At han aldri kan bruke hue og tenke litt!!!!!!!!!!!!!!!

[_hønemor_til_4_nydelige_]

I morra skal vi på samtale på sykehuset kl 09.45 og sambo skulle da ta seg fri i morra, men nå kom han og sa at han måtte jobbe litt i morra pga det var noen lærlinger og diverse. Så jeg spurte når han skulle det, både før og etter vi har vært på sykehuset.

Jeg knakk sammen i en tåredam for jeg aner ikke hvor lenge vi blir til samtale og vi skulle på kirkegården og besøke Andreas, men nå blir alt bare tull og ja faen heller. Blir så lei meg, kanskje bare en bagatell, men ikke for meg som så vidt orker og stå opp om morran:((((

Ååå noen ganger kan han faktisk tenke litt lenger en nesa si...

Så nå er han så sur at han sier ikke et pip...

Synes vi trenger dagen i morra sammen, men i hans hue så er det jobb jobb jobb, greit den er viktig, men hva med og ta litt hensyn da!!!!!!

 

Jeg er kanskje en sytreunge nå og barnslig men det får så være...

 

Hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyl, puhhh det var godt....

[Monajenten]

Skal ikke være slem med deg nå, men husk at vi alle har forskjellige måter å takle sorg på. Hans måte kan være å jobbe, å fokusere på andre ting.

 

Han tar helt sikkert hensyn, men han trenger kanskje å få bearbeide sorgen på sin egen måte også.

 

Klem.

[Gjest]

alle har hver sin måte å sørge på.. kanskje hannes er å jobbe masse...(?)

[FrøkenSprøken]

Forstår godt at du reagerer slik som du gjør, men har du tenkt på at jobben kanskje kan være "terapi" for din mann?

At han også synes dette er kjempetungt, og derfor flykter vekk fra problemene?

Er mange mannforlk som reagerer slik...

 

Ta opp dette på sykehuset i morgen, for det må være vondt for deg å føle at han ikke forstår/ ikke sørger like mye som deg,

 

*Klemmepå*

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Ikke for å virke ufølsom eller noe, men kanskje det at han jobber er hans måte å "sørge" på? Vi har alle ulike måter å sørge og få bort tankene på..

 

Men skjønner deg veldig godt at du vil ha han rundt deg denne dagen! Hadde følt akkurat det samme som deg! Er kanskje dagen i morra du trenger han mest!

 

Håper han ombestemmer seg og tilbringer dagen sammen med deg!

 

Klem

[Helnøtt med spire:)]

Kjære deg hønemor! Du er ingen "syteunge" og du skal vite at dere ar min dtørste medfølelse. Det var leit å høre at dagen din ikke ble som den skulle i morgen. Jeg bare tenker, det er ikke litt hans måte å jobbe seg gjennom sorgen? Huff, prøv å snakk med han på nytt å forklar at du treneger at han er der for deg i morgen.

 

Håper dere finner ut av det, og ønsker deg masse lykke til i morgen, og håper du får snakket om alt du føler for å snakke ome.

 

Klem til deg

[_hønemor_til_4_nydelige_]

Ja du kan ha rett der, men allikevell, det var sånn før vi mista Andreas og, jobb jobb jobb. Men får håpe han kan åpne seg litt mer på samtalen i morra, han sier lissom ingenting til meg og gråter jeg så spør han hva jeg gråter for, er vel ikke så vanskelig og skjønne det, han veit jeg sliter etter tapet av Andreas, jeg spør han hva han tenker og føler. Og han sier, veit ikke jeg, ikke så mye..

Får så vondt i meg.

[Frk. frustrert med alle de små]

Det er mulig at han avreagerer på den måten, men akkurat denne samtalen på sykehuset synest jeg dere skulle vært to om. Så du har min fulle støtte! Hadde også blitt skikkelig lei meg.

[Monajenten]

Det står i hovedinnlegget at han skal være med på samtalen, men jobbe før og etter.

[Frk. frustrert med alle de små]

pfuff, det fikk jeg jammen ikke med meg. Stå på Hønemor!

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Hei Hønemor.

 

Slik er min sambo også, han jobber, jobber, jobber. Han snakker heller ikke mye om Mikael, til tider synes jeg det er frustrerende, men jeg må bare godta det.. Han har sin måte å reagere på, jeg har min. Vi er på veldig forskjellige "steder" akkurat nå, høres ut som dere også er det..

 

Prøv å ikke fokuser så mye på hans reaksjon,ikke irriter deg over den. Godta den og støtt han heller så godt du kan slik at han kommer seg gjennom det også. Kanskje snur det en dag og han ønsker å snakke om Andreas.. Jeg bruker ikke lenger energi på å irritere meg over at han ikke sørger som meg, jeg kjører mitt løp uavhengig av sambo. Er på graven hver dag, snakker og skriver om Mikael osv osv.

 

Håper du klarer dette, for du kan ikke kreve at han skal sørge likt med deg. Du kan heller ikke forandre hans måte å takle tapet på. Han synes sikkert det er godt å jobbe, å "slippe unna" det tunge og triste for en liten stund (slik sier sambo det).

 

Masse klemmer og lykke til. Håper samtalen blir god for deg..

 

Klem

[Sjefsmegga]

Det er nok ikke så uvanlig at menn reagerer noe anneledes enn vi ¨kvinner i denne type sorg.

På begge sider i min familie så har det forekommet dødfødsler/ spebarnsdød. Mennene har sørge, men ikke så tungt som kvinnene.. Kansje fordi de ikke var like "nær" på en måte. De rakk aldri bli kjent med barnene..ikke slik som tantene mine kjente barna... Det som desverre skjedde i ettertid var at begge forholdene der gikk i stykker..mye pga lite forståelse dem i mellom. Snakk sammen og vær åpen for at dere reagerer forskjellig og takler det på forskjellig måte.

Han sørger nok han også, men neppe på samme måte som du sørger, og dette har med biologi å gjøre er jeg redd..

 

Vi kvinner kan lettere forstå den type sorg, menn står ofte utenfor i svangerskapet og mye av spedbarnsperioden i mange sammenhenger...de føler ikke ting på kroppen slik vi gjør.

Vel...dette er MIN teori da...og observasjon