Vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til svigermor..

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke om jeg orker å forklare alt heller.. men har slitt en god stund med svigermor.. helt fra jeg ble sammen med sønnen hennes har det vært endel vonde følelser.. Mannen min har vært gullgutten hennes, og hun sa at hun trodde aldri han ville finne seg ei jente. Så tror kanskje jeg ble en trussel for henne, for nå skulle jeg gi han omsorg og lage middag for han. Første gang jeg var hos dem sa hun tydelig ifra om at hun håpet dersom hun ble bestemor en dag at det ble dåp og ikke barne velsignelse. Flere slike kommentarer kom om hvordan hun ønsket det. Og mannen min reagerte ikke på det i det hele tatt, sa bare at hun ikke mente noe med det-bare ønsket det. Forstod fort hvem som var dronningen der i huset. Jeg ble fridd til, og sa først ja. Men var mye frem og tilbake, jeg var i tvil om alt sammen. Men elsket og elsker han, så vi giftet oss. Fikk relativt fort barn, og siden de var første gangs besteforeldre, ble det stor stå hei. Under hele graviditeten hørte jeg om at de lurte på hvem av de barnet ville ligne på, og det var stort å bli beste foreldre. Forstår selvsagt det, men etterhvert følte jeg meg som en rugemaskin for dem. Etter en hard fødselen (ble igangsatt med drypp pga sv.skaps forgiftning) var det bare barnebarnet deres de kunne tenke på.. følte det slik hvertfall. F.eks på sykehuset tok de masse bilder av nurket, og da måtte bestemoren si til meg idet hun presset fotoapparatet oppi ansiktet mitt,"kan du flytte deg for nå er det ikke deg som gjelder" Og mange andre kommentarer. Jeg må bli flinkere til å "ta det" der og da, men ofte orker jeg bare ikke.

Hele hans fam.har lett for å ta seg til rette ellers også, uten å tenke mer over det. Så ulik min fam.som er veldig høflige.

Bor nærme beste foreldrene, ca 20min fra dem.Jeg har ingen venner her. Hadde en god dialog med bestemoren før, og forsåvidt nå også..men er så såret pga alle kommentarene hennes. Bestefaren er mer rolig av seg, selv om han "elsker" barnebarnet. Kjekt det altså men. Jeg skrev et brev til begge for en tid siden, og vi snakket også i person. Hun har sagt at hun savner at jeg viser dem mine følelser til babyen min, slik barnefaren klarer. Og hun tror jeg har fødselsdeprisjon. Jeg prøver å si at jeg er veldig lykkelig som mamma og som gift, men hun har sine meninger. (Skal nevnes at besteforeldrene selv er på randen til skilsmisse,dumt for dem og mannen min selvsagt.)

Men vi skal flytte nå heldigvis, nærmere min fam. Faren min har kreft, og jeg savner fam.min veldig da jeg sjelden får sett dem. Håper ting bedrer seg etterhvert, selv om bestemoren har sine tanker om hvor ofte hun vil se barnebarnet sitt når vi flytter osv. Hun har kjøpt og strikket ting og tang til barnet vårt, alt som har med "de aller første" tingene å gjøre. Jeg har kjøpt meg symaskin nå, så nå skal jeg selv ordne klær og ting til barnet mitt. Hun må gjerne få gi ting, men alt med måte! Jeg har slitt litt med morsfølelsen pga henne,og har følt meg tråkket over. Når jeg og barnefaren er alene sammen med barnet vårt, er vi en lykkelig liten familie. Tenk om vi bare kunne fått lov til å være det i fremtiden også, håper inderlig det.

 

Signerer anonym denne sjeldne gangen..

[Mexa]

Uff, forstår at du sliter og det høres ikke helt bra ut. Om du vil kan du sende meg en pm så kan vi prate litt. Har vært borti noe liknende selv.

Uansett, lykke til! Håper ting bedrer seg når dere flytter og at faren din blir bra igjen!