Hvor "sint" tør du å bli på stebarnet foran far?

[Anonym bruker]

I dag ble jeg for første gang merkbart sint på stebarnet. Det skal MYE til før jeg tør å vise sinne eller frustrasjon ovenfor han, føler at det er liksom fars "oppgave"..

Jeg kan være krass og irritert når han oppfører seg dårlig, men i dag ble jeg såpass sint at jeg hevet stemmen og sa at NÅ var det nok.

Han hadde da sutra seg igjennom hele formiddagen og kverulerte på absolutt ALT vi sa til han.

 

Hvor går deres grense i forhold til "kjefting"/"straff" ??

(Prøver å veie mine ord her...)

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Er ikke lett det der... men jeg tar ungene like mye som far og det synes far også er riktig.. Det er jo jeg som lager reglene hjemme som vi følger alle sammen og det funker kjempefint ))

 

Så det er lov å kjefte hehe.

 

Når det gjelder kjefting/straff kommer det an på hver og enkel situasjon. Vi har startet noe her nå som går ut på at hvis de har fått 5 kryss så tar vi fra dem noe de liker å holde på med.. og for hver gang de er håpløse og da mener jeg håpløse så sier vi at er det ikke slutt nå kommer det en stjerne til og da pleier det å bli stille hehe...

 

Vi prøver andre knep osv istedet for munnbruk..

[Anonym bruker]

Ja dette kan være vanskelig, spørs litt på far, gjør han ingenting?,

så kanskje han faktisk hadde satt pris på at Du sa ifra til barnet.

 

Men man skal nok være litt forsiktig.

Alltid mest konstruktivt å kjefte/irettesette etter at man har roet seg ned.

 

Tror nok du burde snakke med faren om dette.

Spør han hva han "tillater".

 

Men jeg kjefter ja, så mye jeg trenger.

Hvis jeg bor med et barn, så skal det høre på meg og oppføre seg ordentlig.

 

Men så gir jeg mye kjærlighet også...

[Anonym bruker]

Når stebarnet kommer hit på samvær, så kommer hun inn i en familie der det finnes regler. Da er det felles kjøreregler for alle barna. Inkludert stebarnet. Og vi er i denne familien to voksne, som har like mye en skulle sagt. Overfor alle barna. Så her behandles stebarnet på lik linje som våre barn, og jeg kjefter på det barnet, som jeg kjefter på mine egne. I denne familien er det jeg som mor, som er den strengeste, så her blir det jeg som kjefter mest. På stebarnet også. Dersom et stebarn skal bli inkludert i farens familie, må h*n ha de samme kjørereglene som resten av familien.

[DolphinGirl]

Jeg blir så sint som jeg synes er riktig. Jeg bryr meg ikke om far er i nærheten. Hvis far ikke tar ansvar, gjør jeg det. Det er mitt hus, og jeg tolererer IKKE dårlig oppførsel. Det får far tåle. Jeg sier også fra hvis jeg har venners barn på besøk hvis de gjør noe galt. Bortskjemte barn som får gjøre hva de vil uten grenser, er motbydelige. Det synes alle. Jeg er strengere enn far, men det er jeg nødt til å være. Hvis han blir like lite streng med våre fremtidige barn, kommer jeg til å si fra at han må skjerpe seg. Opplever ofte at fedre ikke bryr seg like mye om oppdragelse som kvinner.

[Lassi83]

Jeg tør ikke bli sint eller heve stemmen.

Føler liksom ikke at jeg har rett..

Lar det som oftest gå utover min partner, og det blir jo feil det også.

Andre ganger går jeg ut å går en lang tur eller møter venninner og får ut frustrasjonen der. Eller her:)

Partneren min vil jeg skal si litt mer i fra, men jeg klarer det bare ikke.

De er ikke mine unger, og da blir det unaturlig..

[Anonym bruker]

Jeg bryr meg absolutt ikke om jeg hever stemmen min til de, i farens nærvær. Og han bryr seg heller ikke om jeg gjør det. Vi er to voksne på lik linje, som skal oppdra disse barna når de er hos oss. Uansett om en av oss ikke har blodsbånd til ungene. Blodsbåndet er det eneste som skiller meg og min mann når det gjelder disse barna.

[*-*]

Jeg sier fra når jeg trenger det. Men det tok nok oppimot to år før det gikk helt greit. Nå tar stebarna mine det helt fint og vet at jeg er glad i dem for det. Jeg har følt at det har vært viktig å snakke med dem etterpå når jeg har kjeftet, særlig i starten. Foreldre og barn vet at de er glad i hverandre uansett hva som skjer, det vet ikke steforeldre og stebarn. Når mitt stebarn furtet og stengte meg ute et døgn etter at jeg hadde kjeftet ble jeg veldig usikker på om vi noen gang ville få det ok igjen i starten. Samtidig lurte sikkert mine stebarn på om jeg egentlig likte dem hvis jeg snakket strengt eller sint til dem. Vi har snakket mye om dette med kjefting, oppdragelse og det å være sure på hverandre som stebarn og steforeldre, og det har hjulpet tror jeg. Nå er vi trygge og blir raskt venner igjen dersom noen er sinte.

Jeg ser også at jeg kan være urimelig i blant på mine ting, sånn som far også kan være på sine ting. Stebarna har vent seg til at jeg er 'god på bunn' selv om jeg kan reagere på andre og litt merkeligere ting enn de er vant med. Jeg har også vent meg til deres litt sære sider. Men fremdeles kan det nok hende at far blir litt beskyttende hvis han syns jeg er urettferdig mot barna, jeg blander meg derimot sjelden inn om far sier noe. Det irriterer meg hvis far blander seg inn, men ser også at han innimellom har rett. Han kjenner fortsatt barna bedre enn meg. Men på den annen side, stebarna og jeg har fått vårt eget forhold og vi tar heldigvis ikke skade av å være sinte på eller misforstå hverandre i blant lenger

[Anonym bruker]

Jeg kjefter på min stesønn når det er på sin plass.

Han er heldigvis ikke langsint, og det er heller ikke jeg. Så det skal ikke mye til før vi blir venner igjen.