Tanker om barn..

[baby3###]

Det er ufattelig og helt utenfor min evne, til å forstå hvordan man kan komme seg gjennom tragedier som rammer ens barn. Noe så dyrebart og verdifullt... Jeg kan ikke begripe hvordan man kan/må være sterk nok til å komme seg gjennom en slik sorgprosess, som det å miste sitt barn.Jeg vet jo at man på en underlig måte må komme seg gjennom det, men kan virkelig ikke skjønne hvordan. Det er så sterkt. Man må være helt utenfor seg selv. Det er mitt verste mareritt, og det går ikke en dag uten at jeg tenker hvor heldig jeg er, som har to friske og glade barn. Men det er også veldig lett å ta det for gitt innimellom. Man må virkelig glede seg over alle små øyeblikk. Men det er så skummelt at det kan skje så mye, tenker på krybbedød, forsvinninger/kidnapping, alvorlig sykdom, overgrep/voldtekter,ulykker etc. Og det er jo så mange ting man ikke har kontroll over, noe kan man jo ta forhåndsregler mot. Men slettes ikke alt.Det er noe helt fantastisk ved å sette et barn til verden, men det må være det mest skremmende også. At grusomme ting kan skje med uskyldige barn, våre barn. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på disse tingene. Og så fryktelig redd. Man er jo så sårbar ovenfor barna sine.

Og jeg har også, tross at jeg ikke ville utsette meg for påkjenningen, lest og fulgt med på bloggen til Minstemann. Det erhelt forferdelig at noen, både barnet selv og foreldre må gjennom noe så forferdelig. Det finnes ikke ord. Håper virkelig på mirakler.

 

 

Måtte bare få ut litt tanker som kverner rundt i hodet mitt til stadighet.