Nekter og sove i egen seng!!!

[Anonym bruker]

Må ha noen gode råd nå;-)

Datteren min har alltid sovet som en engel i sin egen seng. Men i sommer flyttet jeg og pappan hennes sammen igjen ( etter 1 års separasjon :-) ), og de siste ukene nå er det ikke snakk om at hun skal sove noe annet sted enn mellom oss.

Hun sovner i egen seng, men våkner automatisk når vi er på vei i seng og kommer da sprorenstreks drassende med dyne og pute.

Jeg vil ikke ha det sånn, og nå har det skjedd hver dag i to-tre uker. I natt bar jeg og min mann henne inn igjen i egen seng sikkert 20 ganger, og for hver gang ble hun mer og mer hysterisk og til slutt gråt hun så fælt at hun nesten begynte og brekke seg,

Til slutt sovnet hun av utmattelse, men kom seg inn igjen til oss i 04tiden uten at vi merket det.

Hva gjør man????? Jeg kan alltids klare meg på jobb selv om jeg er trett etter alt peset om natten, men stakkars henne som skal ha full dag i barnehagen og trenger all søvn hun kan få...

Er dette en kamp verdt å kjempe lurer jeg på. Kanskje det bare går over av seg selv, eller er dette noe man må ta tak i så tidlig som mulig.

Takk for alle som har erfaringer og gode råd og dele med meg:-)

 

[Anonym bruker]

Datteren min er forresten 2 1/2 år... Glemte og skrive det:-)

[to jenter og ett gull i magen]

jenta mi holdt på sånn og til slutt maktet jeg ikke lenger. så nå står senga hennes inntil vår. der sover hu hele natta.

[Anonym bruker]

Til vanlig hadde jeg sikkert sagt at barnet må bæres tilbake uten noe snikk snakk - til det blir en ny vane. Tror de fleste søvnproblem er igrunnen oss foreldre sin feil, i alle fall seg jeg det nå i etterid med mine egne.

 

I ditt tilfelle er jeg usikker. Det er en stor omveltning at dere er sammen igjen, og i den alderen er jo barn utrolig vare på konseptet familie. Hvem som er min/din mor og far osv.

 

Kanskje er det en mulighet at hun får sengen inn til dere en periode, eller at en av dere bærer henne tilbake og sover på madrass på hennes rom? Snakke mye om at dere er en familie, har egne rom, skal ha det godt sammen osv.

 

Hadde hatt helt panikk for at barnet mitt i en sånn situasjon skulle følt seg avvist eller utrykk. De små er jo dårlig til å uttrykke seg verbalt, så alle følelser kommer jo ut i handling. La henne kanskje få tid til å bli trygg igjen?

[tullla]

Jeg er også enig med deg, anonym! Tror kanskje jeg hadde gitt henne denne tryggheten og kosen i en periode nå, uten å gjøre noe ut av det. Jenta vår fikk flytte inn til oss igjen en periode når hun ble storesøster så hun skulle slippe å føle seg avvist, og etter 3-4 måneder flyttet vi sengen hennes inn på eget rom igjen, helt problemfritt. Det hender hun kommer inn til oss om natten fortsatt, og da bare kryper hun opp i senga og legger seg intill en av oss. Bare koselig Husker at hver kveld når jeg la meg og vi hadde begge ungene på rommet, så lå jeg å lyttet til den deilige lyden av to sovende barn på hver sin side av sengen, og følte meg som verdens heldigste! Men jeg synes det er godt å ha soverommet vårt tilbake også da.

 

Men jeg er var på at når barna kommer slik og ber om trygghet og nærhet, så skal de få det... Jeg ville ikke tatt denne kampen.

 

Så hyggelig at dere har funnet sammen igjen forresten! Lykke til med forholdet og familielivet igjen

 

Anbefaler No-cry sleep solution for toddlers and preschoolers av Elisabeth Pantley.