Er så irritert på mannen min for tiden

[Anonym bruker]

Han gjør ikke så mye egentlig, blr så irritert over mange små ting. Synes ofte at han ikke tenker, alt i forhold til gutten vår (5 mnd) må jeg fortelle ham: Gjør det, kan du gjøre det...

 

Når han kommer fra jobben, setter han seg ned for å lese avis, surfer litt på nettet istedenfor å leke med ungen sin. Føler ofte at han ikke kan leke med ungen sin enda, men det er jo så gøy selv om han er forholdsvis liten enda.

Jeg har vært sammen med gutten hele dagen og for det første kunne jeg godt tenkt meg litt avlasting med han da og for det andre har sikkert gutten også kjempelyst å være litt sammen med pappaen sin.

 

I høst skal jeg være borte en helg og istedenfor å kose seg litt med gutten sin, skal han levere han os besteforeldre. Kun en natt, men allikevel.

 

Uff, ikke noe bra stemmnng for tiden, føler at jeg eksploderer snart.

 

Er jeg bare vanskelig?? Han er egentlig en kjempebra mann og far. Eller er det fortsatt hormonene??

[Anonym bruker]

Skjønner at du er sliten og trenger avlastning....Men som en liten trøst har jeg hørt at veldig mange fedre trekker seg vekk fra barnet sitt den første tiden. Det blir overveldende med fødsel og amming og de er usikre på hva de skal gjøre osv.

 

De fleste av disse fedrene kommer veldig sterkt tilbake når barnet er blitt litt eldre, og de er sikrere på sin rolle som far.

[Anonym bruker]

Opplever akkurat det samme som deg og det er KJEMPE frustrerende. Det går så utover humøret. Ene øyeblikket er jeg blid og fornøyd, og plutselig blir jeg så hissig og drit forbanna. Skikkelig humørsvingninger.

 

Savner at sambo er engasjert i gutten vår. At han ringer fra jobben og spør hvordan det går. At han som du også sier, vil leke med gutten vår når han kommer hjem i stedet for å sette seg ned foran pc'en. Det hadde vært utrolig deilig om pappaen hadde skiftet litt på han og tatt ansvar for litt legging en gang i blandt. Men han har alltid en fin unnskyldning på lager når jeg spør han om noe. Det er akkurat som han har et valg, men ikke jeg. For noen må jo gjøre det, og ikke misforstå meg, jeg gjør det gladelig og koser meg med det. Men blir så lei meg, spesielt på gutten vår sin vegne.

 

Jeg håper inderlig at det blir forandringer etterhvert som gutten vår blir litt større, men må innrømme at jeg er bekymret for at det alltid kommer til å være en skjev fordelig i fremtiden også. Han kan ikke bare være en lekepappa, men jeg gjør alt det andre. Det nytter ikke!

 

Håper det ordner seg for dere.

[Forskeren]

Hei,

 

hadde så lyst til å svare dere for vi har nå to barn, ei på 2,5 år og en på 2,5 mnd. Hadde det slik også med førstemann. Akkurat som dere beskriver, han hadde et "valg", jeg ikke... Men det ble mye bedre når barnet rundet året. Tror en del førstegangsfedre sliter litt med å finne rollen sin, barnet er jo veldig knyttet til mor gjennom mat og mest av det daglige stellet.

 

Når jeg var gravid og når nr. 2 kom hadde han ikke lenger noe valg. Han måtte ta tak, stelle 2-åringen om morran, leke og avlaste meg. Og med nr. 2 så vet han hva han skal gjøre, vet hvordan man kler på og skifter bleie, bader, steller etc...

 

Så det er lys i tunnellen jenter!

[Anonym bruker]

Åhh det er så godt å høre. Tusen takk!

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjenn. Total fraværende pappa. Mne det snudde helt om etter at han hadde vært hjemme me gulle. Han hadde pappapærm da babyen var 5 mnd. og vi hadde veldig godt av det hele familien. han var bare nætt til og ta i et tak. Glemmer ali da jeg kom hjem fra jobb og han sliten utroper at det var så travelt med en baby hadde han aldri trod. han hadde seriøst trodd vi sov nesten hele dagen. Det var jo noe som skulle gjøres hele tiden. Nå er jeg hjemme igjenn og han jobber men det er slutt på timer på nette. Han tar frøkna med det samme han kommer hjem. og er en stor hjelp.