ikke helt hvordan ting kommer til å bli.

Jeg tror at det er sunt at du tenker gjennom ting. Det forbereder deg på å bli mamma.

Og som du skriver - dere har aldri hatt det så bra før, økonomien er i orden etc. Så utrolig BRA da!! Grip tak i dette og tenk at dere er priviligerte som har det så bra sammen - og at dere faktisk kan tilby barnet deres et godt hjem.

Alle "tenk-hvis-tanker" kommer en ikke noen vei med. Tenk hvis det går dårlig med oss, tenk hvis jeg mister jobben, etc.... Slik er det i livet - en har aldri noen garantier for noe.

Det kommer til å ordne seg ;-)

Lykke til!!