Morskjærlighet overfor bonusbarna - kan han forvente det?

[Anonym bruker]

Jeg føler forventningene til meg som bonusmamma (barnas kallenavn på meg) blir i høyeste laget når samboer forventer at jeg skal være like glad i bonusbarna som om de var mine egne. Barna har allerede en mamma, men de bor sammen med oss og det er jeg som har den daglige mamma-omsorgen for dem. Klart jeg er glad i dem! Og klart at jeg vil dem alt det gode i hele verden! Men å forvente at jeg skal være like sterke følelser overfor dem som om jeg skulle ha vært mammaen deres blir litt rart, synes jeg.

Vi har bare vært sammen ett år, og venter vårt første barn sammen til jul. Jeg kan forstå at han er redd for at jeg skal forskjellsbehandle barna på en negativ måte. Men ut fra hvordan han oppfatter meg i hverdagen - rundt den daglige omsorgen - sier han at han ikke kan se at jeg ikke gjør mitt aller beste for barna hans. Målet mitt er at alle barna skal føle seg elsket, verdsatt, inkludert og gis det beste utgangspunktet for et godt voksenliv. Men med disse forventingene gjør han meg usikker på rollen min, jeg føler meg mistenkeliggjort og jeg ønsker ikke å ende opp med å ha dårlig samvittighet for at jeg kommer til å ta meg av babyen min som en mor skal gjøre. Hans barn har allerede en mamma, og baby trenger også en mamma med alt det innebærer.

Vet ikke om dette ble helt forståelig... men kanskje noen har noen gode råd eller kjenner seg igjen? Kan man i det hele tatt unngå å bli utsatt for en slik gransking som bonusforelder?

Jeg er i alle fall både overrasket og veldig lei meg for at dette kommer opp nå. Alt jeg ønsker å få til er at vi skal være en familie som trives med hverdagen og har det bra sammen, og at vi voksne er gode rollefigurer og kjærlige foreldre for barna. Forskjellsbehandling vil skje ut fra at barna er ulike individer og har ulike behov. Annen forskjellsbehandling er ikke tema for meg. Men å forvente at jeg skal føle morskjærlighet overfor bonusbarna blir rart...

[Anonym bruker]

Som stemor vil jeg si at jeg synes at han forventer altfor mye av deg og at han må lete lenge hvis han skal finne noen som elsker sine stebarn like mye som sine egne. Jeg har alikevel lyst til å snu litt på det og fortelle om min søsters angs for akkurat det samme som mannen din. Hun har nemlig en datter fra før og når hun og mannen ventet sitt første sammen, var hun livredd for at mannen skulle forskjellesbehandle. Mannen hennes er en av de få som virkelig elsker begge barna sine like mye (den eldste datteren har ikke kontakt med biofar). Min søster fortalte meg at det ikke fantes noen grunn til hvorfor hun var redd for dette fordi hun visste jo at mannen hennes var veldig snill med datteren, men alikevel var hun livredd for at mannen skulle ENDRE seg når det fikk et nytt barn.

Det jeg prøver å si er at ikke alle tanker er rasjonelle i en slik setting og vi gruer oss kanskje til forskjellige ting. Det betyr ikke nødvendigvis at han mener du er en dårlig stemor nå, men at han er redd du vil forandre deg. Vet ikke om dette var forståelig jeg..

 

Når det er sagt vil jeg faktisk (som stemor) gjenta meg selv: Han har altfor høye forventninger hvis han tror du kan elske barna hans like mye som sine egne. Men han kan forvente at du behandler de likt alikevel. Forskjellen er vel at det koster deg litt mer og gjøre ting ovenfor barna hans som er naturlig med ditt eget, men det betyr jo ikke at du ikke gjør det for det.

 

Senk skuldrene dine og gled deg til å bli mor. Du komme helt sikkert til å bli en strålende stemor og biomor:)

 

Lise:)

[*-*]

Jeg syns du fikk et godt svar fra Lise. Når alle barn bor fast hos dere så må alle bahandles likt og de må ikke merke noen forskjell. Som du sier, det er du som har den daglige mamma-omsorgen. Men likevel vil det jo være naturlig at du vil føle litt ulikt overfor dine egne barn. Jeg har tenkt litt på dette med biologiske barn og ikke, og kjærligheten man føler. Mange adopterer jo barn også, og da vil man jo forvente ar kjærligheten er like sterk selv om man ikke har født dem selv. Jeg tror forskjellen med stebarn er at de har en annen mor slik at de ikke er ens egne selv om man har omsorg for dem, moren vil i de aller fleste tilfeller alltid være viktigere enn stemor. I tillegg vil det være forskjell på hvor lenge man har kjent dem. Det gjør nok noe med følelsene å ha hovedomsorgen for et barn fra det var et lite hjelpeløst nurk som var helt avhengig av en, jeg tror det fyller opp en konto som gjør at man har mer å gå på etterhvert. Dette er ikke noe man kan gjøre så mye med, man kan bare gjøre så godt man kan.

 

Når det er sagt så syns jeg det høres ut som om du gjør en formidabel jobb i forhold til stebarna dine. Og selv om du er glad i dem og vil deres beste, ligger det mye jobb bak fra din side, det er noe alle skal være klar over. Og du har faktisk ikke hatt dem så lenge heller, følelsene overfor dem vil også sannsynligvis blir sterkere, eller iallfall tryggere, etterhvert. Jeg merket det veldig med mine stebarn, jeg er mye tryggere nå enn jeg var i starten, ting faller mer naturlig. Ellers så er det jo sånn at det vil være aldersforskjell på barna deres, og det vil løse masse, de vil jo ha ulike behov. Kos deg over å få bli mamma, og gled deg over hele familien din. Mannen din er sikkert bare litt stressa over at dere snart skal bli foreldre, det er vel helt natulig:)

Og blir det problematisk når dere får barn så ville jeg bare sørget for å snakke mye med stebarna, fortelle at du trenger litt tid med barnet for å venne deg til å være mamma feks, det har du jo ikke vært før. Ikke utslett dine behov helt i ønsket om å inkludere de andre søskene. For meg hjelper det masse å snakke med stebarna mine når ting går litt på tverke, vi snakker om at vi er glade i hverandre og gjør så godt vi kan, men det er ikke alltid vi får det helt perfekt til, verken barn eller voksne. Jeg har tross alt ikke vært 'mamma' i så mange år, så det er jo ikke alltid jeg får til alt:)

[Anonym bruker]

Kjære dere!

 

Tusen takk for fine svar, for støtte og for gode ord!

Dagen i dag er litt sånn groggy og "jøss, hva var det som skjedde?" - men mannen min og jeg har en god tone oss imellom. Han er vanligvis en svært reflektert og omtenksom mann, så jeg tror gårsdagen muligens var et resultat av en irrasjonell tanke om at jeg vil endre meg etter fødselen slik det nevnes. Det høres logisk ut. Selv synes jeg det er vanskelig å si så mye om hvordan ting vil bli etter veslegutts ankomst; jeg har jo aldri fått barn før. )

Tror det viktigste blir fortsatt å føle seg fram til hvordan vi alle kan fungere i en god enhet, og hvor målet er at barna har best mulig utviklingskår. En fortsatt tett dialog med mannen min er viktig i så måte. Han er nok skuffet over at barnas biomor viser liten interesse overfor barna sine, og har bl.a. nevnt at han ønsker at jeg skal ta meg av dem hvis noe skulle skje med ham. Gårsdagens forventning om morsfølelser overfor barna kan kanskje være et resultat av dette? Samtidig ser jeg at biomor selvfølgelig er den viktigste kvinnen i barnas liv - det er helt tydelig i forhold til hvordan barna snakker om henne og hvordan de reagerer og er når hun kommer på besøk. Hun er en velkommen person i huset her, og vi har en god tone oss i mellom. Noe jeg setter svært stor pris på! Ting som gjelder barna overlater jeg imidlertid til mannen min å drøfte med henne. Poenget mitt er å understreke at barna allerede har en mamma og at det ville være feil av meg å prøve å ta hennes plass. Det ville være feil overfor barna, overfor henne og overfor meg selv. Jeg er bonusmamma, og det synes jeg er et privilegium!

Rådene om å snakke med barna og ikke utslette egne behov tar jeg også med meg videre - tusen takk!

 

Søndagshilsen fra M )

[Anonym bruker]

Er vel ikke noe å snakke så veldig om, du trenger vel ikke si så han hører det, til deres fellesbarn at du elsker barnet mest av alle i hele verden, men holde det litt for deg selv. Og han trenger vel ikke gå å mase om hvilket barn det er du egentlig elsker mest. Det er ikke vanlig og det er ikke sunt, samme hvem barna tilhører.

Hankan jo forvente av deg at du skal elske dem like mye, men han trenger el ikke få alle forventningene sine innfridd, får du det? Veldig få som faktisk får det slikher i livet. Er nok litt naivt.

Forskjellsbehandler du barna, kan det jo bli litt vanskelig for han å leve med, men detbetyr jo ikke at du trenger å elske dem likt? Hjertet går nå sine egne veier, nytter ikke å fortelle med fornuft hvordan ting skal være. Det gir nå heller ikke så veldig god grobunn for kjærlighet, at en en føler en må.

Du må selvsagt ta deg av babyen så godt du kan, og være en mor for den, akkurat slik som du måtte være en mor for babyen også om alle de andre var dine og. Babyer er enkle sånn, når de vil ha pupp må de få pupp, når de besjer må de få stell, og når de sover, bør du også sove sånn i begynnelsen, for at du skal klare rushet. Dette må vi alle gjøre, samme hvor mange enhar fra før.

Det er jo ikke slik at jeg blir mer mor for eldstemann, om jeg ikke tar meg av andremann når han kommer. Men jeg blir mindre mor for andremann, om jeg ikke tar meg av han. Vi venter også en ny i desember, så vi står da med to tette. Arbeidsbyrden i hjemmet øker, og vi må begge trø til, og det kommer til å gå på "bekostning" av alle barna. Både fellesen og hans særkullinger. MEn så får en jo si at denne prisen må de bare finne seg i å betale, for det er jo en berikelse både for dem og oss, å få flere barn/søsken i huset.

[~~DoraDora~~]

Barnet/barna dine har like mye rett til å ha en mor som elsker de høyest i verden, som stebarna dine har... og dersom mannen din forventer noe annet, så setter han umenneskelig høye krav til deg.

 

Du skal ikke måtte skjule for omverdenen at dine barn er det viktigste for deg. Stebarna dine har en mor som elsker de over alt...ditt barn har også rett på en mor som elsker det over alt. Finnes ingen urettferdighet over det.

[Anonym bruker]

Det er helt menneskelig å sette egne barn høyest...og helt umenneskelig å sette andres barn før egne.

[Anonym bruker]

...andres barn blir aldri som egne...ferdig med den saken..og ingen kan forvente at noen skal føle noe annet.. :-)

[smillas]

Det virker som han egentlig anser barna sine som morløse, og satser alt på deg som erstatning... Det er kanskje litt mer enn du har regnet med OG litt mer enn hva både mor og barn forestiller seg. Jeg syns det høres ut som du gjør en fantastisk god jobb allerede, og det er sant som mange sier: det blir faktisk ofte bedre og bedre. Det er så mange lyspunkter i din historie: at faren bryr seg, at du gjør så stor innsats, at dere har et godt forhold til biomor osv. osv. Du kan sikkert sette deg inn i hans sted, hvis det var dine barn som var der først og dere først ventet et felles barn nå. Du skal være glad for at ungen din får en ordentlig tigerpappa som tar vare på ungene sine... Så får du leke tigermamma på vegne av dem alle, om det ikke alltid er like ektefølt.

 

Det er uansett viktig å ta med seg dette når du snart får ditt eget barn. Jeg har sett eksempler på at ting blir bedre, men også det motsatte -at stebarna blir skjøvet stadig mer ut i kulden. Jeg er helt sikker på at dette ikke skjer med dere, ikke minst fordi dere har hovedomsorgen for barna hans. Si til pappaen at han kan slappe av! Det er i alle fall for sent å trekke inn andre krefter nå...

 

[Anonym bruker]

morskjærlighet kan han ikke forvente av deg, mener jeg :-) Jeg kan ikke forvente av min mann at han skal ha farskjærlighet for min sønn. Heldige meg og min sønn, så viser det seg at han mener selv at han har det. Dette kan være fordi vi alle 3 bor under samme tak, hver dag. Om det er farskjærlighet eller "vanlig" omsorgs kjærlighet, eller hva man skal kalle det, synes jeg ikke er opp til meg å definere, men opp til han.

Klart jeg lurer på om det vil endre seg når barnet vårt kommer om noen mnd. Der er han klar: gjør han forskjell, så har jeg mulighet til å gi beskjed. Jeg tenker at man kan ikke tvinge andre til å føle noe de ikke føler. Men på den andre siden, så trenger man ikke vise at man føler stor forskjell... Altså i praksis. Mulig jeg tenker dette pga at vi bor alle under samme tak hele tiden, og hvis han gjør veldig stor forskjell på barna. så vil det ha store konsekvenser for sønnen.

[Anonym bruker]

Ethvert godt forhold handler om skuespill. Du må late som om du er like glad i hans særkullbarn.

 

Jeg er selv bimor og forventer også at min nye mann behandler våre og mitt barn likt. Forskjellsbehandling vil det bli slått hardt ned på. Håper selvsagt at han gjør det og mener det, men kan også ta til takke med godt skuespill.

 

Vi bioforeldre vil det beste for våre barn, inkludert kjærlige steforeldre. Ikke gjør ham usikker ved å kverulere rundt dette temaet. Gi ham det han vil ha og gevinsten er en fornøyd mann og et godt forhold.

 

Nina