jeg var ærlig...

[Anonym bruker]

da jeg traff min nåværende samboer, var jeg såpass ærlig å sa at jeg IKKE ville bli noen stemor, jeg var ikke innterresert i å innlede et forhold til en mann som hadde barn fra før.

og dette av den enkle grunn at jeg visste faktisk ikke om jeg ville ha egene barn engang, og ville hvertfall ikke vie mitt liv til unger som ikke er mine men hans!!

men samboern min "nekta" å la meg gå, han ville ha meg koste hva det koste ville.

og nå er det MEG familien hans og eksen ikke liker.

jeg var jo ærlig og sa FØR vi innledet et seriøst forhold at jeg ikke ville ha en mann med barn fra før.

kall meg gjerne ego, men jeg er i tilfelle en ærlig egoist!!!!!!!

det var han som var villig til å "gi opp alt" pga meg, er det da riktig at det er meg det går utover??

 

 

 

 

mina

[Kreoline]

Det er han som har gjort et dårlig valg, dersom han visste at du ikke kom til å engasjere deg i barna hans. Mulig han tenkte at de kom til å løse seg etterhvert. Men som en annen her skrev, far må finne ut hvordan barna hans skal ha det når de er på samvær og sørge for at barnet får det. For meg virker det som om ange menn delegerer og konstruerer hvordan barna skal ha det hos han, men er ikke like intressert i å gjøre det praktisk dersom det ikke er gøy.

 

Selv om du ikke ønsker å sette hele tilværelsen din til side for at han har barn, må du respektere hans forpliktelser overfor barnet. Han må få rom til å være en god pappa for barnet sitt, men du trenger ikke å være stemor/reservemor for barnet. Men du må vise barnet respekt likevel, selv om du ikke ønsker å ha noe omsorgsoppgave for barnet.

 

Personlig mener jeg at far har hovedansvaret for barnet når det er hos dere, men tror samtidig at du taper på å ikke involvere deg i barnet. Det er nok lettere å takle samværet om man blir kjent med barnet og kanskje synest det er litt kos at barnet kommer i helga. Jeg ville nok ha følt meg litt som 5 hjul på vogna i samværhelga. Men jeg er enig i at du ikke er bundet opp til barnet hans de helgene, for det er han som har samvær og det er han barnet kommer for å treffe.

 

 

[~~DoraDora~~]

Sånn var det for meg også

 

Jeg sa klart i fra at jeg ikke vil binde meg til å være en ivrig stemor for datteren hans. Han ville også ha meg, koste hva det koste ville. Han ville til og med flytte til en annen kant av landet med meg. Men det endte med at jeg ble DEN ivrige stemora, som gjorde alt for stebarnet...helt til moren hennes ble sjalu på forholdet mellom meg og jenta,- og satte en stopper for det. Hun stakk så mange kjepper i hjulene for meg at jeg nå har trukket meg mer og mer vekk. Mest for at jenta skal få fred fra sjauen...men også for våre felles barn som ble stresset av alt oppstyret rundt halvsøsteren.

[DolphinGirl]

Jeg hadde det også litt sånn. Min samboer var så forelsket at han påsto det ville komme til å ordne seg. Det endte med at han forventet jeg skulle være MOR til barnet, og jeg endte opp med å være barnevakt stort sett daglig slik at han fikk gjøre sine ting og jeg ble sittende hjemme med HANS unge. Andre begynte jo også å kommentere hvorfor JEG måtte passe ungen, og hvor er foreldrene? Vi har hatt mange krangler og først da jeg pakket kofferten og dro skjønte han at jeg faktisk mente alvor. Jeg dro tilbake på prøvetid og etter det har det faktisk gått mye bedre og han tar seg av ungen sin, og jeg sier klart fra hvis det er noe jeg mener HAN skal gjøre. Han pleier å si at han ser på meg som moren til ungen, fordi den egentlige moren er så umoden, men jeg minner han på at nei, det er IKKE min unge og det må han bare tåle. Vi lever da ikke i en fantasiverden, men i den virkelige verden og der er ikke alt så fantastisk bestandig...

[Anonym bruker]

Alvorlig? Mannen din er ikke en god far, og du er ikke mye bedre som person. Greit at man ønsker at mannen ikke hadde barn fra før, men nå er de faktisk der, og det må du bare ta hensyn til. Dersom han er villig til å "dumpe" sine egne barn for deg, fortjener dere hverandre.... Be på dine knær om at du aldri får lyst på barn, for når han allerede har gjort det en gang, kan han like gjerne gjøre det mot deg

[Anonym bruker]

Tja... Mannen din er nok hakket verre. Jeg kunne nok ikke vært sammen med en mann som sviktet ungene sine. Det sier jo mye om han som person. Og en mann som virkelig elsker ungene sine og som er en oppofrende far må da være tidenes beste sjekketriks.

 

Det kan på en måte sammenlignes med en utro person. Du vet, man sier "once a cheater, always a cheater" eller "once a dog, always a dog". Det er altså en viss sannsynlighet for at denne mannen skal finne på å svikte sine nye barn også.

 

Dersom jeg hadde hatt slike tanker om å være stemor, så hadde jeg nok funnet meg en annen mann. Tror ikke jeg hadde hatt samvittighet til å påvirket en far til å kutte ut sine barn. Det kan egentlig bare bety at du trolig er en kald, kynisk og egoistisk person. Du dytter andre av veien for å få det du vil ha. Husk at du er en person som har lov til å ha egne meninger og oppfatninger. Du er trolig ikke hjernedød og hadde nok også innflytelse over situasjonen. Hvor mange hjerneceller mannen din har kan derimot diskuteres kan det virke som.

[Anonym bruker]

Helt enig med deg over her. Virker som om folk glemmer at det er barna som betyr mest her!! Vi voksne skal passe på dem.. ikke få faren deres til å dra fra dem.

[Helene Harepus]

Jeg må signere under de siste 2 innleggene...

[Anonym bruker]

Din nåværende samboer er en megadust ut fra det du forteller. Det syns jeg forøvrig at alle foreldre som velger bort barna for kjærester, er.

Det er ikke riktig at det skal gå ut over deg. Men slik er ofte justisen innad i en familie. Man legger heller skylden på en som kommer utenfra. Familien hans burde være tøffe nok til å innrømme at sønnen er utrolig feig uten å skylde på deg. Kanskje burde de tatt ham for seg og gitt ham en lekse! Det hadde jeg gjort om min sønn oppførte seg slik.

 

Kvinner tror jeg har lettere for å velge vekk nye partnere som ikke er gode farsemner. Jeg kjenner til noen få menn som har brudd ut av forhold med nye barn, fordi den nye dama ikke har vært grei med barna fra første ekteskap. De lar altså barna kommer først. Det står det utrolig respekt av.

[Gjest]

dette blir litt banalt for meg. mener du å si at så lenge du er ærlig, så kan du ikke klandres for dine handlinger? ex: jeg har veldig lyst på mannen til bestevenninna mi, men er ærlig og sier i fra om det før jeg legger an på ham, så da er det greit? du er ikke alene om ansvaret i dette, men det blir for drøyt å fraskrive seg ansvaret "fordi man har vært ærlig".