Moren min har spiseforstyrrelser og er kontrollerende

[Gjest]

Moren min spiser omtrent ikke. Hun kastet opp maten sin en periode, spesielt etter å ha spist kaker eller lignende. Nå kaster hun ikke opp tror jeg, fordi hun klarer å kontrollere sulten. Hun kjøper og baker kaker til hele familien hele tida og blir fornærma dersom vi ikke spiser. Hun kommer med "morsomme" bemerkninger som "fleskefia" til søstera mi (som er ei helt normal, sunn jente) og sier feks at mannen min er feit. Jeg tror hun fryder seg over at hun kontrollerer seg bort ifra søtsakene og at vi spiser dem istedet. Hun trener 2-3 timer hver dag. Hun kaller alle for feite og ekle. Hun kjøper kjendismagasiner og leser om alle de tynne kjendisene.

 

Hun har har en forhistorie med spiseforstyrrelser ( 15-20 år siden) og er har vært/er deprimert. Jeg har snakket med mine to søstre om spisinga hennes og det skremmer meg at vi alle konkluderer med at vi ikke tør å si noe, fordi vi vet at hun ikke tåler kritikk/negativ tilbakemelding, og at det ender med full krig hvor vi må legge oss flate og behandle hun som et offer. Vi er REDDE for å si noe feil, vi er redde for å si hva vi mener. Så lenge hun er fornøyd holder vi kjeft. Vi klarer ikke annet, ellers bryter helvete løs. Hun kjøper oss masse ting hele tida, og på den måten tør vi ikke annet enn å la hun få det som hun vil, fordi vi får dårlig samvittighet og dette spiller hun på.

 

Hun har blitt kontrollerende i det siste også. Jeg lurer på om det har en sammenheng med deprisjon, spiseforstyrrelse og behovet for kontroll.

 

Hun skulle gå en tur med sønnen min på 7 mnd her om dagen. Hun skulle følge lillebroren min til en kamerat og turen tar ca 30 min. Hun ble borte i 3 timer, uten telefon. Jeg var kjempebekymra og det vet hun. Dette har skjedd før også. Hun skal ALLTID si meg og mannen min imot når det gjelder sønnen min. Hvis hun passer han ( vi bor hos foreldrene mine mens vi bygger hus) gjør hun akkurat som hun vil. Hun overser de rutinene vi har på leggetider. Alt skal gjøres på hennes måte. Ellers blir hun sur. Jeg skjønner ikke hva det er,- skulle hun ønske sønnen min var hennes? Synes hun ikke vi duger som foreldre? Jeg gikk en tur med søsteren min her en kveld og moren min skulle passe sønnen min mens mannen min var ute å bygde på huset. Jeg sa tydelig ifra at jeg ikke vil hun skal la han skrike seg i søvn (hun sier hele tida at vi må la han skrike, "vi lot deg skrike til du sovna da du var en mnd gammel og du lever jo du"). Neida, neida, det skulle hun ikke. Mannen min hadde kommet stormende inn etter at han hadde hørt gutten vår skrike i 10 minutter. Da stod hun i dørsprekken og så på at han skreik og vrei seg i senga. Det er ikke hennes jobb å oppdra sønnen vår, selv om hun synes våre metoder er tåplige. Hun hører ikke på oss. Alt vi gjør er feil føles det som. Mannen min kom inn en kveld da han var ute på huset for å legge sønnen vår klokken halv åtte. ( vi prøver å ha faste leggerutiner, lillemann har vanskelig for å sovne og blir fort overtrøtt) Ifølge moren min så skulle lillemann ihvertfall ikke legge seg nå. Hvilken bestemor sier sånn??

 

Vi føler oss feite. Jeg føler meg som en uegnet mor. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg sier dette, fordi hun hjelper oss så mye økonomisk..

 

Men jeg er så lei av den mentale krigen, bemerkingene, maten, surmulinga. Hun furta da jeg og søstera mi hadde vært ute å trent. Ekkel stemning. Snurpa munn og nesa i sky. Neste dag kom hun å skrøyt av at hun hadde sykla 3 mil samme kveld. Sånne ting. Hele tida. Hun og søstera mi trilla tur på butikken med lillemann. Søstera mi spurte om hun kunne trille vogna. Så fikk hun det og da søstera mi spurte om mora mi ville trille igjen så hun furtende "nei". Det er så slitsomt for oss å alltid gjøre noe galt, ikke behandle hun riktig.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, det er ingen spesielle svar eller tilbakemeldinger jeg håper på å få. Jeg måtte bare få det ut.

 

[Girly *snuppa og snuppen*]

Stakkars, stakkars mammaen din. Tenk så vondt hun har det - og dette er sikkert noe hun har slitt med i alle år.

Kanskje hun er misunnelig på deg og søstra di? Dere er sikkert flotte jenter som er trygge på dere selv?

Moren din har dårlig selvtillit - og trenger profesjonell hjelp med spiseforstyrrelsene etc, burde sikkert gått til oppfølging hos både lege og psykolog. Hvordan dere skal få formidlet dette til henne vet jeg ikke. Håper det ikke gjør noe at jeg spørr, men hvor er faren din? Er mor og far fortsatt sammen?

[Gjest]

Jo, faren min er her han og prøver så godt han kan. Mine søsken og jeg stiller oss uvitende til at han ikke har sagt noe eller handler ifh til spiseforstyrrelsene hennes. Jeg har en mistanke om at alle føler det er best hun får fritt spillerom, fordi hun ikke klarer å ta til seg kritikk eller har stor nok tro på seg selv til å tro at hun trenger og kan få hjelp. Faren min ville hun skulle gå til legen pga mye hodepine (sikkert feilernæring), men hun blånekta og lo det bort i lengre tid. Jeg tror vi alle er rådløse og ikke vet hvordan vi skal gå fram. Men hun trenger hjelp!

[Girly *snuppa og snuppen*]

Selv om det kommer til å bli ufred så bør dere ta et oppgjør med henne. For hennes eget beste. Hun vil takke dere for det når hun får hjelp - og får det bedre med seg selv.

Synes ikke dere bare skal la det "skure og gå" for husfreden sin skyld. Barnebarna blir større også - koselig for alle om bestemor har det bra.

[Gjest]

Uff, dette e rikke greit. Men noe må gjøres! Jeg syns at dere skal sette dere sammen, far, mor og søsken (snakk sammen dere først før dere tar med mor slik at dere er enige og trygge på at dere står sammen om dette) og ta opp alt som plager dere. Vær oppmerksom på at dere ikke skal hagle over mor og fortelle henne alt det engative, men prøv å vinkle det slik at hun forstår at dette går utover alle sammen.

 

Hvor gammel er moren din? Når min mor kom i overgangsalderen (rett før hun ble 50 år) forandret hun seg totalt. Hun ble irritert og ropte og skjelte oss ut hele tiden. Hun gråt og var trørr, hun ble skikkelig deprimert. Dette pågikk helt til vi fikk snakket med vår far om dette og han snakket med henne. Hun fikk komme til legen og fikk hormontilskudd og hjelp med plagene sine, og hun ble helt normal igjen. Kan det være overgangsalderen som spiller moren din et puss?

 

Det kan bli veldig hardt i starten og kanskje til og med umulig dersom hun ikke skjønner hva dere mener. Men er søsken og far enige, så kommer hun til å høre på dere til slutt tror jeg.