Det var jo ikke sånn det skulle bli! :(

[Gnuen]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men må bare prøve å få dette ut...

 

Har ei nydelig lita jente på snart to år, som ble tatt med katatstrofesnitt. Ble gravid på nytt, og var til svært mange kontroller og UL grunnet risikosvangerskap. Det var det også med nummer 1. Ble sjekket opp og ned i mente, og fikk vite at alt så sååå flott ut og at jeg kom til å få en fin og normal fødsel denne gang. Frøkna var stjernekikker og hadde armen over hodet. Satt bom fast.

 

Dette var det veldig viktig for meg å vite, da fødsel nummer en ble som den ble. Lille frøkna hadde 1 i apgar da hun kom, og det gikk 10 minutter før hun pustet selv.

 

Derfor ville jeg så gjerne få sjekket om det var noe galt med meg eller bekkenet. Ville IKKE ha en slik fødsel til. Da heller et planlagt keisersnitt der alt går litt roligere for seg.

 

Lille gutten kom i sommer. Fødselen startet med vannavgang, men riene kom aldri skikkelig i gang. Ble satt på drypp, men riene var aldri effektive. I tillegg reagerte lillegutt kraftig på riene og ble svært dårlig. (hjertelyden gikk kraftig ned ved hver rie)

 

Gutten ble tatt med hastesnitt, så denne gangen fikk jeg i alle fall være våken. Da han kom ut så det ut som om han hadde en fjellkjede på hodet. Hadde stanget mot en kant i bekkenet og ikke kommet noen vei. Personalet på sykehuset kom i etterkant av fødselen og fortalte meg at de trodde det kanskje var noe i veien med bekkenet mitt! Gud, så sint jeg ble...

 

Joda, snittet gikk fint det. Og gutten er heldigvis helt frisk og fin.

 

Men jeg er så innmari skuffa! Vet at jeg burde være bare takknemlig, og det er jeg jo også. Men jeg var inne til 14-15 Ul i løpet av svangerskapet, og dette med fødselen var noe jeg tok opp med både lege og Jm hver eneste gang.

 

Tar meg selv i å misunne alle som er gravide. Skulle så gjerne ha vært min tur nå i stedet, sånn at jeg kunne ha fått et planlagt keisersnitt og sluppet alt dette her...

 

Samtidig går jeg med seriøse tanker om å sterilisere meg, har veldig lyst på flere barn, men orker ikke tanken på flere slike fødsler. Og jada, jeg vet at jeg må ha KS neste gang uansett, men jeg får helt hetta bare ved tanken.

 

Er sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å gjennomføre det jeg faktisk er født til å gjøre. Var faktisk i perioder sint på lillegutt også, fordi det var "hans feil". Var i kontakt med legen min og nsakket lenge med henne om hvordan jeg har det. Jeg trodde jeg kanskje hadde fått en fødselsdepresjon. Men neida sa hun, jeg var nok bare litt sliten.

 

Sykehuset har jeg ikke hørt noe mere fra, de skulle ringe meg og sette meg opp for å få snakke med legene som utførte KS og JM som var med. JM her jeg bor har jeg heller ikke hørt fra. Hun skulle komme hjem til meg et par uker etter fødselen..

 

Er veldig bitter, og sliter med dette, Har forsøkt å ta det opp med sambo, men tror ikke han forstår hvor ille det egentlig har vært. Er bedre nå. Har ikke orket å være verken på BiM eller DiB fordi jeg blir så misunnelig på alle med så fine og gode fødselshistorier.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette her. Var bare godt å få det ut.

 

 

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg fikk ei jente prematurt, født i uke 28. jeg rakk ikke bli gravid på en måte. Folk visste ikke at jeg var gravd før jeg kom hjem med en unge mange uker senere. Og jeg får fortsatt lyst til å slå gravide som klager over hvor tungt det er på slutten av svangerskapet. Prøv hvor tungt det er å våke ved en kuvøse da. For det er alternativet. Vi er oss selv nærmest, og når man feiler i det alle får til er det vondt.

[Dailis]

Uff, stakkars deg som sliter med slike tanker.

Men du burde få hjelp så du ikke er sint på deg selv. Du har båret frem to barn, du har da virkelig gjort det du er født til.

Men skjønner forsåvidt tankegangen. Jeg fikks vangerskapsforgiftning, samt føder ikke av meg selv. HAr tenkt mye på at hadde det vært tilbake i tid hadde jeg ikke engang overlevd første svangerskapet, og de andre hadde kanskje ikke blitt født levende.

Men de er født. Det er dine og.

 

Her i fylket har de en enhet på sykehuset vi kan gå inn og snakke med i etterkant, bearbeide vannskelige ting i forbindelse med svangerskap/fødsel. For din egen del kan det sikkert være lurt. Dette er jo jordmødre som jobber med kompliserte svangerskap/fødsler.

 

Og legen din er vel kanskje ikke kompetent nok til å avgjøre om du har en fødselsdepresjon eller ikke. Om du føler dette er vanskelig for deg, hvilket du tydelig gjør, bør du kreve hjelp, eller få hjelp av mannen din for å kreve hjelp.

Slik som dette skal du ikek ha det!

 

Klem klem, og lykke til!

[Kakeåndsen]

Jeg sleit litt etter å ha fått storesøster, og det var langt nær så "dramatisk" som dine fødsler. Hun ble til slutt tatt med vakuum siden mine pressrier var veldig lite effektive. Jeg følte meg totalt verdiløs som "føder". Var sint på kroppen min som for det første egnet seg så dårlig til å være gravid (mild svangerskapsforgiftning) og så klarte jeg f... meg ikke å føde uten hjelp heller. Men jeg fikk en fin utsamtale med jordmor, noe som hjalp litt. Pluss at alle instanser (fastlege, helsesøster, jm) var fryktelig opptatt av den tøffe fødselen min. Det som virkelig hjalp meg var da fødselslegen sa til moren min at de egentlig bare hadde gitt meg bittelitt hjelp siden jeg var så sliten, og at jeg strengt tatt hadde klart det selv om enn etter litt mer jobbing.

 

Jeg var veldig heldig med fødsel nr 2.....

 

Jeg ville ringt og bedt om en samtale jeg med jm eller lege. Be de beskrive fødselen for deg før du sier hva du føler.

 

Uff, ikke godt å ha det sånn.

[ano nym]

 

Jeg har det på samme måten. Jeg opplevde også verdens verste fødsel - som kunne vært unngått hvis de hadde gjort jobben sin.

Det er så provoserende å tenke på.

Jeg opplevde en smerte gjennom 9 timer, som jeg ikke kan beskrive på noen annen måte enn tortur. Jeg ble torturert og alle syntes det var normalt. Det er jo vondt å føde liksom.

 

Barnet fikk hjerneblødning og måtte ligge på nyfødt intensiv.

Jeg ble deprimert, fordi naturen er ubarmhjertig og menneskene er uvitende og ufølsomme.

 

Etter fødselen - etter å ha blitt torturert i 9 timer - kom de med et skjema og stilte følgende spørsmål:

Om jeg hadde tatt folinsyre i 3 måneder før fødselen?

Om jeg hadde drukket kaffe?

 

Dette valgte de å bruke tiden på i steden for å pleie en pasient som fortsatt sliter med fødselsopplevelsen 1 1/2 år etter.

 

Jeg forteller også samboeren min, han er forståelsesfull, men han forstår jo ikke.

Det er en helt ekstrem opplevelse, som jeg kanskje tror du må ha opplevd selv. Du har min stor forståelse i hvert fall.

 

Ikke steriliser deg. Krev din rett neste gang. Det skal ikke være slik, men det er sånn. DU må passe på deg selv og hva du trenger, for ingen andre gjør det.

 

Jeg fikk tatt røntgen av bekkenet - etter å ha mast - etter fødselen - og jammen, det var jo altfor trangt! Det hadde de ikke tenkt på, at barnet ikke hadde står nok åpning til å komme ut! Hvem kunne vel forestille seg noe sånt?

 

Jeg forstår deg utrolig godt ,når du ble sint, når de ETTER fødselen kommenterte bekkenet. Herregud!!

 

 

[Sara Rompompei]

Skjønner veldig godt hvordan du føler det.

Selv hadde jeg haste-sectio med 1 mann. Følte meg virkelig snytt for en fødsel jeg hadde sett frem til. Det tok også lang tid før jeg følte hun var min og at jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg var glad i henne.

 

2. mann ble nok til rett og slett fordi jeg ønsket så sterkt å føde.

Hadde såå behov for å føle hvordan dette var på kroppen.

Men jeg revnet så det holdt og har tat 8 operasjoner i etterkant for å rette på skadene, noe de ikke har klart, så en fødsel er ikke alltid en dans på roser den heller

 

Etter noen år ble jeg plutselig gravid med nr 3.

Da var det ikke snakk om fødsel i det hele tatt, men planlagt KS

Og det var i grunn den mest fantastiske fødselen jeg har vært igjennom.

Jeg var våken, ikke sliten, tilstedet hele tiden, fikk ham opp med en gang. Alt var bare sååå vakkert og fint.

 

Ikke steriliser deg, i allefall ikke nå. Vent til du har fått det hele på avstand og fått bearbeidet det.

3 barn er fantastisk!

Nå føler jeg meg rik! Jeg er såå utrolig heldig som har fått så flotte barn. Fødsel eller ikke. Når alt kommer til alt så er det resultatet som teller!

[Kamomille]

Skjønner godt at du er skuffa og sint.

 

MEN; en fødsel er aldri froutsigbar desverre - uansett hvor mange UL man har.

 

Min første ble også tatt med katastrofesnitt pga panneinstilling og navlestrengen rundt halsen. Han sto også å stanget og kom ikke ut. Pga navlestrengen kunne de ikke sette vakum eller tang. Jeg mått ned i full narkose fordi hjertelyden forvant nesten, og gutten ble tatt med hui og hast. han var ute 7 min etter at KS ble bestemt, så det gikk veldig fort. Han var litt slapp til å begynne med, men kom seg heldigvis fort.

 

Jeg var også veldig usikker på hva jeg ville med fødsel nr 2. Jeg fikk innvilget KS men ble anbefalt normal fødsel siden jeg var forferdelig dårlig etter første KS, jeg gikk i samtaleterapi hos en utrolig dyktig jordmor, hadde samtale med fødselslege og fikk utrolig mange UL. Alle anbefalte normal fødsel, men de kunne selvfølglig ikke garantere at alt gikk knirkefritt....

 

Heldigvis gikk fødselen fint. og snuppa vår kom den normale veien. Desverre måtte jeg ned i narkose igjen fordi morkaka ikke kom ut og fordi jeg hadde store rifter som måtte sys av lege.

 

Det er utrolig vanskelig for en lege å forutsi hvordan barnet vil bevege seg i bekkenet under en bødsel. Barnet kan bli en stjernekikker eller sitte bast av andre årsaker uten at de kan se dette på UL på forhånd. Hos meg forsøkte de virkelig å se om barnet hadde navlestrengen rundt hode siden førstemann hadde det. Men så lenge barnet står langt nede i bekkenet er det vanskelig å se.

 

Nå er jeg gravid for 3.gang, og gruer meg mindre til fødselen enn sist. De ahr imidlertid satt opp KS til meg denne gangen også og jeg skal får lov til å velge selv helt fram til KS dato. Da MÅ jeg ta et valg om hva jeg vil....

[ano nym]

Det blir keisersnitt på meg neste gang også.

Og jeg vet at det kommer til å bli en veldig fin opplevelse ,

fordi man er våken og "seg selv", det må jo være fantastisk!

 

Fødselsomsorgen i Norge er til å grine av. De presterer jo til og med å si at dersom fosteret dør i kvinnens mage, sent i svangerskapet, så anbefaler de å føde normalt - av hensyn til kvinnens psykiske helse!!!!

 

Noen mennesker er ikke lagd av samme materiale som meg.

 

JEg skal love deg at min psykiske helse hadde medført død og elendighet, hvis jeg ble tvunget til noe sånt. Bare så det er sagt liksom.

[ano nym]

Det er jo greit at de ikke vet hvordan barnet kommer til å bevege seg under fødselen. Men: Når man har hatt en trøblete første fødsel, kan jeg ikke skjønne at de ikke kan ta røntgen for å sjekke størrelsen!

 

Er det økonomien som teller?

 

Eller er det dårlige rutiner?

 

Uvitenhet?

 

Er ikke så nøye da om mor lider eller barnet får skader?