Uff..trenger noen tips..ang. deprimert mann (litt langt)

[Anonym bruker]

Vi har en sønn på åtte uker, og da han var omtrent tre uker meldte mannen min seg helt ut. I begynnelsen tok han bleiene om natta, trøstet og hjalp babyen å sovne om natta, rydda og støvsuga, osv. Men plutselig la han seg på sofaen om natta, sov når han kom hjem fra jobben, skulle noe hele tiden og kom ikke hjem før etter vi hadde lagt oss. Jeg begynte å bli skikkelig lei, og atpåtill klaget han over at han var så sliten! Gikk å lurte på om jeg skulle si til ham, men jeg lot være for å spare husfreden og tenkte at han bare taklet alt dette på en annen måte en meg, så reiste jeg heller hjem til mamma for å få litt avlastning.

 

Men så sprakk bobla for noen dager siden. Plutselig satt han å hulka og gråt. Det viste seg at han hadde gått å hatt det skikkelig kjipt helt fra babyen ble født. Han synes det var skikkelig vanskelig, og følte at han hadde mista meg helt og at jeg bare tenkte på babyen. I tillegg hadde han dårlig samvittighet ovenfor meg fordi han følte han ikke klarte og avlaste meg, og dårlig samvittighet ovenfor babyen fordi han ikke klarte å engasjere seg så mye i ham som meg. Han bare ventet på at han skulle bli større, for han synes det er så vanskelig når han gråter så mye.

 

Oppå alt dette hadde han fått beskjed om at han kanskje mister jobben om et halvt år.

 

Han sier at han skulle ønske at jeg kunne snakke med ham om det, men jeg prøver så godt jeg kan og føler ikke jeg får noe respons. Uff det er så vanskelig. Og jeg er jo sliten fra før, også kommer dette på toppen. Vet nesten ikke hva jeg kan si til han, for han kan bli skikelig lei seg bare jeg sier helt hverdagslige ting. Håper noen har noen gode råd...

[Anonym bruker]

Du/dere skal være kjempeglad for at "bobla sprakk" som du selv sier og at han satt ord på det som er vanskelig. Det er faktisk menn som får barseldepresjoner også men det er lite snakk om. Synes det høres ut som om dere har et kjempegodt utgangspunkt til å fikse opp i dette og bli en liten lykkelig familie :-) MEN da må dere begge være villig til å sette ord på det vanskelige og jobbe med det. Jeg tror også dere vil trenge hjelp til dette, og familievernkontoret er mitt forslag da (det er gratis også).

Må bare spørre, sliter han med depresjoner til vanlig også?

 

 

[Anonym bruker]

Han har hatt perioder tidliger også, ja. Ofte i forhold til jobb og sånt, og nå hadde han endelig funnet en jobb han trivdes i. I det store og hele har han veldig mye følelser. Skjelden han gråter på den måten, så det var derfor jeg tok det så alvorlig, men han har det man kan kalle et "sydlandsk"temperament da. Gråter når han blir rørt, eksploderer når noe er urettferdig, blir i hundre når han gleder seg over noe, fryktelig deppa i motbakker, osv. Så han er en person som følelsene kan få overttaket på. Faren og broren er helt like. Jeg er mye mer "norsk" og lar skjelden følelsene påvirke meg, så det er kanskje derfor han føler at jeg ikke forstår ham. Vil gjerne ha hjelp, men hvordan skal jeg få med ham på det+

[Anonym bruker]

Si at du skjønner at han synes dette er litt overveldende men at dere er voksne mennesker som har et barn å ta dere av, og at han rett og slett må prøve å jobbe med problemene sine, men at du er villig til å "jobbe" sammen med han for å finne løsninger dere begge kan leve med. Si at dere vil trenge hjelp til det og foreslå Familievernkontoret.

 

For å være helt ærlig høres han litt ut som om han ikke tåler motgang, og at han ønsker at alt skal "gå av seg selv", noe det selvsagt ikke gjør. Livet er full av oppoverbakker og nedoverbakker og vi må lære oss å leve med det. Nedoverbakker er jo også det som gjør oss sterke, og alle har det innimellom.

 

Håper han er positiv til å jobbe med seg selv, og lykke til :-)