hvor er babygleden?

[Håpefull mamma]

Jeg er nå gravid i min 22 uke, og føler ikke at jeg gleder meg stort te at barnet kommer. trodde det ble forandret da vi var på ul, men nei da.. nå sparker det nesten hver dag, og det eneste jeg føler er aggresjon.. lurer på om hun aldri kan ligge stille. alle rundt meg gleder seg som bare det, og mange spør meg om jeg gleder meg. da svarer jeg at jeg gjør det, men føler jeg lyver for meg selv. er dette normalt? vil

"morsfølelsen" komme? kommer jeg til å bli en dårlig mor?

 

( pga alt som har skjedd her i det siste, signerer jeg som anonym. håper ingen blir sure for det)

[Håpefull mamma]

huff glemte å trykke på anonym knappen...*skam* jaja, nå vet dere hvem jeg er...:s

[Maria-B]

Den kommer sikkert skal du se Ikke noe å skamme seg over syns jeg.

[Lillegull2008&2010]

selv om graviditet er planlagt å ønsket er det en ganske stor omvenlting. Mye ansvar, mange tanker, så at man reager slik er sikkert helt normalt, å tror nok det går over når du har fått fordøyd tanken på at du skal bli mamma. Han vil kanskje bare fortelle deg at her er jeg, og gleder meg til å treffe deg! Å det gjør jo du innerst inne også

Babygleden kommer nok imens er det bra at du deler slike følelser. For ellers har du kanskje fått mere dårlig samvittighet for at du har de følelsene du har. Lykke til

[Håpefull mamma]

tuuusen takk for bra svar carma83 ble litt bedre inni meg nå

[1 Gulljente + gull i magen <3]

jeg gleder meg masse..men d virker som alle andre gleder seg så mye at di ikke tror jeg gjør det...for man kan jo ikke være like glad å sprudlende når 100stykker spør gleder du deg? å ditt å datt...blir liksom litt rart..men tror det blir bedre for deg etterhvert..får håpe det ivertfall...

[3 gutter iløpet av 4,5 år]

Ja, håper inderlig vi kan ha et saklig forum her. Skjønner at du er frustrert. Prøv å tenke positivt. Du bærer på et lite under, som ikke alle faktisk får mulighet til. Jeg er ikke spes begeistrert over å gå gravid selv. Hater å legge på meg og svinger i humøret. Relistisk sett er det jo mye jobb å få barn, nattevåk osv. Morsfølelsen har kommet veldig over meg akkurat idet barnet kom ut og ble lagt til brystet. Så nusselig m den lille munnen som jakter på mat, og DU er faktisk uunnværlig for den lille. Den er heeelt avhengig av deg. Det dukker stadig opp ting man kan ergre seg over hvis man vil. Såre pupper, brystspreng, nattevåk m.m. Tror det er en fordel å tenke på alt som er bra oppi dette. Du vil få veldig mange gleder fremover og du kommer helt sikkert til å bli en flott mor, siden du også faktisk har følelser og bekymringer for om du vil bli en god mor el ikke. Masse lykke til!!

[Lillegull2008&2010]

ja det er ikke rart man blir forvirret å lurer på om man blir en god mor! Alle følelser i en graviditet er "riktige" Man reager jo helt forskjellig på hvordan man skal takle ansvaret framover, og det er jo bare positivt. selv om det ikke føles positivt når man står midt oppi det. Vi kommer nok til å bli super-mødre alle sammen

Bare kjenn på de følelsene man har, og tillat seg selv å ha de, tror det kan bli lettere å komme over det da..

Jeg kjenner en venninne som hadde det akkurat likt, men det gikk over etter en periode. Hvordan er det med kjæreste å sånn da?

[Håpefull mamma]

forholdet til sambo er litt opp og ned. men han gleder seg kjempe masse. han vet ikke at jeg føler det slik da.. får meg ikke til å si de.. tørr liksom ikke..

[Adriansmor med tulla]

Syns du bør ta opp dette med jordmor...de kan være til veldig god hjelp...ikke unormalt for mødre å føle sånn men må alikevel ta problemene alvorlig.Jeg gleder meg til å møte jenta mi..er helt forelsket i henne alerede men er kjempe redd for at noe skal gå galt og at jeg ikke har en baby i desember likevel men må prøve å glemme bekymringer.Ta deg en dag å kikk på babytøy i butikkene og ting til babyen din=) det hjelper iallefall meg å se på alt det skjønne=) Vet du kjønnet på babyen din? Etter at vi fikk vite va det var føler jeg at bøde jeg og samboer kom nærmere babyen og hverandre har noe og glede oss til og snakke om=) lykke til videre

[CB-BabyBoy]

Jeg tror jeg kjenner meg igjen i det du skriver HI - jeg føler noe av det samme selv.

Jeg har ikke kjent spark eller vært på UL enda siden jeg bare er i uke 14, men har et veldig likegyldig forhold til det i magen. Jeg sier det fordi jeg egentlig ikke vil forholde meg til det på noen annen måte.

 

Jeg har snakket med andre her og de sier at morsfølelsen kommer og at det er vanlig å føle det sånn. Jeg har vært veldig dårlig lenge og det har vel bidratt til at jeg føler det sånn. Jeg forbinder det å være gravid med kun smerte, kvalme og det som hører til.

 

Det er først nå jeg vil bruke ordet gravid om meg selv. Jeg får noia om noen sier "jasså du skal bli mamma" eller " dere skal bli foreldre".

Jeg orker ikke en gang tenke på amming og sånne ting, det er jo bare ekkelt for meg nå.

 

Det er visst en generell oppfatning at en graviditet skal være den lykkeligste perioden i ditt liv, du skal gløde og være i ekstase for ar du bærer på et liv. Og når da noen ikke føler det sånn, så får man veldig dårlig samvittighet.

 

Jeg ville forsøkt å kanskje snakke med enten JM eller legen din evt noen andre som du stoler på. Og ta tiden til hjelp - det mest irriterende rådet ever, men noen ganger kan man ikke gjøre annet.

 

Sender en trøsteklem fra meg hvert fall!

 

 

[Eva Britt]

Hei!

 

Jeg har også slitt med å kjenne på gleden over å bli mor. Det er ikke noe godt å ha det sånn. Jeg er nå gravid med nr to. Det var da jeg var gravid med første og nesten første året hun levde at jeg hadde problemer med å være ordentlig glad i henne. Jeg var veldig stolt av henne og hun har ikke manglet noe. Men jeg har hatt vanskelig med å slippe gleden løs.

 

Det kan bunne i at jeg hadde en venninne som fikk et barn som hadde langt sykehusopphold og mye styr både i graviditeten og første leveåret. Det kom veldig nært, og min reaksjon i det var muligens å ikke la mine følelser slippe løs, fordi da ble det mye mer skummelt hvis noe skulle gå galt.

 

Det gode er at det HAR kommet til slutt og nå er jeg veldig glad i henne og nå som jeg går gravid med nr to er alt veldig annerledes. Det er ikke så mye som er usikkert og skummelt. Jeg er tryggere på at jeg takler rollen som mor på en god måte. Det har gått bra så langt med førstemann, så hvorfor skal det ikke gå bra med neste.

 

Jeg tror det er veldig dumt å fordømme seg selv for de følelsene man har eller ikke har. Tror også at det er viktig at du ikke gjemmer følelsene for andre. Spesielt ikke for mannen din. Dere må jo dele alt! Det ligger i alle fall mye trygghet i å kunne dele alt med den som står deg nærmest. Sikkert lurt å snakke med jordmor om det også! Men bare vær tålmodig med deg selv og ikke stress med at alle følelsene skal være "rett". Ta heller hensyn til deg selv og vær gravid på DIN måte!

[Gjest]

Synes heller ikke du skal være lei deg for dette...

 

Jeg har 4 svangerskap bak meg, og alle har vært forskjellige når det gjelder å glede seg over det.

 

I mitt første, var jeg på grensen til hat når babyen rørte på seg. Jeg var ulykkelig og trist hele tiden, og det var helt forferdelig å være gravid. Da jenta ble født var jeg den første tiden litt "avventende", på en måte, og det tok noen dager før jeg kunne si at jeg likte babyen min noe særlig. Men da vi kom hjem fra sykehuset, snudde det seg langsomt.

Med nr 2 var jeg stort sett fornøyd og glad og gledet meg til babyen, men det kom aldri noe slikt lykke-rush. Gutten kom, og da kom lykken også.

 

Med mine siste to ble det noe spesiellt, ingen av dem var planlagt, men begge har vært ønsket. Men med den siste gutten som ble født i 05, var det tøft alikevel.Svangerskapsdiabetes gjorde meg deppa selv om jeg ønsket meg gutten, og jeg slet med å holde meg sosial ettersom jeg stengte meg inne for å unngå flest mulig fristelser...

 

Denne siste er en sak for seg selv. Legene hadde avskrevet graviditet for min del, men lille nurket trosset alle odds, og ble værende i magen. Derfor er dette svangerskapet det jeg har vært mest lykkelig for.

 

Så dette svinger. Selv om du ikke gleder deg over noe i dag, betyr ikke det at du hverken blir en dårlig mor eller at du er en dårlig gravid! Husk å ta masse vare på deg selv nå, skjem deg selv bort litt. Og husk at babyen din ikke bryr seg så mye om dette, det er mest i din egen samvittighet det ødelegger nå.

 

Ønsker deg all mulig lykkefølelse, når enn den måtte komme!

[Håpefull mamma]

tuusen takk alle sammen for fine ord. de varmer, virkelig...

men lett er det ikke. har nå virkelig ikke lyst til å være gravid mer. huff, det sliter litt det ja. skal prøve og ta det opp med sambo i kveld, og håper han forstår.

 

jeg venter ei jente som skal komme på slutten av året (termin 29.des). har vært og kjøpt noen klær etc, men det går bare ikke inn at det er jenta mi som skal bruke de.

(huff, nå syter jeg fælt. ikke helt meningen det altså)

[Gjest]

Syt i vei, godt å få det ut. Og ikke vær redd for å snakke om sånne ting med sambo, tror du får mer forståelse enn du kanskje venter. Kanskje han har det sånn også..

 

Lite tips til slutt: Ikke press deg til å være lykkelig gravid. Det er veldig mange som ikke får følelsen for babyen med en gang. Og som sagt, du er hverken en dårlig gravid eller dårlig blivende mor...!! Husk det! Og neste ting du kjøper skal være til deg selv, ikke babyen din..

[Håpefull mamma]

tusen takk bringebæret!

 

Dette er et godt eksempel på hvor gode noen av dere her på bim virkelig kan være!! Takk...

[Anonym bruker]

dytt