Trenger svar.

[Anonym bruker]

Jeg å min sambo sliter en del i vårt førhollende til varandre, han sier att han vill vente å se til etter fødsel (ganska snart) om han vill fortsette. Men jeg har hørt att par sliter som mest etter fødsel. Har dere noen erfarenhet om hvordan saker å ting forendres med en liten i huset.

[Gjest]

Jeg var ikke samboer med faren til min førstefødte, men etter fødselen gikk forholdet bra en liten stund. Han var søt og ganske engasjert som pappa, men etter en stund synes jeg at har prioriterte seg selv litt for mye, og jeg hadde problemer med å godta at han ikke kunne gi meg mer (vi var unge, han gikk på skole fortsatt og han følte at han trengte å være sammen med skolekamerater og drive med sitt) Det endte med at jeg overreagerte på èn liten hendelse og slo opp da babyen var 2mnd.

 

Jeg tror man har vanskelig for å tenke rasjonelt og gå med på kompromisser og alt det andre som kreves av et forhold når man er fersk førstegangsmor, full av hormoner, amming og baby. De fleste førsteangsforelde har også veldig klare formeninger om hvordan babyer skal behandles, og vi slet veldig med uenigheter der.

 

Hvis dere ikke har et godt og tillitsfult forhold nå, der han er generøs og fleksibel mot deg når du har det vanskelig i graviditeten, og dere ikke er enige om de fleste prinsipper i babybehandling og barneoppdragelse, så tror jeg dere vil slite veldig når babyen kommer. Babyer er slitsomme små mennesker, og kan tære på de beste forhold.

 

Noen ganger er det best å avslutte ting mens man har håp om å fortsette å være venner, for barnet trenger dere jo begge to, selv om det kanskje er best for alle tre om dere ikke er sammen lenger.

 

Lykke til uansett!

 

Klem!

 

[2008 og 2012]

Hva med å oppsøke en eller annen form for familieterapi? Gjerne så fort som mulig.

[Anonym bruker]

Det der må være kjempetungt. Du sier ikke hva du tenker selv om forholdet, om du ønsker å fortsette?

 

Hvis du selv mener at forholdet er tungt, at du selv har tenkt på å gå ut av forholdet, så er kanskje det mest realistisk å gjøre. I alle fall at du er mentalt forberedt på å bli alenemamma og gjøre litt forberedelser til det. For med en liten i huset så kan det gå begge veier, men fokusen blir mest på den lille - mange erfarer at de får liten tid og overskudd til å pleie forhold i den tiden.

 

Jeg går ut i fra at uansett hva han bestemmer seg for, at han skal ta del i livet til den lille og følge opp sitt ansvar. Jeg synes jo det er en litt stygg ting av ham å si han vil vente til den lille er født før han bestemmer seg. Jeg ville sagt at endten flytter han ut nå og deltar etter beste evne rundt fødsel og oppvekst, eller så satser han på forholdet og med det en familie. Å sette deg på vent på dette tidspunktet i livet ditt, det synes jeg personlig er dårlig gjort.

 

Om man tenker litt kynisk på det, så kan du si at DU vil ikke vente. Det første året vil babyen, av naturlige grunner, være mest knyttet til deg. Kanskje han trenger å se det - på avstand - at du og den lille klarer dere helt fint og er en liten familie - en familie han da ønsker å være en del av?

 

Jeg har ikke noe fasitsvar til deg, annet enn at du må stålsette deg og være forberedt på å bli alene. "Håp på det beste og vær forberedt på det verste."

 

Ønsker deg lykke til - vil gjerne høre hvordan det går