Negative besteforeldre... :(

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Vi har nettopp blitt prøvere og håper endelig at vi kan gjøre familien vår større ettersom vi har et fire år langt forhold, er samboere og 22 år begge to! Vårt problem er at "besteforeldrene" er så negative... "du må bli ferdig med studiene først" , "dere er så unge" osv er alt de sier. Vi har ikke sagt at vi er prøvere, men vi vil jo gjerne at de skal bli glade på våre vegne... vi tenker jo at de sikkert blir glade når det faktisk blir en baby, men er det de som har rett? Er vi for unge? Er det umulig å ha baby å studere? Blir så usikker...?!

[Liaes]

Min søster er 27 år, og har en datter på to år. Hun studerte både under graviditet og etterpå Tror dette er fult mulig:)

Er selv 19år og prøver! Har heller ikke fullført utdanning,men tror det er fult mulig og studere med barn!

Synest du bare skal "go for it" jeg... på en annen side,kan det jo hende dere bruker lang tid på å bli gravide,kansje utredning ect,så kansje det blir over et år til du bli gravid! Man har ingen garantier!

Og uansett,når foreldrene deres får den beskjeden om at de skal bli besteforeldre,tror jeg de forandrer mening. Når søsteren min var gravid i en alder av 24,så grein min far da han fikk vite at han skulle bli bestefar:)

 

Bare og stå på! De forandrer sikkert mening, og om dette er det dere virkelig ønsker hadde jeg ikke tenkt på de neagtive "besteforeldrene:)

 

Lykke til!!

[lanoforliten]

Hei.. Jeg ble gravid da jeg begynte å studere, og har studert i to år etterpå. Dette har nærmest slitt meg ut, jeg hadde litt praksis i dette studiet, og det var PYTON å kombinere m barn. Det har vært så ille at jeg har måtte ta meg en pause for øyeblikket... eg har vært så sliten at jeg var på nippet til å gå inn i en depresjon. Jeg vil på det varmeste anbefale å bli ferdig, det er en heltidsjobb å ta vare på et barn, husk det. Men, vi er alle forskjellige, du vil kanskje oppleve det som bra å kombinere barn og studier.... Uansett, lykke til!!!:-)

[*vilsågjerne*]

Jeg også fikk litt dålig feedback da jeg prøvde å lufte dette temaet, for mine foreldre.. Pappa venter jo faktisk sitt fjerde barn, med en tredje dame, så jeg ble både litt skuffet og irritert da jeg fikk høre at jeg skulle bli storesøster igjen, når VI SELV er prøvere....

Synes de kunne begynne å glede seg til å bli besteforeldre istedet for jeg!! Mamma er klar for å bli bestemor, men ser helst at jeg venter leeenge..... SAMMA DET, SIER JEG!! GLEDER OSS UANSETT til å bli gravide vi ja:)

[Mammaen til Lillegutt+maijente]

Det er da dere som bestemmer hva som passer best for dere utfra livssit. og ønsker! Ikke la utenforstående påvirke dere her!!!

[JulieF*Victoria*]

Jeg tror besteforeldre i stor grad vil prøve å påvirke den ene eller den andre veien så lenge de har muligheten....så sant de er uenige da!

 

Hvis jeg hadde spurt mine foreldre om hva de mente (jeg er straks 23 år, sambo er 30, har vært sammen i 4 år)om at vi hadde begynt prøvingen nå, så hadde de vel ment at vi burde ventet litt til. De syns vel enda at jeg er lille jenta deres;)

 

Derimot er jeg sikker på at den dagen jeg faktisk ER blitt gravid, og forteller det til dem, så vil de bli overlykkelige=) Vi har derfor valgt å ikke fortelle dem noe som helst!

 

 

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Takk alle sammen for svar!! Studiet mitt krever ikke så mye, og jeg vil være færdig med mitt andre år når en eventuell baby kommer. (hvis vi er heldige å bli gravide nå...) Det blir nok tøfft, men med god støtte fra familie håper jeg det siste året også vil gå bra. Jeg håper jo og tror de blir glade for å bli besteforeldre når de bare får tenkt seg litt om... For vi håper at spiren sitter denne måneden vi Lykke til alle sammen, og takk igjen for all oppmuntring og gode råd. Fantatisk støtte i dette forumet!!

[lykkelig-mamma]

Hei Jeg er selv 22 og samboer er 23.Vi har bestemt oss for å bli prøvere i oktober. Jeg vil så bli ferdig med mitt siste år i mai og ha termin tidligst i juli. Har også hørt strofene at man må gjøre seg ferdig, og ha vert i fast god jobb minst 1 år. Vi har bestemt oss for å ikke si noe om at vi er prøvere, sier det heller når nyheten er god:) Er svært enig med mamma til lillegutt (?) , folk reagerer og håndterer situasjoner ulikt! Bestem dere for hva som er best for nettopp dere! Vi har funnet ut at det er dette som vil gjøre oss lykkelige.

 

Lykke til med prøvingen

[Kristi*trebarnsmor*]

Jeg hadde studert i to uker da jeg ble gravid... Tok siste eksamen 6 dager over termin i mai, og har klart meg bra på alle (6stk) eksamner dette året. Nå skal jeg ta permisjon, og vet ikke hvordan det blir å kombinere studier med en baby, men det gikk iallfall bra å være gravid! Tror du får det til om du vil jeg!

Jeg var 20 da jeg ble gravid...

[lanoforliten]

Mulig det, men JEG har selv gått igjennom dette, og unner ikke min verste fiende de takene jeg har gått gjennom... Jeg skriver dette for å opplyse at man faktisk burde vært delt i både fire og fem i denne perioden med små barn og studier. En til å være mamma, en husholderske, en i arbeid, en kone, og en til å være venn osv. En forferdelig følelse!! Når hun spør om råd, så deler jeg gladlig min erfaring. Men hun må jo veie opp hva som er viktigst for henne selvfølgelig!

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Jaa, tror absolutt det er dette vi vil Har jo diskutert opp og ned i mente sikkert hundre ganger. Vil jo ikke sette et liv til verden uten å være i stand til å ta oss av og forsørge den lille! Men det er jo vanskelig å forutsi ettersom at det blir vårt første barn... Tror ikke vi heller vil si at vi er prøvere, men det er jo egentlig ikke noe noen har noe med heller kanskje!? Takker igjen for alle råd og erfaringer Og lykke til alle sammen, og gratulerer du som har fått en liten engel!

[Gjest]

hei alle,æ vart gravid i studietia når æ va 19 år..

har no 2 gutta å e 24 år,har itj tatt opp igjen studian enno æ da for vi prøve på nummer 3..

men svigermor mi va itj så begeistra for at vi e prøvera,æ har nettopp gått igjennom en exu...vart operert ut på tirsdagen som va,så æ har vært igjennom en del...men æ ty at ho har itj nå ho har skulla sagt,vi må da få lov te å bestem sjøl...æ bi så irritert når ho tru ho vet best,men ho tenke sikkert på d at vi har en gutt som e syk fra før som treng ekstra da!

d forstår æ jo,æ vet jo d for æ e jo tross alt mora...men læl liksom,åååå!

mått bare få ut litt=)

men lykke te damer,vet itj kess syklusn min bi etter d her da...fikk beskjed om å vent me å prøv på 3mnd p.g.a av æ fikk cellegift å sånt!

[2 fine små]

Go for it!

 

Mye lurt er sagt allerede, men er man klar for barn i 20aarene, evt foer, saa er det straalende. Selv var jeg ikke klar foer i 30aarene, men det var meg.

 

En ting man skal huske paa med vaar (stakkars) foreldregenerasjon, og kanskje spesielt moedrene og svigermoedrene vaare:

 

1. Vi velger i stor grad vaare liv.

2. De har i stor grad ikke valgt sine liv.

 

Derfor forstaar de ikke helt, alltid eller sanne ting.

 

Say no more....

 

Lykke til!

[Dizzie_mortil3]

Det er ikke alderen som er avgjørende synes jeg, men at man har gjort de tingene i livet man ønsker som er vanskelig å få til med små barn, og at man kan sørge for barnet sitt. F.eks har man en drøm om å reise verden rundt som ung backpacker, bør man ikke bli gravid. Har man en drøm om å ha en utdannelse og fast jobb slik at man har en økonomisk buffer i bakhånd, bør man heller ikke prøve å bli gravid. Det er slike ting som sier seg selv. Jeg mener ikke at alle må ha god utdannelse og jobb før de får barn, jeg tror ikke barn trenger allverdens materielle goder for å ha det godt. Men de trenger et minimum, og er det noen som helst risiko for at man havner blant Norges såkalte fattige når barnet er født, synes jeg hensynet til barnet skal gå først.

En annen ting er at hvis man elsker å sove lenge i helgene, bør man ta det i betraktning at man sannsynligvis må opp i 6-7 tiden hver dag i 3-4 år etter at barnet er født, helg eller ikke helg!)) Det er en sannhet jeg egentlig visste, men som jeg ikke hadde tatt helt innover meg før jeg fikk datteren min. Og så synes jeg man bør være rimelig sikker på at man har et stabilt forhold til faren, og at han er den rette.

Har man alt dette på plass før man er 20 eller før man er 25, så flott! Da synes jeg det er forsvarlig å få barn!

 

[mamma til twins]

Foreldre vil jo ofte det DE tror er det beste for sine barn. Men er ganske sikker på at når ungen først kommer (trolig allerede når graviditeten er et faktum) så vil de glede seg. De prøver bare å så en dose fornuft inn i situasjonen. Ta det for det det er; kjærlighet.

 

Jeg ville nok heller ikke anbefalt min datter å få barn før hun var ferdigutdannet og i jobb. Å studere som småbarnsmor er ikke det verst, det er fullt mulig. Men å være gravid mens man studerer var et dårlig valg for min del pga svangerskapskvalme og en hard fødsel.

 

Jeg ville mye heller ventet til jeg hadde jobbet et års tid og hadde fått opptjent fulle permisjonsrettigheter, ikke minst fordi du er en veldig ung jente. Det har jo ingen hast akkurat.

 

Uansett, lykke til!

 

[-Diddelidu- med spire!!]

Hei!

Mitt råd er å tenke nøye etter og gjøre det dere selv føler er rett. Er det å få barn nå så go for it! Ikke la foreldre få ødlegge planene deres hvis det er det dere virkelig vil. Det er jo dere selv som bestemmer. Og så er jeg sikker på at skulle du bli gravid så blir nok foreldrene deres kjempe glade allikevel!

Men allikevel så er det viktig å tenke nøye igjennom det. Er nok ikke bare bare å studere med en liten baby.. Har du tenkt på om du ska ta permisjon fra skolen, eller om du skal fortsette på skolen men en gang, hvem skal passe barnet osv. Jeg ville ialle fall ha vært hjemme med babyen det første året, ellers hadde jeg følt jeg hadde gått glipp an noe.. Og dersom du blir hjemme, må du tenke på at det blir nok litt slitsomt å gå tilbake til skolebenken igjen etterpå. Jeg planla faktisk å bli gravid for et år og noen mnd siden. Da hadde jeg et år igjen av skolen, men hadde såå lyst på baby, for så å ta siste rest på skolen etterpå. Men så begynte jeg å tenke nøye etter og fant ut at det beste var å vente..Og er kjempe glad for det nå, for nå er jeg ferdig med skolen.

Nå vet jo ikke jeg hvor lenge du har igjen av studiene dine. Dersom du har mange år igjen forstår jeg jo t du ikke har så lyst å vente

 

Det viktigste er iallefall at du tenker godt igjennom det for dere bestemmer dere. Og så må du jo huske på at det er slitsomt å studere, og tenk å ha et barn i tillegg..

 

Ønsker dere iallefall lykke til og håpe alt ordner seg:)

[Lille&Jeg + Bøllefrø :)]

Hei og takk for at du og alle andre her deler erfaringer Vi har tenkt lenge på dette, og vi har og har alltid hatt et stabilt og godt forhold! Selvfølgelig vet man jo aldri, men vi kan jo ikke tenke på det heller. Folk går jo fra hverandre etter 50 år i våre dager... Når det gjelder studiet mitt så krever det svært lite, så det har vært med i tankene når vi har vurdert dette. Vi har mye fri og så og si aldri lengre dager enn 4 timer! jeg ønsker å ha permisjon det første året, for så å gå inn kullet etter! Skolen er også svert flinke til å tilrettelegge for både gravide og de som har barn. På en måte føler jeg at jeg vil ha bedre tid til et barn mens jeg går på skole enn hvis jeg skulle vært i full jobb barnets andre leveår (noe som kreves økonomisk hvis jeg ikke er student.) Jeg ser selvfølgelig også de negative sidene både ved å være gravid og ha barn som student. Men vi ønsker virkelig dette... Er bare blitt bekymret for at dette blir noe negativt og noe vi gruer oss til å si... Kanskje bør vi vente!? Men det er jo ikke det vi vil, vi vil ha en liten baby som vi kan ta vare på og som er vår egen lille familie