Skal, skal ikke? .... :)

[handymandy er fødeklar]

Nå er snuppa blitt 1 1/2 år og spørsmålet begynner å komme opp, skal vi prøve igjen. Føler jeg går å tenker på det hvert et minutt i løpet av dagen. Veier for og i mot hele tiden. Jeg har helt siden hun ble født sagt at jeg vil vente til hun er i alle fall 3-4 år før vi prøver igjen. Men nå har jeg sikkert glemt den grusomme fødselen, de to første h****** månedene med kolikkbarn, såre og blødene brystvorter og vondt ks arr.

 

Rart hvor fort vi damer glemmer, det må jo bare være naturens måte for å få oss til å føde flere barn. Kan ikke skjønne annet:)

I tillegg har jeg endelig nådd målet mitt på vekta, og er så fornøyd og veltrent som jeg aldri har vært før. Jeg er 15 kg lettere enn før jeg ble gravid sist, så det er stort for ei som altid har slitt med vekta:)

Også er det jobben da, har et vikariat men aner ikke hvor lenge. Kanskje ut året, kanskje til neste sommer. Hvem vet?

 

Men på samme tid vil jeg veldig gjerne ha de litt tette i alder og. Og da begynner jeg plutselig å tenke på hvordan det er å ha to bleiebarn og to vognbarn kanskje? Er vist mange tanker som plutselig kommer ut her. Er redd for å bli gravid, er redd for å føde igjen, er redd for å oppleve ett katastrofesnitt igjen, for å amme, for å ikke bli like glad i barn nr 2 som vi er i engelen vår.

 

Hm, det ble vist lengre enn jeg hadde tenkt dette, men enn så rart det er, det var faktisk godt å sette seg ned å skrive alt jeg tenker på. Skuldrene føles lettere på en måte. Vel, det var mine tanker denne natta. Takk til de som orker å lese:)