noen som kjenner igjen dette..

[Anonym bruker]

stebarnet gråter fra hun kommer inn døra og sier hun savner mor og vil til mor. tør opp i perioder, men gråter hver kveld. dette sliter på oss alle. noen som har eller har hatt samme problem? hva gjør vi? barnet trivdes godt hos oss før og virker å ha det bra når hun glemmer at hun egentlug savner mamma. vi har henne annenhver helg. hun er 7 år nå. hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

vi har samme situasjon her, hun er 3,5 år og alltid vært hos oss, men siste året vil hun ikke.

vi har prøvd å ta det opp med morra, men vi skulle ha henne her uansett var svaret vi fikk !?!

gikk helt ok når vi hentet henne eller hu blei levert. men så hadde hu vært her i et kvarter så gråt hu så hu ikke klarte å prate.

uansett hva vi fant på var det ingenting som var som hos mamma.

nå er jo dette en vanskelig alder, og vi kom tilslutt til enighet (etter masse krangel med morra) om at hun skulle være hos mora hele tida.

 

så nå har hu ikke vært her på snart 6 månd og det fungerer helt ok for ungen, hu er blid og fornøyd hele tia når hu er hjemme sammen med familien sin.

jeg fatter ikke vitsen med å tvinge ungen til samvær heller jeg da, ville aldri gjort det med mine egne.

 

mulig hu kommer til å "angre " dette når hu blir stor,men det er vel bedre enn å "hate" foreldra for å tvinge henne.

 

 

amh

[Anonym bruker]

Prate med jenta, prøve å finne ut om det er noe spesielt som har blitt leit. Snakke om å savne noen man er glad i, og å glede seg til å treffe dem igjen.

 

Forsøke å omgå lange samvær. Er en helg for mye for henne akkurat nå, kan dere kutte ned til en natt eller en ettermiddag, og kanskje ta det oftere i en periode. Eller mor kan komme og ta henne med ut en gang i løpet av helgen? Blir det mer fortvilelse eller mer ro om hun kan ringe mor en gang underveis? Det er i så fall viktig at mor sier at hun har det fint, gjør koselige ting, og gleder seg til å få jenta hjem igjen, og at mor er positivt interessert i hva jenta gjør hos far, vil høre om aktiviteter og bekrefter at det høres koselig ut osv.

 

Det kan være dårlig samvittighet for mor som er igjen alene og alle mulige andre barnefølelser som ligger til grunn her. Hun er jo i mange andre situasjoner borte fra mor, så en umiddelbar separasjonsreaksjon må skyldes noe annet.

[Anonym bruker]

..prøv å avvlede, ikke gi dette oppmerksomhet mer enn nødvendig.

Svar henne med at mamma har det bra, og gleder seg til hun kommer tilbake, men NÅ er hun hos dere og så finner dere på noe som kan avlede.....gå en tur, lag mat, gjør noe praktisk og konkret og skryt av henne...

[Anonym bruker]

Er det ikke noe som minner om hjemlengsel?

 

Kanskje dere kan lage en plan før hvert samvær der dere planlegger at "lørdagen skal vi bade og spise på mcdonalds" osv slik at hun har noe å se frem til og gleder seg over?

 

Eller kanskje hun sliter med en lojalitetskonflikt overfor mor? Kommer an på hvilket forhold dere har til mor, og mors uttalte holdning til dere overfor barnet.

 

 

[Anonym bruker]

..om det er hjemlengsel jenta sliter med, trenger det ikke å bety hun ikke trives hos dere. Lendsel "hjem" er vondt..og blir kanskje verre med mye fokus på det?

Gjør ting forutsigbart, ikke dvel ved problemet og gjør det til noe større enn det er...la tiden hos dere bli så trygg og kjekk som mulig...

 

[*-*]

Det er ikke sikkert dette har noe med dere å gjøre i det hele tatt. Kan det ha skjedd noe hjemme hos moren evt? Har moren det bra? Har hun fått ny kjærste?

 

Ikke sjelden reagerer barn sånn fordi de er bekymret for om foreldrene (her moren) har det bra eller har dårlig samvittighet for ta de drar fra dem. Kan det ha skjedd noe som gjør at moren har større problemer med at dattera er hos dere nå? Jeg mener ikke at alt dette nødvendigvis behøver å være noe med moren, men det trenger ikke ha noe med deres hjem å gjøre heller.

 

Det er viktig at dere får med dere moren på at hun backer jentas besøk hos dere og at hun fokuserer på alt det fine hun gjør med sine venner når dattera er borte. Vi hadde bekymrede barn en stund, men da mor begynte å jobbe bevisst med å fortelle om alt hun skulle gjøre selv i helgen, fortelle at hun hadde hatt det supert mens de var borte og sluttet med sånne lange litt sentimentale avskjeder så ble det mye bedre.

 

Ellers er vår erfaring at det beste er å ikke fokusere så mye på den andre forelderen når barna er et sted, best å avlede og holde oppmerksomheten på andre ting. Vi har hatt en regel på at den andre forelderen ikke tar kontakt eller ringer, men at de som har barnet ringer hvis de syns det passer. Da blir det ikke noe stress eller press på barnet og kanskje glemmer de det. Våre barn ringer så og si aldri til oss når de er hos mor eller mor når de er hos oss selv om det er snakk om opptil to uker i strekk. De har rett og slett ikke noe behov for det - foreldrene har nok mer behov for å ringe enn det barna har i blant