Har vondt av stedatteren min jeg

[Anonym bruker]

Stedatteren min er 14 år gammel, og er hos oss annenhver helg. Hun har aldri opplevd mor og far sammen, og vet ikke helt hvordan det fungerer i en familie. Hun har betrodd meg at hun gruer seg til hun selv skal få mann og barn. Hvordan skal jeg få til det spurte hun meg. Jeg prøver å oppmuntre henne, men vet ikke helt hva jeg skal svare henne.

 

Hun var bare to år gammel da foreldrene gikk i fra hverandre, og har siden det kun bodd sammen med moren sin. Faren hennes (min mann ) har kun hatt et kort forhold før han traff meg, men ellers vært singel siden. Jeg og han traff hverandre for 7 år siden. Vi har fått to barn, som er 5 og 2 år gamle. Ofte komenterer jenta at hun skulle ønske hun hadde en ordentlig familie. En mor og far, og søsken hun kunne vokse opp sammen med. Hun er virkelig åpen om dette, men er på ingen måte bitter på at det ikke er sånn. Hun og jeg har kjempegod kontakt, og vi snakker lett med hverandre. Vi har jo kjempemasse glede av å ha henne hos oss. Hun er kjempesnill, og en flink barnevakt for barna våre osv. Men jeg har som sagt vondt av henne.

 

Jeg kan ikke forstå at enkelte stemødre ikke liker stebarna. Synes dere ikke synd på de da? Tenk hvor mye de går glipp av. De får liksom ikke oppleve hvordan en normal oppvekst med sin egen familie er. Det må sette stor preg på deres oppvekst.

 

Tenk på hvordan deres barn har det i forhold. De har antakelig en mor og far som elsker hverandre. Og som sammen er der for de. Støtter de sammen, og følger de sammen opp. De får lære skikkelig hvordan en familie fungerer (Livets skole), og tar det med seg videre, når de selv skal danne sin egen familie. Ikke minst slipper de å bli dratt mellom mor og far. De slipper å flytte mellom to hjem. Tenk alt det stress de slipper med det.

 

Nei, helt ærlig så kan jeg ikke forstå at dere glemmer hvor godt dere, og deres barn har det. Vi stemødre slipper å levere barna våre til andre, uten at vi vil det selv. Vi bør i stedet være takknemlige for hvor heldige vi egentlig er.

 

En som velger å se hvor heldig jeg er

[Anonym bruker]

Enig med deg. Jeg synes også synd på stebarna mine, når det gjelder det du skriver om.

 

I tillegg synes jeg synd på dem som har en mor som prøver å sabotere for barna sine. Hun lager så mye kvalm for oss, at vi ofte blir skikkelig satt ut av henne. Dessverre for mine stebarn, så skjer disse tingene de helgene de skal til oss. Så de helgene går med til å være forbannet på deres mor. Det setter stor demper på oss voksne, og dermed blir stemningen svært laber de helgene. Ellers har vi det trivelig her. Stebarna mine tror nok det alltid er dystert her. De får heller ikke oppleve hvor fint det er å være i en fin, og sammensveiset familie. Men men vi trøster oss med at det ikke er vi som er problemet.