Lagt inn for anonym: ang fødselsdeperesjon

[lemontree]

hvordan merker man at man er på tur,eller har en fødselsderpresjon..?Jeg har 2 barn,ganske tett mellom disse,og går hjemme med den minste nå.

Før minste kom var første ALT for meg,han var rett og slett hele verden min,skjedde noe med han,ble jeg knust,utrlig lei meg,og dette gjelder feks.et fall i bhg eller et skrubbså.

 

Nå etter at vi kom hjem med minste,så føler jeg ikke det på samme måte,har ikke det samme morsfølelsen jeg fikk med første..er dette normalt eller?

Minste er 4,5mnd,og jeg venter enda på denne morsfølelse..

Jeg er glad i dem ufattelig mye,men føler meg nesten mer glad i nr 1,huff..vet det er fælt å si det,men jeg føler det slik til tider.

Nr 2 kan godt ligge å skrike litt før jeg tar han opp,er ikke slik som med nr 1 at jeg spriner gjennom dusjen og såvidt for blitt vår,eller skynder meg på do,nå tar jeg meg den tiden jeg trenger,går aldri i dusjen om det er bare vi to alene,misforstå meg rett her.

 

Jeg føler ta jeg ikke har fått blitt kjent med nr 2 heller..har nesten gått i ett siden vi kom hjem fra sykehuset,hatt besøk nesten hver dag,det begynner å bli tungt kjenner jeg,og jeg klarer liksom ikke si nei til at folk kan komme heller..har snakket med mannen om dette,og han mener det er slik med nr 2,at det kanskje tar litt lengere tid..ikke vet jeg..

 

Men jeg kan godt dra på besøk og ikke tenke meg om at mannen er hjemme alene med begge barna,med nr 1 så var det såvidt jeg turte la noen passe han,og det skjedde ikke før han var nærmere 8mnd heller..

 

Fødseln med nr 2 var litt mer drastisk enn med nr 1,gikk ikke like lett,men synes ikke det var noe forferdelig fødsel selvom..

 

merker også med nr2 at jeg blir fortere lei og irritert og heller leverer han til mannen for å ta han,slik at jeg får gått en tur eller noe..

 

hva er det med meg?

Er det en depresjon eller hva?

Håper ikke det,men vil heller ikke gå å ha en depresjon og ikke få snakket ut om det er det,og heller prøve å finne problemet..

hvem kan jeg evt.snakket med?

Her i denne kommunen er ikke HS like behjelpelig som andre kommuner,sier jeg det der så ler de sikker bare av meg...

og snakke med fastlegen vil jeg helst ikke siden det er en mann...

 

 

(kan noen kanskje legge denne ut på skravlesiden for meg,siden jeg helst vil være anonym,takk)

[Susan*lillegutt og mini*]

dytter for anonym jeg =)

 

men høres ut som du kanskje er sliten..ikke noe godt svar å få fra meg desverre.

[Tommage♀♂]

Jeg har også to tette, og går hjemme med begge to. Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, men jeg hadde det sånn med nr 1 også. Tok faktisk lenger tid før jeg fikk morsfølelsen med nr 1 enn med nr 2. Har slått meg til ro med at jeg rett og slett trenger litt tid på å bli kjent med dem jeg!

 

Her er det også sånn at minsten må gråte lenger før jeg tar ham enn storesøster måtte. Helt naturlig, da hun var baby hadde jeg bare henne å passe på, alt var nytt og jeg gjorde mitt beste. Det gjør jeg jo nå også selvsagt, hehe;) Men det er slitsomt med to små, ingen tvil om det! Jeg går rundt med en konstant følelse av dårlig samvittighet for at jeg ikke er noen god mamma, tror at jeg ikke er NOK glad i dem, for de fortjener så mye mer enn bare det jeg kan gi dem. Men jeg gir dem jo alt jeg har, de eier hele mitt hjerte og mere til... Jeg passer på dem, mater dem, holder dem rene og friske, leker med dem, og alt annet som hører med. Jeg bekymrer meg for alt mulig, er så redd de ikke skal ha det bra.

 

Når sambo har dem med seg i bil ser jeg stadig for med skrekkscenarier om at de kræsjer osv, og om det er storesøster som er med får jeg helt spasmer! Om det er lillebror blir jeg selvsagt fortvilet, men jeg kjenner jo ikke han like godt som storesøster enda, selv om han nærmer seg 5 mnd nå. Høres fælt ut! Kan jo ikke velge, for jeg elsker begge to, men jeg skjønner hva du mener når du sier at du føler du er mest glad i nr 1. Og der kommer den dårlige samvittigheten inn i bildet igjen...

 

Tror nok du ersliten jeg, men at det du føler er ganske normalt!

Klem fra meg