Jeg tror

[Anonym bruker]

kanskje at jeg er utbrent???

 

Har tre små som krever meg i ett og alt hele dagen og jeg er skikkelig s l i t e n !!!!!!!!

 

Minsten er opp halv seks hver dag og så går det slag i slag hele dagen. Går det an å bli utbrent av sine egne barn?? De er flotte, snille barn

[Anonym bruker]

Han du en som hjelper deg, altså en mann??

 

Det er mange som blir utbrent av familie livet, det er et stress. Vi har også 3 små. men de er alle i barneghage nå. Men det var et slit da minste var 0 til 1 år, så skjønner godt at du er sliten.

 

men hvis du er utbrent så er du også deprimert. Så sliten at du ikke klarer noe i det hele tatt. Ei venninne som ble utbrent, skulle på jobb en morra lik alle andre dager, men fikk ikke opp armen sin så hun fikk åpnet døra. Hun klarte det rett og slett ikke. Hun klarte ikke løfte opp tlf engang så hun fikk helt panikk. Heldigvis skulle hun kjøre med noen andre på jobben og når ikke hun kom ut kom de inn og fikk ringt ambulanse.

 

Hun hadde latt d gå for langt og har vært sykemeldt i ett par år nå.

 

Så hvis du ikke klarer glede deg over noe eller være "med" i sosiale sammenhenger, så bør du skaffe hjelp.

 

Ei annen jeg kjenner hu var hos legen etter små deprisjoner og lite motiveranses perioder. Å fikk beskje om at hu var utbrent. Dette var i januar. Når hu sa d til mannen sin, så sa han at det har du vært siden påske, for da sluttet hun å smile og være seg selv.

Sykemeldt 3 mnd så var hun tilbake igjen.

 

Vanskelig å syemelde seg fra ungene sine så da må man jo finne en annen løsning... En løsning jeg personlig hadde blitt deprimert over .

 

Sorry ingen fasit svar du får spørre mannen din, og kjenne på deg selv.

[Anonym bruker]

Javisst, det tror jeg du kan bli gitt. Og er du her inne så regner jeg med at du har en toåring også, og de kan jo bli litt vel krevende innimellom. Og har du en baby i tillegg, ja da er det lov å bli sliten.

 

Jeg selv har to små, og er hjemme med begge. Jeg har funnet ut at jeg bestemmer når dagen begynner, barna mine får meg ikke opp av senga før kl 8. Faktisk!! De våkner begge rundt kl 7. Da får babyen en leke eller to å leke med i senga, og toåringen har bøker og leker liggende på en stol ved sin seng (jeg har lagt de dit etter at hun har sovna). Toåringen kjenner igjen min rytme nå, og finner seg i det. Hun får komme opp i min seng (etter at far har dratt på jobb) like før kl 8. Da kan jeg ligge og kuler'n en stund til. Babyen får bare pupp og ingen annen oppmerksomhet før kl 7, ingen leker feks kl 6. Da er det natt, samme om babyen gråter. Så dette har også gått seg til hos oss. Det syns jeg er viktig, for har jeg skulle startet dagen kl 6, ja da hadde jeg brent ut før lunsj. Derfor; prøv å innfør en starttid for dagen!

 

Det er jo slik at en toåring krever litt action iløpet av dagen. Jeg har det som regel at en dag i uka, kanskje to avh av været, er vi bare hjemme (hverdager). Men ellers så må vi finne på noe, spes være ute. Vi er på lekeplassen nesten hver dag, vi går turer inn til byen og i parken. Og ikke minst er vi sammen med andre jevnaldrende barn og voksne MYE! Uten sosialt liv så surner både mor og barn. Det samme med frisk luft.

 

Begge barna sover ett par timer midt på dagen, jeg timer det slik at det gjøres samtidig. Så kan jeg enten sove, eller surfe, eller husarbeid.

 

Men ja, en blir sliten, selv om en får vondt av å tilstå det. Og når du er sliten senser barna det, og de blir ofte mer krevende, de vil ha mer oppmerksomhet og bekreftelser. Toåringen min er hvertfall slik, hun henger over meg spesielt de dagene jeg viser at jeg er sliten. Babyen min er våken mye om natten, så det holder hardt enkelte dager. Har du overveid bhg?

 

Dette ble langt, og mye om lite. Men slik ble nå det!