Min fødselshistorie :) (superlang!)

[LRMG]

12 dager over termin var det endelig min tur!

 

Våknet kl 6 med jevne rier på litt under et minutt. Bare som menssmerter. Kl 9 nærmet det seg 5 min mellom hver, men det var fortsatt ikke særlig vondt, så jeg ble enig med føden om å vente. Støvsugde huset mens mannen min plottet inn riene i et excel-ark og trøstet seg med å lage grafer over utviklingen.

 

Fram mot kl 12 økte smertene på, og jeg måtte begynne å puste mer konsentrert. Lå i badekaret med tente lys og følte meg som en ekte dronning. Vel ute av badekaret begynte det å gjøre riktig så vondt, og de kom jevnt og trutt med 5 min mellomrom. Mannen min insisterte på å dra på føden, så da dro vi. Bilturen var ikke morsom. Fartsdump med rier osv....

 

Vel framme var jeg sikker på at jeg måtte ha bra med åpning, men akk. 1 cm!!! Følte meg utrolig snytt, og hele fødedronning-image mitt raste sammen. Så da var det bare å dra hjem igjen.

 

Nå var det virkelig vondt! Mannen min var kjempeflink og sekunderte meg gjennom riene. Kommer alltid til å elske ham for denne dagen! Lå en time i badekaret, og prøvde endel ulike stillinger som fungerte mer og mindre bra. Til å overleve så lenge jeg klarte å puste og konsentrere meg, men helt forjævelig de få gangene jeg mistet kontrollen. Utrolig glad for pusteteknikkene vi hadde lært sammen. Etterhver ble det kortere og kortere mellom riene, og de var sprengvonde. Ble utrolig demotivert av tanken på at jeg nå kanskje hadde bare 3 cm åpning og maaaange timer igjen. Måtte ty til epidural likevel. Så da reiste vi inn igjen, selv om vi bare hadde vært hjemme 4 timer.

 

En rie ble tilbragt rundt lyktestolpen utenfor fødeavdelinge, en i heisen foran en masse mennesker, og en på et brannslukningsapparat. Couldn't care less!

 

Ble møtt av verdens hyggeligste jordmor som konstanterte 7 cm åpning, og bare en liten kant under riene. Ikke så rart det hadde vært vondt, og nå var det jo for sent for epidural. Men da var jeg så stolt og glad at det ikke gjorde noe. Ble sendt rett i fødesengen, for da begynte pressriene så smått. Fikk lystgass - min aller beste venn (men OBS! Fikk en merkelig effekt - ble helt borte et halvt minutt, hørte en rar summelyd, føltes som en blanding av å være helt drita og ha en million orgasmer... mystisk!)

 

Pressrier var ikke så kult, og han satte seg fast i halebenet mitt, lille luringen. Vannet ble tatt etter ca en halvtime, og det var misfarget. Da ble jeg veldig redd, for vi mistet akkurat en liten gutt i familien pga misfarget fostervann/avføring i lungene). Jm forsikret meg om at alt var fint med babyen, men at han burde ut nå. Hentet etterhvert en lege, og to barnepleiere, og alle fem halte og dro og ropte til meg mens jeg brølte som en ape. Da legen kom med sugekoppen fikk jeg klemt ham ut på to rier og svupp, så lå han på magen min (oj, nå kommer tårene igjen her ja...).

 

For en følelse. Varm, og glatt og myk og bare vår! Han gråt og jeg gråt og det er også første gang jeg har sett mannen min rørt til tårer! Fikk ligge der i ca 2 timer, fikk litt mat, og mannen min gikk ut og vasket, veide og målte. Ble sydd en rift og et skrubbsår (dette var ganske vondt, for nå var jeg ikke motivert for smerter!). Gikk på do, og vær forberedt jenter: Man blør som en gris, og kjønnsleppene er så hovne at man må stå med spredde bein (ser ut som en oppblåst gummihanske - normalt, men ganske skummelt!). Så var det rett over på pasienthotellet!

 

Fikk fin oppfølging på pasienthotellet, men synes det er litt kjipt at de sender en hjem den dagen man har mest melkespreng, vondest sting og mest hormoner. Skulle gjerne vært der i går, og i dag, for puppene mine er så sprengt at lillegutt ikke klarer å få tak, og suger blemmer på brystvortene.

 

Må si jeg hadde en fantastisk fin fødsel - under 10 timer fra start til slutt og babyen er sunn og frisk. Tiden etterpå har vært utrolig spesiell. Ingen av oss klarer å sove, for vi må bare ligge og kikke på ham. Bare hyggelige jordmødre overalt som får en til å føle seg som verdens flinkeste. Det er bare å glede seg!!!

[ღOscar skal bli storebror:):)]

Så FIIIIIN historie!!!! Sitter her med tårer i øya,..... snufs!!!!! Gleder meg til det blir våres tur:)

 

Masse masse LYKKE til med babyen deres:):::):0)

[Ladybug~N&E]

gratulerer så mye med gutten og med vel overstått fødsel;)

 

hva var målene forresten?? og han fått noe navn?

 

kos dere masse i tida fremover!

[ikkeakkurattattpåklattfødeklar]

Gratulerer så mye med gutten.

Masse lykke til videre og kos dere masse fremover=)

[mari.a]

åh...nå fikk jeg tårer i øynene...gratulerer så masse...-kjente meg veldig godt igjen-din fødsel var veeeldig lik som min første både i tid og forløp...kos dere masse:)

[conney skal ha nr 2:)]

jeg fikk oxo tårer i min øyne..

Jeg vil oxo treffe min lille baby:) men snart...

Gratulerer masse og kos deg med den lille

[Nicoline3]

Gratulerer så mye, da hadde vi endelig gull guttene våre hos oss. Hvilken dato ble han født og hvor stor var han? Jeg fødte 190807 kl 0616 , han veide 4510 og var 53 cm lang,36 rundt hodet. Hadde også en flott opplevelse og er verdens lykkeligste nå. Har du hørt fra prinsessebaby?

[LRMG]

Min er litt mindre, senere, kortere og tjukkere i hue

 

Han kom 190807 kl. 1755, veide 3566, 52 cm lang og 37 rundt hodet. Ikke hørt noe fra de andre overtidsdesperadoene, men har ikke kikket bakover her.