Blir så frustrert, hva skal jeg svare til dette da??

[På vei igjen <3]

Jeg har nå vært hjemme med våre barn i syv år. Begynte såvidt å jobbe mellom nr 1 og nr 2. Så i fjor sommer tok jeg meg en kveldsjobb siden vi ikke hadde bhg plass til minsten, og jeg ville ha noe å gjøre + litt egen inntekt.

Vi snakket mye frem og tilbake, og endte med å søke bhg plass til minsten også. Da plassen var i boks var vi begge ekstatiske, og jeg snakket med sjefen min og fikk til en 60% stilling. (Jobber i butikk)

Mens vi ventet på at bhg plassen skulle bli ledig søkte mannen min på en høyere stilling der han jobber. Jobben ble hans, og han ble sjef. (Jippi!!)

Etter en uke med innkjøring i bhg har jeg nå vært i 60% i en uke. Og i dag kom bomben.. Jeg kan ikke jobbe mellom 16 og 18, for da må jeg være parat til å hente barna i bhg. Og når han må reise på forretningsreise kan jeg ikke jobbe etter 16 i det hele tatt. Det er ikke lett når det tidligste jeg begynner er 9.30.

Han kan da ikke vente at jeg skal klare å fikse det vel???

 

Hva sier dere?

 

 

[Mille**]

Jeg har vært hjemme i 2 år med minsten + sykemeldt i over ett halvt år før hun ble født, og han har derfor hatt det rimelig fritt når det gjelder egen jobb. Men nå har jeg begynt å jobbe 75 % turnus, og han har fått klar beskjed om at han må tilpasse seg etter mine vakter. Og det er han helt klar over. Om det skulle kræsje at jeg har senvakt og han må jobbe overtid eller reise bort så får han finne barnevakt.

 

Nei, det blir helt feil at du skal fikse dette alene!!!! Nå er det din tur altså. )

[På vei igjen <3]

Jeg er veldig enig. Men han mener at han bare skal ture på, for han tjener mest.

Joda, vi er mest avhengig av hans inntekt, men jeg trenger da en egen inntekt jeg også. Jeg kan ikke komme til sjefen å si at jeg ikke kan jobbe sånne og sånne dager for da er han i møte/på reise/på teambuilding/etc....

[snartmammapåny]

Hva med å "ansette" noen til å hente barna i barnehagen og ha de de få timene det er snakk om?

 

Jeg hadde dette nemlig som "jobb" da jeg gikk siste året på ungdomskolen fast en gang i uka. Hentet to barn i barnehagen og passet de til mammaen, som forøvrig og hadde en butikkjobb med senvakt en dag i uka, kom hjem fra jobb.

[Mille**]

Herrefred, mannen min tjener også mest, over dobbelt så mye som meg, og hadde han brukt det som argument hadde jeg funnet fram kjevla. ;o) Nei her er vi begge likestilt, og vi er gjensidig avhengig av hverandre. Jeg jobber redusert fordi jeg ønsker det og fordi det letter vår hverdag, men da får han tilpasse seg når jeg er på jobb. Og det gjør han heldigvis. Syns han høres litt ego ut han mannen din, sorry at jeg sier det, men....

 

[hostogharkheledagenlang]

sorry har ikke noe enkelt svar altså, men så noen over her foreslo å hyre inn noen for å hente den dagen du må jobbe lengre. Hva med besteforeldre? Vi har nemlig en sånn dag i uka som skjærer seg lltid, da henter mormor og bestefar og spiser og lager middag her hos oss. Da får de litt ekstra tid sammen også slipper jeg og si på jobb at jeg kan ikke jeg kan ikke , noe som jeg altfor ofte må si ellers.

Lykke til, synes forøvrig at det er veldig din tur å få jobbe litt nå,selv om han tjener mest, det er ikke bare for lønna man drar på jobb.

[~sjiraff~]

Jeg antar at dere tok en felles beslutning om at han skulle søke på jobb som leder? Og at dere i fellesskap tok beslutningen om at han skulle ta jobben? Å være sjef er vel sjelden en 9-16 jobb og det visste du nok da dere ble enige om at han skulle ta jobben.

 

Hva mener du at han skal gjøre da? Si opp jobben for at du skal kunne jobbe dine 60 % ?

[På vei igjen <3]

Nei, jeg vil helst jobbe fordi jeg på en måte føler meg mer "verdt noe" da. Har noe å gå til, og tjener egne penger. Har i alle år fått høre at "noen må jo tjene penger" I tillegg reagerte han da jeg sa at jeg bare ville ha 50-60%. Nei, jeg måtte nå ha mer enn det...

 

Men, når det er sagt, så tjener han 5-6 ganger så mye som meg, og ikke bare dobbelt så mye...

 

Men hvilke argumenter bruker jeg her da? Jeg kan ikke si at det er min tur nå, for jeg skjønner jo jeg også at vi ikke bare kan leve på min lønn om han må slutte å jobbe...

 

 

[På vei igjen <3]

Vel, det som er saken her er at han aldri nevnte det engang før han søkte på jobben.. Vi diskuterte opp ned og i mente om min jobb. Men etter jeg hadde fått den og var helt i hundre søkte han uten å diskutere det med meg, på denne lederstillingen. Det var heller aldri spørsmål om han skulle ta den...

[~sjiraff~]

Men du skriver jo Jippi i innlegget ditt og dermed regner jeg med at du er glad for at han fikk den og tok den?

 

Hadde min mann hatt en knallbra stilling som krevde litt mer enn 9-16 og fikk klekkelig betalt for det hadde jeg nok innrettet meg etter det hvis jeg selv kun hadde en 60 % stilling i en butikk. Kan du ikke redusere din stilling litt da eller be din sjef om vakter som tilsier at du kan hente barna i bhg hver dag?

 

Eller som noen foreslår hyre noen til å hente barna de dagene det skjærer seg.

[På vei igjen <3]

Jo, jeg skrev jippi fordi jeg ble glad der og da da han fortalte det. Men jeg visste ikke da hvor mye det kom til å skjære deg for meg.

I tillegg har vi separat økonomi. så separat at hvis jeg trenger penger må jeg spørre ham pent om det. Jeg vil ikke gå å tigge penger av ham hver gang jeg trenger noe, eller vil gå på kino etc.

Sjefen min har lenge belaget seg på at jeg skal jobbe 60% siden det var det jeg ba om. Da kan jeg ikke komme etter en uke når hun har ansatt to nye i mindre stillinger og si at, sorry mac, jeg kan desverre ikke jobbe som jeg har sagt likevel....

 

[snowstorm73]

Du var hjemme i 7 år og dere har separat økonomi? Hvordan klarte du deg?

 

Når ting ser slik ut at han gjør karriere, uten at du får del av det, da ville jeg ikke ta hensyn til han. Jeg ville nok utvide egen stilling til 100% og dele ansvar for hjem og barn 100% også.

[Mø schæl!]

Nei, han kan ikke forvente at du skal fikse dette alene - dere er to om foreldreansvaret og da er dere to som må fikse dette.

 

Jeg mener at det innimellom er slik at man faktisk ikke kan få både i pose og i sekk. Jeg tolker det slik at HAN vil jobbe, og DU vil jobbe - men at dette praktisk faktisk ikke lar seg gjennomføre. Da MÅ dere komme til en felles løsning, og det blir vel kanskje slik at i denne omgangen må èn av dere gi etter og føye den andre. Slik er det ofte her i livet.

 

Tro meg, jeg skjønner frustrasjonen din veldig godt, og jeg skjønner behovet ditt for å jobbe igjen - men her bør du også tenke praktisk. Dersom du skal få "viljen" din og jobbe dine 60 %, betyr det vel i realiteten at mannen din må gi opp sin lederjobb? Som igjen betyr ganske mye tap i penger? Dersom du mener at dere vil klare dere på den inntekten dere da vil komme til å ha, synes jeg du har en "sak" og kan stå mer på ditt. Selv om han har en sjefsjobb, betyr det på ingen måte at hans jobb er viktigere enn din. MEN: dersom det engang er sånn, at lønna ikke vil strekke til på din inntekt og det han evt. måtte tjene ved å gå ned i stilling, synes jeg egentlig at løsningen kommer av seg selv.

 

Du skriver at dere har separat økonomi. Dette var imidlertid et punkt jeg på alle måter ville ha gjort noe med, for det hever IKKE din selvfølelse dersom du må "tigge" ham for hver gang du vil kjøpe deg noe. Nei, dersom han får "viljen" sin denne gangen og får fortsette i jobben sin, ville jeg ha lagt ned krav om felles tilgang til konto. Det skulle jammen meg bare mangle - du gjør da litt av en pokkers jobb hjemme du også! I tillegg til den sosiale biten du mister ved å ikke gå på jobb. Forklar ham i klartekst hvordan du føler det i forhold til økonomien, og sett som krav at du får like stor tilgang til pengene som ham. Hvert sitt kort, enkelt og greit!

 

Lykke til med situasjonen uansett hvordan det går. Stor klem fra meg!

 

PS: Du har vært superflink som har vært hjemme i syv år. Du har høyst sannsynlig gjort en fenomenal innsats og investert en hel haug i dine barn :-)!

[~sjiraff~]

Hvis dere har separat økonomi og du må spørre pent om å få penger så skjønner jeg godt at du reagerer på dette. Da stiller saken seg i ett annet lys. Men da er det vel heller deres forhold som bør taes opp til samtale og ikke nødvendigvis jobben din...

 

 

[På vei igjen <3]

Jo, men det er jo også sånn som hun over her skriver han gjør karriere, mens jeg er "bare" mamma. Jeg får ikke reise, for han har ikke behov etter forretningsreisene er overstått, jeg har ikke råd til annet enn mat (da bruker jeg barnetrygd + bidrag).

I tillegg har jeg et sprukket ekteskap bak meg, og er redd for å stå like på bar bakke om det skal skje en gang til som jeg gjorde da.

Ikke har jeg utdannelse heller.

Jeg har laget middag til samme tid hver dag i 7 år, handlet og vasket klær, hus og barn.

Aldri fått et takk, bare et :"det er det minste jeg kan vente, du bor jo her gratis..."

 

Nei, jeg vil være verdt noe jeg også...

[Mø schæl!]

Ja huff, og den tankerekken skjønner jeg, selv om den er riv, ruskende gal!

 

:-)

 

Det er ikke noe som heter "bare" mamma, det er den viktigste oppgaven du kan gjøre her i livet. Når barna dine vokser opp og blir flotte, selvstendige mennesker som med glede husker en god barndom hvor mamma var hjemme, hjemmelaget middag hver dag og masse tid til barna - hvem vil de huske da? Jo, DEG! Du har investert masse tid og kjærlighet i barna dine, og da er du verdt din vekt i gull og det som bedre er. Og det mener jeg.

 

Når det er sagt, så skjønner jeg hva du mener, og alt hadde kanskje vært enklere dersom du hadde en mer takknemlig mann som virkelig satte pris på alt du gjør og som skjønner hva DU ofrer av karriere for at han skal komme seg opp og fram? Jeg synes det virker som om du lever i et litt vanskelig forhold (beklager hvis jeg tar feil!) med en ganske så egosentrisk mann (nå tenker jeg på sitatet du hadde over her, med det å bo gratis). Det kan jo virke som om han mener at han driver og betaler for deg??! Flate ta, han kunne jo ha vært uten deg i noen uker og sett hvordan ting hadde falt sammen.

 

Jeg synes nesten dette temaet begynner å gå i en annen retning enn selve jobbsituasjoen din. Det virker som om du har seriøse problemer i forhold til både din mann og selvfølelsen din, og det er ikke ting man skal ta lett på. Dette må det nøstes opp i, og din mann må faktisk skjønne alvoret i situasjonen. Jeg må nesten spørre: hvordan er han ellers? Er han snill med deg og barna? Bruker han mye tid med ungene? Hvordan er han som person?

[ツWonderfull]

Dere har vel råd tli å kun leve på hans inntekt da? Så da foreslår jeg noe...slutt i jobben din, og gå på skole!! Da kan du få deg en jobb etterpå der du kun jobber dag. Ta noe på nett gjerne, nki eller nks eller hva det heter..

 

Når du har vært hjemme i 7 år så holder du nok ut 1-2 år til mens du får deg en utdannelse?

 

 

Butikk er en like lite takknemlig jobb som å være mamma og "husmor"... been there!!

 

lykke til

 

 

[På vei igjen <3]

Tenkte meg litt om nå, og ja, det sbegynner å gå i en annen retning enn temaet.. D

[På vei igjen <3]

Kom borti en knapp der oppe..

 

Vil veldig gjerne ha en utdannelse, drømmen er å begynne på skolen igjen. Men det har vi ikke råd til (!) pr nå..

Og nettstudier er det ikke snakk om, for jeg har ikke en gang videregående. Kommer rett fra ungdomsskolen jeg.. Hjelpe meg...

 

Vel, til deg der oppe, mannen min er snill, men han tenker mest på seg selv. Her må man kjempe for å få et god ord, eller et kjærtegn. Her er det den sterkestes rett..

Han har aldri slått, og han er IKKE slem. Men han bruker ikke mye tid på oss, selv om jeg kan se at han elsker barna sine. Vel, han har innrømmet at barna tok litt mer tid og krefter enn han hadde forestilt seg...

Han kommer hjem, spiser middag, går på kontoret, og der er han til kvelden. Går aldri ut med barna... Har han en ledig stund ser han på tv eller sover middag. Eller prøver seg på sex..

Men er det ikke sånn alle menn er da?

 

 

[Mille**]

Huff, nei sånn er ikke alle menn, langt ifra! Hadde aldri kunne levd i et sånt ekteskap....

 

Klem

[~sjiraff~]

Nei det er ikke sånn alle menn er..

 

Det at han ikke slår er ikke det samme som å være snill!

 

Man skal ikke kjempe for å få et godt ord eller et kjærtegn fra den man skal leve sammen med. Det skal komme naturlig av seg selv.

 

Spør deg selv om det er slik du vil leve resten av livet? Er du lykkelig?

 

Dere bør nok sette dere ned og ta en seriøs snakk om forhold, penger, dine ønsker, hans ønsker osv..

[ツWonderfull]

du kan ta f.eks barne og ungd arbeider på nett...da trenger du jo ikke studiekompetanse. Og du kan ta opp studielån.... Og, du kan jobbe en og annen lørdag og kveld når det passer slik i butikk mens du studerer.

 

 

Hva med å jobb i en bhg da? Der trengs jo alltids folk, og er på dagtid...

[Hjertefamilien]

Måtte bare dytte denne opp igjen, for jeg klarte ikke la vær å kommentere denne tråden :-/

 

Dere har vært gift i 7 år forstod jeg, har to barn, han tjener mer enn 5 ganger så mye som deg, gjør sjeldent noe sammen med barna, matpengene tar du fra barnetrygden og du må be han om lommepenger??

 

Her er det mye som ikke stemmer! Eier dere huset i lag?

Hvorfor har du gått med på en så skjev fordeling hva gjelder økonomien?

 

Din jobb hjemme alle disse årene tilsvarer mer enn en ordinær 100% stilling, det er forsket på og bevist!

 

Du sier jo at du vil jobbe, du vil tjene egne penger. Skjønner deg godt jeg så lenge du har det som du har det.

Butikkjobb er dessverre mye ettermiddagsjobbing, og som tidligere arbeidsgiver vet jeg at det ikke er bare enkelt å ha ansatte som kun kan jobbe "sånn og sånn". Blir skjevt og urettferdig om noen skal slippe kvelder og helger, mens alle andre må.

 

Likevel, prøv å snakk med sjefen din. Mulig de nye som er ansatt kan gå mye kveld?

Skaff deg en barnevakt, det gjorde jeg den gang jeg jobbet i butikk og måtte stå utover kveldene. (Var alene med 2 barn da)

Da har du fremdeles muligheten til å jobbe, og tjene egne penger!

 

Jobb noen lørdager du VET mannen din er hjemme slik at han MÅ være sammen med barna. Ærlig talt, han må da ta sin tørn han også?

Siden han ikke vil du skal jobbe som du ønsker regner jeg med han spytter i noe mer til din lommebok?? Hvis ikke er det nesten noe du bør kreve. Det koster å gå hjemme også.

Hvordan gjør dere det når barna skal ha nye ting da? Klær og utstyr etc.. Må jo nesten være han som står for det da kanskje?

 

Nei, huff, ble langt dette men det engasjerte meg en del.

Snakk med han, er jo eneste måten å komme frem til en løsning på.

Spør han hva han forventer av deg, hvor mye han kan stille opp, hvordan han ville følt det om du var den med all inntekt og han måtte be om lommepenger, hva han tenker når barna blir større og du sitter der på bar bakke uten hverken jobberfaring eller inntekt.

 

Håper du får til en løsning som er bra for deg og din familie :-)

 

(Og en ting til: hadde min mann kommet til meg og sagt: alt mitt er mitt, jeg jobber når jeg vil, dere får klare dere på egenhånd OG du bor gratis hos meg....... Vet du, da hadde det gått svart i hodet mitt og bedt han tenke seg om en gang til..! For jeg hadde vært ute av huset hans før han hadde skjønt noe)

 

Lykke til :-))