Er det "greit" å gråte foran barna?

[mumsima]

Jeg har ei jente på to år.

 

For noen timer småkranglet jeg litt med mannen min på telefon, og jeg ble så voldsomt trist.Kjente at tårene begynte å renne, klarte ikke stoppe det.

 

Da jeg la på stod datteren min der med store øyne og så på meg. "Mamma lei seg?" spurte hun. "Ja, jeg er litt lei meg, men det går bra", sa jeg og smilte litt gjennom tårene. Og så hentet hun en serviett til meg, så jeg fikk tørket bort snørr og tårer. Snille jenta mi. :-)

 

Etter det har jeg prøvd å være så blid og normal jeg kan. Og jeg har ikke merket noe på henne. Likevel får jeg så dårlig samvittighet, og lurer på hvordan hun opplever det. Om det er noe hun tenker mye på etterpå.

 

Dette har hendt noen ganger, men ikke ofte.

 

Men på en måte tenker jeg at kanskje det er ok også, så lenge det ikke er ofte. At voksne gråter inniblant er jo også normalt. Jeg husker med meg selv at jeg fikk sjokk første gang jeg så mamma gråte, da var jeg ca. 4 år. Det var skremmende! Men det var kanskje fordi jeg aldri hadde sett voksne gråte før?

 

Hva mener dere? Skjuler dere tårer for barna?

[børdi]

om det er greit eller ikke blåser jeg i,, har gjort det fler ganger...

-noen ganger klarer man ikke la være... sånn er det bare, vi er alle forskjellige....

[Monajenten]

Jeg begynner å grine av absolutt ingenting, og for meg er det helt umulig å la være å grine foran dem enkelte ganger.

Får også enormt dårlig samvittighet, og jenten min gjør som din. Det blir nesten enda tristere, hehe.

 

Men det er jo menneskelig, så jeg tenker også sånn at så lenge det ikke er hver dag, flere ganger for dagen, burde det vel egentlig gå greit.

[Mille**]

Ja, det syns jeg er helt greit, men klart, man bør prøve å ta seg litt sammen, ikke hulke ukontrollert. Er helt normalt med følelser, og barn har ikke vondt av å lære at voksne også kan være lei seg. )

[gubevarremegvæl]

Jeg har innimellom lett for å gråte (disse hormonene..sukk..) og jeg skjuler det ikke. Det er jo ikke sånn at jeg sitter og griner i flere timer, men jenta mi kan også da spørre om jeg er lei meg og vil trøste.

 

Jeg tror det er sunt at de små blir eksponert for følelser av alle slag - da er det greit å være litt trist. Jeg husker at jeg syntest det var helt forferdelig å gråte foran andre da jeg var liten - kanskje det kom av at jeg ikke var vant til å se voksne gråte?? Man kan jo spekulere..

 

Nei, jeg tror heller det fremmer empatien hos de små - tenk så godt de kan føle det når de ser at det hjelper å trøste littegranne

[mumsima]

Tusen takk for svar! Føler meg mye bedre nå. :-)