fortvilet, redd, bekymret... hva gjør jeg nå?

[Anonym bruker]

mannen min hadde det man kan kalle et nervøst sammenbrudd for noen dager siden... han gråt og gråt... men ikke til meg, men til et familiemedlem. han kom ikke hjem den dagen, før utpå kvelden, og da hadde han den andre personen med som støtte fordi han måtte snakke med meg... jeg hadde ingen anelse om dette før de kom inn døra... føler det veldig ekkelt at han ikke kom til meg først, og at han ikke kunne snakke med meg uten den andre der! føler meg nå helt utslått... vet ikke hva jeg skal gjøre. føler meg lite verd, og er veldig lei meg, får ikke til å forstå dette... velger å være anonym, men håper noen har noen ord til meg alikevel...

[Anonym bruker]

Kanskje han ikke ville belaste deg fordi du er gravid? Kanskje du viser ham for lite interesse (mest opptatt av babyen som skal komme)? Tror mange menn føler seg utafor og "glemt" når dama går gravdi...

[Gjest]

Dette hørtes trist ut! Det er alltid vondt når man ikke føler tillit, og særlig fra dem som står nær...

 

Men jeg må fortelle deg om noe som har skjedd i mitt forhold, hvor jeg befant meg på "den andre siden". For mange år siden var jeg gift med en mann som var alkoholiker og i ettertid (etter skilsmissen) har fått diagnosen manisk depressiv psykopat. Samlivet var ikke bra, og jeg fikk problemer med å prate om følelsene mine, uansett hvem det var. Jeg kom meg ut av ekteskapet, men mange ting vil nok alltid henge igjen. Blandt annet å åpne meg om ting som ikke er bra, der vil jeg nok alltid slite.

 

Jeg er nå gift med verdens beste mann, snill, tålmodig, omsorgsfull og alt jeg noen gang har drømt om. Men jeg har alikevel noen av disse hemningene. Vi har hatt noen tunge runder på dette, han har sagt at det er vondt når jeg ikke føler at jeg kan stole på ham. Og det kan jeg forstå. MEN, JEG STOLER PÅ HAM!! Det er bare følelsene mine jeg ikke stoler på.... Jeg elsker ham over alt, men som en beskyttelse, vil ikke ting jeg opplever som vondt og vanskelig komme opp. Jeg sliter med å snakke med NOEN, jeg da, men har en venninne som vet det meste. Og mannen min har innsett at jeg må "lufte" ting for henne før jeg klarer å snakke med ham. Det er en forsvarsmekanisme, ikke mangel på tillit eller kjærlighet. Min mann har godtatt at sånn er det, og jeg/vi jobber med at dette skal bli bedre. Han spør meg om hvordan jeg har det, om det er noe som plager meg og om han kan gjøre noe for meg, og jeg har blitt MYE FLINKERE til å dele. Takket være hans tro på meg...

 

Det kan være utrolig vanskelig å åpne seg for den man elsker høyest, fordi man da er mest sårbar... så jeg tror ikke du skal ta dette for mistillit eller at han ikke bryr seg om deg, heller tvert i mot. Vær glad for at han kom hjem og fortalte deg om det, og ikke brant inne med det helt til det sa stopp. Prøv å dele de følelsene han har vist deg. Dersom du viser at du tror på dere, vil det sikkert bli letter for ham å åpne seg neste gang han føler for det....

 

Masse lykke til og

klem fra ei som kjente seg igjen...

 

 

 

 

 

[nungo]

Jeg har selv opplevet det samme for en 4 år siden. Min mann forklarte meg da etterpå at i en slik situasjon er det vanskeligst å gå til de som står deg nærmest. Han sa at det hadde ingen ting med meg å gjøre, men det var lettere for ham - i den situasjon - å forhold seg til en person som var mer "neutral" og med hvem han hadde et forhold, som ikke involverte så mange følelser. Det ville bare komplisere det hele enda mer. Ta det som et tegn på, at du er det viktigst personen i hans liv.

[Anonym bruker]

At han klarer å snakke med noen i det hele tatt er kjempebra. At den personen ikke alltid er deg, betyr ikke at det er noe feil på deg eller deres forhold.

Jeg har som noen over meg her erfaring med en deppresiv mann.

Vi er idag skilt, og jeg må "se ann" de helgene han har barna om han er i form til det.

[Anonym bruker]

jeg har akkurat fått vite at min mann er manisk deppresiv... han begynte fint.. var kjempe snill og gla og go. Men etterhvert ble han innbitt dominerende sur og kontrollerende.. mer og mer...

Til den dagen jeg sa stopp, jeg finner meg ikke i å bli behandla slik mer... da knakk han sammen og sa at han var manisk deppresiv... jeg ante det ikke før da.. det var jo et sjokk..

 

Han har søkt hjelp nå, psykolog . Vi jobber med det, og det går bedre.

Han har et søskenbarn som jeg vet at han pleier å betro seg til før han klarer å snakke med meg... jeg følte det nok litt som et tap i begynnelsen at han valgte å snakke med henne foran meg.. men nå etterhvert kjennes det litt som en lettelse også.. for når han da først kommer har han fått en annen synsvinkel på problemet og muligheten til å revurdere hvor "ille" det nødvendigvis det er ... det letter det litt, blir mindre forhastede krangler og diskusjoner på den måten.

 

Alle trenger en tillitsperson, utenom sin partner ... jeg bruker flittig venninene mine og har go hjelp i dem !