Vil ikke til pappan sin

[Anonym bruker]

Min datter er 17 mnd gammel, jeg og barnefar er ikke sammen.

For 5 mnd siden gikk jeg min vei, etter å ha diskutert dette med han i mange måneder i forveien. Så til slutt tok jeg et valg. Jeg møtte gammle kjæresten min som jeg en gang i tiden har vært forlovet med.

Ting utviklet seg fort og nå bor vi sammen, han har også en sønn som bor fast hos oss.

 

Så til mitt dillemma. Nå er samværsavtalen med far, annenhver helg en en ettermiddag i uken (uten overnatting)

Min lille jente gjemmer seg i mine armer hver gang hun ser pappan sin.

Hun sier nei og gråter. Jeg prøver å gjøre ting positivt for henne, men hun bare klamrer seg fast til meg. Hun gråter så sårt når jeg setter henne inn i bilen til pappaen, og hun ser på meg å ser så utrolig skuffet ut. Jeg blir så fortvilet og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Det er utrolig vanskelig! Men han sier at hun gir seg fort!

Er der noen her som har samme problem, eller som har opplevd lignende? Når min kjæreste kommer så blir hun ellevill av glede og roper pappa (sikkert siden hans sønn sier pappa)

Har snakket med en barnepedagog om akkurat det!

Jeg elsker min datter overalt på jord, og vil ikke se at hun har det vondt!

Så dette er bare en skikkelig kjip situasjon!

Jeg takker for svar!

[:::) Frøken Velferdsrett]

hva sa barnepedagogen da?

 

jeg tenker at dere kan forstøke og gjøre helgene litt kortere?? og se hvordan hun takler det da.

ellers så er det jo sånn at når barna gråter når vi leverer de i barnehagen så er det jo bare og gå også blir det bedre med en gang vi har godt.for da MÅ de støtte seg på noen andre en oss.

 

jeg tenker bare, for jeg har ikke vært der du er nå. men jeg er spent på og høre hva denne barnepedagogen sa

[Anonym bruker]

Det jeg snakket med barnepedagogen om var ang hennes forhold til stefaren. Og hun mente det at han skulle svare ja når hun sa pappa, fordi hvis vi hadde sagt nei ikke pappa men navnet hans så kunne hun bli forvirret. i og med at hans sønn sier pappa så vil hun automatisk kalle han det. også fordi barn anser omsorgs personer som mamma og pappa. Stakkar hun må jo bli forvirret. Snakket litt ang det med pappaen hennes, hun mener at hun trenger tilvenning. Og at han følger godt opp samværsavtalen. det har vært litt kluss der.

Han hadde henne i 4 dager en gang, og hun ble helt vill når hun kom hjem. Hun koste med lekene sine og la seg på gulvet å koste med det.

Hun koste på alt og hun lo av hele sitt hjerte.

Det var helt vilt å se på!

Så jeg har et ønske om å kanskje forkorte helgen som du sa!

Hun har begynt i barnehage og nå blir hun glad når hun skal dit.

Ikke noe problem, men skal hun til pappaen, det vil hun ikke!!

[:::) Frøken Velferdsrett]

for meg høres de ut som om det blir får lenge og for mye borte. en barnehage er jo mere en pappaen men det er korte og ofte i stedet for innimellom og lenge.

hva med fredag til lørdag eller lørdag til søndag vær uke? i tillegg til en dag i uka. sånn at det blir et helt fast mønster for henne til hun har roet seg og funnet ut at hun kommer hjem igjen om ikke så lenge.

 

 

[Anonym bruker]

er barnevernspedagog til våren, og jeg ville ikke anbefalt at hun fortsetter å kalle din nye kjæreste for pappa. hun har en pappa fra før. ville du likt at datteren din kalte dama til eksen din for mamma? forklar henne gjerne ved å vise bilder, hvem pappen hennes er, og bruk fornavnet til din nye kjæreste. hva hvis dette forholdet skulle ta slutt? muligens blitt enda litt mer forvirret??

[Gjest marie-s]

Jeg vil nå si at jeg er enig med hun over her som skriver at du bør fortelle hvem som er pappa, spesielt siden det ser ut som om det har skjedd veldig mye rundt henne på kort tid i det siste.

 

En annen ting er at det ikke hjelper så mye om du sier "Du skal til pappa og kose deg i helgen!" om du selv egentlig ikke mener det. Dersom du omtaler barnefaren negativt eller selv egentlig ikke vil hun skal dra så føler barn dette. Bare tenk på redsel, om vi sier til barn at krypdyr ikke er farlig, men selv blir skremt når vi ser det så blir som regel denne redselen overført til barn.

[:::) Frøken Velferdsrett]

enig med deg marie-s, men sånn for min del så har det julpet og si sånt om pappaen fordi sier jeg en ting mange nok ganger så tror jeg litt på det, etter vært og jeg roer meg selv, så roer barnet seg og jeg ser at barnet har det bra og jeg roer meg mere.

 

om du ser poenget?

 

[Matja]

Siden jeg jobber i barnehage ser jeg dette hver uke. Mødre med kjempedårlig samvittighet, far med en klump i magen siden barnet ikke vil til ham og et hylskrikende barn!

Det som er min erfaring er at barn har en viss seperasjonsangst fra den de er hos mest. Vi hadde også dette problemet med barn som var "delt" 50/50.

Hvis barnet har det bra hos pappa og koser seg der når hun først kommer dit, så tror jeg at jeg ville slappet av. Hvis det derimot skriker og er redd der også tror jeg at jeg ville snakket med henne sammen med pappa. Kanskje som en overgang kunne dere gjort det litt på hennes premisser? Møtt pappa "tilfeldig" på butikken? Kanskje utenom den faste dagen hvor det ikke har blitt snakket om at hun skal til pappa. Hvis hun da vil være med pappa og bare gå rundt i butikken, handle med han eller gå på kafe eller noe... Kanskje alle tre kan gå på kafe? Ta en litt rolig ny start en stund.

 

Dette er mine erfaringer fra jobben som ped.leder, og ikke private erfaringer (min barnefar bor jo i England...). Noen vil ikke at barnet skal være hos seg/motparten mer enn akkurat den tilmålte tiden, mens for andre har dette fungert bra.

Hvis barnet går i barnehage kan du prate med dem og la dem forberede barnet på at pappa skal hente eller noe. "I dag henter pappa. Så heldig du er!!"

 

Som regel går det bra, men det er jo en litt rar situasjon å være i å bytte fra mamma til pappa sånn. Tenk hvis det hadde vært du som måtte flytte sånn på deg. Du hadde sikkert reagert litt du også;-)

 

Men så flott at du har blitt sammen med x'en igjen da! Heldiggrisen:)