jeg blir alenemor snart tror jeg....(småtroll )

[Gjest]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 3 år, har et barn sammen. Vi har egentlig hatt det bra, men tidligere i dag skjedde det noe...

Han satt og ga ungen grøt, hun sutret og bar seg, jeg spurte enkelt og greit om han hadde gitt ungen noe å drikke, kanskje hun sutret fordi hun var tørst. Da klikket han i vinkel, hev grøtskåla i bordet og begynte å skjelle meg ut. Sa at jeg var alltid så sur, at jeg var ei ævla fitte, at han hatet meg og at det nå var slutt. Han skulle dra ifrta oss sporenstreks. Jeg og lille begynte å gråte, han bare fortsatte.

 

Etterpå når vi hadde roet oss, sa jeg til han at det var greit, jeg ville ikke ha han lengre uansett. Det har vært en lignende episode som dette for en måndes tid siden. Vi har blitt enige om at vi skal bo sammen en stund til, har nettopp flyttet til en ny plass, vi kjenner ingen her. Og ordne det praktiske etterhvert.

 

Er dette riktig? Jeg burde vel ikke finne meg i å bli behandlet sånn? Sist gang dette skjedde tenkte jeg, DETTE aksepterer jeg ikke en gang til. Huff a meg...

 

Vi er "venner" igjen nå, men føler at dette ikke er et forhold å satse videre på, eller? Hvem vil få foreldreretten? Ungen er under året.. Jeg ammer ikke.

 

Vet ikke helt om jeg blir noe klokere av å legge det ut, men kanskje noen har synspunkter?

Anonym

 

[Gjest]

la den ut for ei på småtroll

[Gjest ->>-]

Nei, jeg synes ikke det høres ut som noe forhold å satse på.

 

Dere har antagelig felles foreldreansvar, forutsatt at han signerte papirer på det på sykehuset ved fødsel eller har signert disse senere (om dere ikke er gift).

 

Begge har i utgangspunktet samme rett til å få hovedomsorgen for barnet, men rettspraksis tilsier at du vil få hovedomsorgen for et så lite barn med mindre spesielle grunner taler i mot dette. Om dere tar det så langt som til retten og ikke klarer å bli enige selv da. Dere er pliktige til å gå på megling hos familievernkontoret i kommunen ved samlivsbrudd.

 

 

[lurermegpå....]

Han sliter ikke på noe vis da??? Hvis du virkelig er glad i han, kan dere jo prøve familieterapi......... Lykke til uansett