trenger litt trøstendes ord...

[Anonym bruker]

idag må jeg bare skrive inn og klage litt.. er så lei meg, og har bare lyst og gråte.. venter vår første unge om bare noen uker, og har følt at jeg har møtt verdens beste gutt, noe han forsåvidt også er. gjør alt for meg, og vi har det veldig fint og morsomt ilag.. MEN, jeg klarer ikke roe meg ned og stole på han. myyye av det kommer nok av hormoner og graviditeten, men at det skulle være så vanskelig.. har vært så lei meg siste ukene.. vi krangler sjeldent eller aldri, men ofte at jeg blir lei meg og gråter, og idag fikk jeg nok, og har nå tatt en pause fra han jeg bryr meg så mye om. han vil ikke ha noen andre,og vil vi skal være sammen, men jeg klarer somsagt ikke roe meg.. noen råd? er vel kanskje ikke så mye og gjøre , annet enn og ta det med ro litt nå, og kanskje ting blir bedre når ungen kommer... ble litt langt og sikkert rart dette, men hjelper og få det ut.. og så vet jeg at jeg ikke er den eneste følsomme.. hehe ..

[Anonym bruker]

Stakkar deg, høres ikke greit ut! Vanskelig å vite hva en skal si til deg etter å bare ha et så lite innblikk i hva som skjer, kan jo ligge mye bak som du ikke får skrevet i innlegget ditt. Men utfra det du skriver høres det ut som du sliter med deg selv i forbindelse med graviditeten; og ikke nødvendigvis sliter med din kjære. Hormonene gjør at mange av oss ikke helt har kontroll lenger, og det kan være fryktelig vanskelig å skille hormonelle svingninger fra virkeligheten. Jeg gråter veldig sjelden til vanlig, men nå er jeg fryktelig følsom og her en kveld gråt jeg så mye at jeg var hoven i ansiktet til og med dagen etter. Jeg følte at samboer ikke var glad i meg, ikke synes jeg er attraktiv lenger, ikke er glad for barnet, osv osv. Min mann har ikke gjort noe galt for at det skulle føles slik plutselig, han er seg selv og vi har et helt normalt samliv uten store komesjer til vanlig. Jeg er veldig glad i ham. Tror vi klarer oss gjennom dette veldig bra likevel, siden vi har mange år bak oss fra før. Er slett ikke sikker på det ville gått greit dersom vi ikke hadde mye bagasje fra før... Kanskje trenger du å snakke skikkelig ut med noen? Forklare hvordan du føler uten å måtte legge skjul på noe? Kanskje kunne du fått time hos jordmor eller noen? Hun er vant til hormonelle gravide, og kan kanskje hjelpe deg å rydde litt i tankene. Er jo fryktelig dumt å risikere samlivet til barnets far dersom det viser seg at du ikke helt vet hva du ønsker for tiden... Beklager langt svar, synes bare det hørtes trist ut og håper det hele ordner seg til det beste for dere!

[Anonym bruker]

Takk for innlegget ditt! er ikke så flink til og si hva jeg føler til folk, men prøver mitt beste nå og si det til samboeren.. har jo absolutt ikke lyst og miste han.. men når jeg hele tiden er så lei meg, så blir jeg så sliten og stresset, og må jo også tenke på gutten i magen. samtidig så vil jeg ikke la dette gå utover samboeren min, for han har egentlig ikke gjort noe galt. er nok mest jeg som overreagerer og er for følsom om ting. vil prøve alt for at vi skal være sammen når ungen kommer, og begge vil jo det mer enn noe. er bare fordi jeg er så sliten nå, at jeg føler jeg må tenke litt på bare meg og ungen. selv om det er så tungt for oss begge og ikke være kjærester akkurat nå... men, selv om dette er ett valg jeg har tatt, og kan ombestemme meg for hvis jeg vil, så er det så utrolig vanskelig og leit.. vil bare ha han her, holde rundt han

[Renate77 ♥med gutt og jente♥]

Jeg har hatt det på samme måte som dere i begge svangerskapene. Har tenkt tanker om at han ikke bryr seg hverken om meg, barnet eller vår fremtid. Har tenkt at jeg har gjort noe dumt som er blitt gravid med ham, tvilt på om jeg i det hele tatt er glad i ham, tvilt på det meste egentlig, og tenkt at jeg og babyen vil ha det bedre aleine osv.

Masse merkelige tanker som jeg egentlig vet er helt på jordet når jeg tar meg sammen. Etter forrige svangerskap forsvant disse tankene (en stund etter), og jeg fikk nesten dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt hadde tenkt dem.

 

Jeg har tenkt en del på dette, og har funnet ut at vi kvinner i hormonhelvetet beskytter oss selv og ikke minst barnet på denne måten. Vi er veldig sårbare, og det er også en liten baby. Vi er opptatte av å gjøre det som føles riktig for oss selv og babyene våre, og da dukker ofte sånne tanker opp. Vi mener ikke noe vondt med det. det er rett og slett et slags instinkt, tror jeg.

 

Men, selv om jeg (nesten) konkluderer med dette, har jeg mine byger både titt og ofte. Griner og er lei meg, forbanna, trist, sur, rasende osv... Hormoner er noe dritt, og jeg gleder meg til de roer seg. Kan gjøre en normal kvinne syk på sinnet )

 

Lykke til videre )

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver... det er forderdelig vondt å føle det sånn ovenfor noen man egentlig er utrolig glad i. For min del skyldtes det rett og slett stress, at jeg var sliten. Hadde fire jobber fram til jeg var i uke 30. Da måtte jeg kaste inn håndkle og sykemelde meg, og etter dette fikk jeg veldig "ro på meg" og alle følelsene falt på plass igjen. Ta tiden til hjelp, er mitt råd. Jeg var så på tur at jeg ikke følte meg trygg på meg selv en gang. Heldigvis har jeg verdens beste samboer, som ba meg ta den tiden jeg trengte. Det var aldri noe stress. Og det "reddet meg" tror jeg.

Ja, det var det jeg hadde å bidra med. Ikke stort, men noen ganger hjelper det kanskje å høre at andre har liknende erfaringer. Du finner nok ut av det bare hormonene faller tilbake på plass. Masse lykke til fra meg til deg:)