Noen her som er veldig snille, og gode i nynorsk?

[FrøkenSprøken]

Har skrevet en oppgave (et refleksjonsnotat) om hvordan jeg har opplevd norskopplæringa i grunnskolen og i den videregående skolen, og så lurer jeg på om noen her inne hadde orket å lese gjennom den?

Er bare på en side da...

 

Synes den ble så "knotete" skrevet...

 

(Går på lærerhøgskolen.)

[Frk. frustrert med alle de små]

jeg er ganske snill:) sleng den over....

[Gjest -<<-]

Kan godt.

 

[FrøkenSprøken]

Så snill du er :-D

 

Legger den bare ut her jeg da.

(Vet ikke hvordan jeg ellers kunne ha gjort det...) *dum*

 

Synes bare den er så utrolig dårlig skrevet :-/

 

 

Innleveringsoppgåve om norskopplæringa

 

I løpet av dei åra eg har gått på skulen har eg møtt mange forskjellige lærarar, som kvar og ein har hatt forskjellige oppfatningar om kva det vil seie å vere ein god lærar, og kva for ein undervisingsmetode som er best. Eg kan med handa på hjarte seie at ingen av mine lærarar har vore ”dårlige” lærarar, men nokon av dei har utan tvil ”gjeve” meg meir enn andre.

Norsklæraren på barneskulen lærte meg å lese, norsklæraren på mellomtrinnet lærte meg å skrive godt norsk, og norsklæraren på ungdomsskulen lærte meg om dei forskjellige tidsepokane. Men den norsklæraren som gav meg mest, var norsklæraren i den vidaregåande skulen. Ho lærte meg nemleg gleda av gode bøker.

Ho lærte meg at eldre litteratur ikkje behøver å være kjedelig, og at det å skrive er morosamt, og ikkje berre noko ein gjer fordi læraren krev det.

Dette er vel dei aller fleste norsklærarar samde om at er eit mål med undervisninga, men eg tør påstå at det er få av dei som klarar å nå det målet. Spørsmålet blir difor; kva var det denne læraren gjorde, som ikkje dei andre gjorde?

Vi las spennande noveller og utdrag frå gode bøker. Ho var alltid engasjert og førebudd, og ingen var i tvil om at ho likte å undervise oss., men noko av det viktigaste med denne læraren var at ho tok seg tid !

Ho tok seg tid til å bli kjend med oss, og visste difor kva ho burde gjere for å motivere oss. Dette var kjempeviktig, men viktigast var det at ho tok seg god til å snakke om det me hadde lese eller skrivi. Det gjorde at me ikkje berre las eller skreiv fordi det var ”lekse”, men fordi vi faktisk følte at me fekk utbytte av det.

Aldri før hadde ein lærar tatt seg tid til å diskutere litteraturen med oss. Dei andre lærarane hadde berre gitt oss i lekse å lese dei utdraga fagplanen kravde at me skulle ha lese, og så var me ferdige med den delen av pensum.

Ved å diskutere litteraturen me hadde lese, lærte me å leite etter ei djupare meining bak det me las. Dette er noko ein må øve seg på for å få glede av, men ved å gjere dette saman, fekk me den treninga me trong for å få utbytte av den litteraturen me las på eige hand.

For min del opna dette ei heilt ny verd. Plutseleg handla ikkje eldre litteratur om menneske med ei skjebne heilt ulik mi, men om modige menneske, som på mange måtar møtte dei same utfordringane som eg sjølv, og dei rundt meg, møter kvar dag.

Aldri før har eg sett elevar i den vidaregåande skulen diskutere tildømes ”Lucie” av Amalie Skram med reel innleving, men det gjorde me verkeleg. Ja, det er vel ikkje til å stikke under ein stol at nokon av oss til og med las heile boka heilt av eige vilje…

Men det var ikkje berre ting me las som vart diskutert høgt i klassen. Ting me sjølve hadde skrivi blei også verdsett med genuin entusiasme. Tilbakemeldingane me fekk kunne til tider være lengre enn sjølve oppgåva, og dei var alltid skreve med ein spørjande undertone. Ikkje den typisk kritiske tilbakemeldinga me tidlegare hadde fått. Ikkje noko var feil, men ho gav oss alltid gode råd til kva me kunne gjetmare annleis for at det me hadde skrivi kunne bli betre. Om me ville ta til oss det ho sa, var opp til oss.

På denne måten oppmuntra ho oss til å utforske språket. Me fekk leike med sjangrar, teiknsetjing og rettskriving, og så lenge me kunne forklare kvifor me gjorde som me gjorde, så var det greitt. Ho gav oss rett og slett tilbake gleda med å skrive.

Det eg har lært av hennar måte å undervise på, er ikkje ”berre” at eldre litteratur ofte er god litteratur, og at det kan være morosamt å skrive, men at føringane for korleis ein skal skrive norsk ikkje nødvendigvis er så rigide som mange vil tru. Som ….. så flott seier det: det er konvensjonar, ikkje reglar!

Dette er noko eg håpar eg sjølv tar med meg inn i læraryrket, og at eg også, med tida, vil bli ein like god norsklærar som den eg hadde.

 

[FrøkenSprøken]

Les gjerne du også, hvis du orker;)

 

Snille dere er!

[Frk. frustrert med alle de små]

men hva gjør vi meg korrigeringer? Går det an?

[Frk. frustrert med alle de små]

Noen små fillefeil som jeg ikke aner hvordan man kan korrigere. Bra start og slutt, litt tungt midt på - mye ord....Ellers kjente jeg meg godt igjen, en sånn norsklærer hadde vi også

[FrøkenSprøken]

Hva med å sette in nfler stjerner der du hr kommentarer?

(Slike: ********)

[Gjest -<<-]

Kan jeg poste korrektur her?

[FrøkenSprøken]

Selvfølegelig! Er ikke av den sjenerte typen, og dessuten tviler jeg på at så mange gidder å lese dette mølet

 

(Bortsett fre dere to da...)

[Frk. frustrert med alle de små]

Innleveringsoppgåve om norskopplæringa

 

I løpet av dei åra eg har gått på skulen har eg møtt mange forskjellige lærarar, som kvar og ein har hatt forskjellige oppfatningar om kva det vil seie å vere ein god lærar, og kva for ein undervisingsmetode som er best. Eg kan med handa på hjarte seie at ingen av mine lærarar har vore ”dårlige” lærarar, men nokon av dei har utan tvil ”gjeve” meg meir enn andre.

Norsklæraren på barneskulen lærte meg å lese, norsklæraren på mellomtrinnet lærte meg å skrive godt norsk, og norsklæraren på ungdomsskulen lærte meg om dei forskjellige tidsepokane. Men den norsklæraren som gav meg mest, var norsklæraren i den vidaregåande skulen. Ho lærte meg nemleg gleda av gode bøker. BRA!

Ho lærte meg at eldre litteratur ikkje behøver å være kjedelig, og at det å skrive er morosamt, og ikkje berre noko ein gjer fordi læraren krev det.

Dette er vel dei aller fleste norsklærarar samde om at er eit mål med undervisninga, men eg tør påstå at det er få av dei som klarar å nå det målet. OMSKRIVING....Dei aller fleste norsklærarar... Spørsmålet blir difor; kva var det denne læraren gjorde, som ikkje dei andre gjorde?

Vi las spennande noveller og utdrag frå gode bøker. Ho var alltid engasjert og førebudd, og ingen var i tvil om at ho likte å undervise oss, men noko av det viktigaste med denne læraren var at ho tok seg tid ! !-HAKK INN

Ho tok seg tid til å bli kjend med oss, og visste difor kva ho burde gjere for å motivere oss. Dette var kjempeviktig, men viktigast var det at ho tok seg god til å snakke om det me hadde lese eller skrivi. OMSKRIVING...Men det viktigaste...HEITER DET SKRIVI? Det gjorde at me ikkje berre las eller skreiv fordi det var ”lekse”, men fordi vi (ME) faktisk følte at me fekk utbytte av det.

Aldri før hadde ein lærar tatt seg tid til å diskutere litteraturen med oss. Dei andre lærarane hadde berre gitt oss i lekse å lese dei utdraga fagplanen kravde at me skulle ha lese, og så var me ferdige med den delen av pensum. (KAN DENNE BLI LETTARE?)

Ved å diskutere litteraturen me hadde lese, lærte me å leite etter ei djupare meining bak det me las. Dette er noko ein må øve seg på for å få glede av, men ved å gjere dette saman, fekk me den treninga me trong for å få utbytte av den litteraturen me las på eige (EIGA) hand.

For min del opna dette ei heilt ny verd. Plutseleg handla ikkje eldre litteratur om menneske med ei skjebne heilt ulik mi, men om modige menneske, som på mange måtar møtte dei same utfordringane som eg sjølv, og dei rundt meg, møter kvar dag. BRA!

Aldri før har eg sett elevar i den vidaregåande skulen diskutere tildømes ”Lucie” av Amalie Skram med reel innleving, men det gjorde me verkeleg.(VERKELEG ME) Ja, det er vel ikkje til å stikke under ein stol at nokon av oss til og med las heile boka heilt (MINUS HEILT) av eige (EIGA) vilje…

Men det var ikkje berre ting me las som vart diskutert høgt i klassen. Ting me sjølve hadde skrivi (?) blei også verdsett med genuin entusiasme. Tilbakemeldingane me fekk kunne til tider være (VERA) lengre enn sjølve oppgåva, og dei var alltid skreve (?) med ein spørjande undertone (KONSTRUKTIV KRITIKK?). Ikkje den typisk kritiske tilbakemeldinga me tidlegare hadde fått. Ikkje noko var feil, men ho gav oss alltid gode råd til kva me kunne gjetmare (?) annleis for at det me hadde skrivi (?) kunne bli betre.(KANSKJE DETTE AVS: VAR LITT TUNGT) Om me ville ta til oss det ho sa, var opp til oss.

På denne måten oppmuntra ho oss til å utforske språket. Me fekk leike med sjangrar, teiknsetjing og rettskriving, og så lenge me kunne forklare kvifor me gjorde som me gjorde, så var det greitt. Ho gav oss rett og slett tilbake gleda med å skrive.

Det eg har lært av hennar måte å undervise på, er ikkje ”berre” at eldre litteratur ofte er god litteratur, og at det kan være morosamt å skrive, men at føringane for korleis ein skal skrive norsk ikkje nødvendigvis er så rigide som mange vil tru. Som ….. så flott seier det: det er konvensjonar, ikkje reglar!

Dette er noko eg håpar eg sjølv tar med meg inn i læraryrket, og at eg også, med tida, vil bli ein like god norsklærar som den eg hadde.

[FrøkenSprøken]

Tusen, tusen takk:)

 

Såååå snillt av deg! Ja, heter faktisk skrivi.

Resten av kommentarene må jeg se nærmere på i morgen, for nå måååå jeg sove.

 

Men nok en gang: tusen takk! :-D

[Gjest -<<-]

Satser på at jeg kan det. Har korrigert med endringsforslag i hakeparantes og store bokstaver. Jeg synes språkføringen din er jevnt over god, og at teksten flyter fint. Men jeg er en kresen faen og har pirket på alt jeg kunne finne - skal ikke garantere at kommakorrigeringene mine er 100%, men det vokabularmessige bør være det. Og så foreslår jeg at du bruker "vi" i stedet for "me" med mindre det hører til dialekten din. Teksten behøver flere innrykksavsnitt, med mindre dere har en oppgavestandard hvor det er uønsket.

 

Here goes:

 

Innleveringsoppgåve om norskopplæringa

 

I løpet av dei åra eg har gått på skulen[KOMMA?] har eg møtt mange forskjellige lærarar,[PUNKTUM] som kvar og ein [Ny setning: KVAR OG EIN AV DESSE] har hatt forskjellige [uLIKE - unngå bruk av samme ord tett] oppfatningar om [Evt SYN PÅ] kva det vil seie å vere ein god lærar, og kva for ein undervisingsmetode [-METODAR?] som er best. Eg kan med handa på hjarte seie at ingen av mine lærarar har vore ”dårlige” lærarar, men nokon [NOKRE] av dei har utan tvil ”gjeve” meg meir enn andre.

 

Norsklæraren på barneskulen lærte meg å lese, norsklæraren på mellomtrinnet lærte meg å skrive godt norsk, og norsklæraren på

ungdomsskulen lærte meg om dei forskjellige tidsepokane [Ville ha separert disse tre setningene med semikolon i stedet for komma]. Men den norsklæraren som gav meg mest, var norsklæraren i den vidaregåande skulen [PÅ VIDAREGÅANDE - når du skriver "i den vidaregåande skulen" får jeg inntrykk av at du snakker om vgs som institusjon, altså alle skolene]. Ho lærte meg nemleg gleda av gode bøker [OMSKRIVING - det er umulig å "lære gleden av," men du kan f.eks lære å kjenne føle glede ved].Ho lærte meg at eldre litteratur ikkje behøver å være kjedelig [TRENG VERE KEISAMT], [KOMMA VEKK] og at det å skrive er morosamt, og ikkje berre noko ein gjer fordi læraren krev det.

 

Dette er vel dei aller fleste norsklærarar samde om at er eit mål med undervisninga, men eg tør påstå at det er få av dei som klarar å nå det målet. Spørsmålet blir difor;[VANLIG KOLON - og stor bokstav i Kva] kva var det denne læraren gjorde, som ikkje dei andre gjorde?

Vi las spennande [sPANANDE] noveller og utdrag frå gode bøker. Ho var alltid engasjert og førebudd, og ingen var i tvil om at ho likte å undervise oss.[PUNKTUM UT], men noko av det viktigaste med denne læraren var at ho tok seg tid ! [iKKE mellom mellom ord og utropstegn]

Ho tok seg tid til å bli kjend med oss [ELEVANE? KLASSEN?], og visste difor kva ho burde gjere for å motivere oss. Dette var kjempeviktig, men viktigast var det at ho tok seg god til å snakke om det me hadde lese eller skrivi [sKRIVE - skrivi er superkonservativt og matcher ikke resten av språket ditt. Du kan også godt bruke "vi" i stedet for "me" om det er nærmere ditt muntlige språk]. Det gjorde at me ikkje berre las eller skreiv fordi det var ”lekse”, men fordi vi faktisk følte at me fekk utbytte av det.

Aldri før hadde ein lærar tatt seg tid til å diskutere litteraturen med oss. Dei andre lærarane hadde berre gitt oss i lekse å lese dei utdraga fagplanen kravde at me skulle ha lese, og så var me ferdige med den delen av pensum. Ved å diskutere litteraturen me hadde lese, lærte me å leite etter ei djupare meining bak det me las. Dette er noko ein må

øve seg på for å få glede av, men ved å gjere dette saman,[KOMMA VEKK] fekk me den treninga me trong for å få utbytte av den litteraturen me [sEINARE] las på eige [EIGA] hand. For min del opna dette ei heilt ny verd. Plutseleg handla ikkje eldre litteratur om menneske med ei skjebne heilt ulik mi [MIN - skjebne er hankjønnsord], men om modige menneske, som på mange måtar møtte dei same utfordringane som eg sjølv, og dei rundt meg,[TO SISTE KOMMA UT] møter kvar dag.

 

Aldri før har eg sett elevar i den vidaregåande skulen diskutere tildømes ”Lucie” av Amalie Skram med reel [REELL, evt GENUIN/OPPRIKTIG] innleving, men det gjorde me verkeleg. Ja, det er vel ikkje til å stikke under ein stol at nokon av oss til og med las heile boka heilt av eige [EIGA] vilje… [MELLOMROM før tre prikkar] Men det var ikkje berre ting me las som vart diskutert høgt i klassen. Ting me sjølve hadde skrivi [sKRIVE] blei også verdsett [VERDSETTE] med genuin entusiasme. Tilbakemeldingane me fekk kunne til tider være lengre enn sjølve oppgåva, og dei var alltid skreve [sKRIVNE] med ein spørjande undertone. [DET VAR] Ikkje den typisk kritiske tilbakemeldinga me tidlegare hadde fått. Ikkje noko [iNGENTING] var feil, men ho gav oss alltid gode råd til kva me kunne gjetmare [GJERE] annleis for at

det me hadde skrivi kunne bli betre. Om me ville ta til oss det ho sa, var opp til oss. På denne måten oppmuntra ho oss til å utforske språket. Me fekk leike med sjangrar, teiknsetjing og rettskriving [PUNKTUM. Starte ny setning med "Så lenge ..."], og så lenge me kunne forklare kvifor me gjorde som me gjorde, så var det greitt. Ho gav oss rett og slett tilbake gleda med å skrive.

 

Det eg har lært av hennar måte å undervise på, er ikkje ”berre” at eldre litteratur ofte er god litteratur, og at det kan være morosamt å skrive, men at føringane for korleis ein skal skrive norsk ikkje nødvendigvis er så rigide som mange vil tru. Som ….. så flott seier det: det er konvensjonar, ikkje reglar! [HERMETEGN] Dette er noko eg håpar eg sjølv tar [TEK] med meg inn i læraryrket, og at eg også [OG er bedre enn også, men begge lov], [TANKESTREK foran og etter "med tida" - ble mye kommaer her] med tida, vil bli ein like god norsklærar som den eg hadde.

 

[FrøkenSprøken]

Da har jeg levert oppgaven.

 

Tusen takk for hjelpen begge to! Nå føler jeg faktisk at oppgaven er verdt å levere. Var litt fortvilt i går;)